Den Virkelig Valla Går For Gull

Hun kom vandrende i mot oss, med sine flagrende gavanter, i kjent positur. Sjølhøytidlig, stram, sur og misfornøyd, som alltid. Hun ser stort på seg selv og forakten hennes lyser som en diger fakkel i det stygge tryne hennes. Hun ser ikke at alle ser det, hun tror det er en slags gåte, et hemmelig spill hun driver med, som det bare er noen utvalgte involverte med i. Andre er hun høflig og grei med.

Vi opponerer ikke mot den slags autoriteter, til det kan hun lage for mye bråk. Hun bare setter igang alle rundt seg, som myldrer rundt i hennes leir og prater drit om den som reiser seg. Hun tar runden hver gang, så det er lurt å gå stille i dørene.

"Du skal ikke stå her, du har en oppgave å gjøre", hun bøkset mot meg, med sitt hat. Hun så seg rundt og oppdaget damen som stod innenfor døren, og ansiktet hennes endret seg. "Vi varmer opp stemmene våre fordi vi skal synge. Jeg har gjort oppgaven min, jeg har smurt baguetter til alle musikerne, de ligger på bordet oppe", svarte jeg mens jeg tenkte din jævla bitch. Hun hilste høflig på min sidekvinne, det gjorde hun ikke til meg, og jeg lurer på om hun andre la merke til forskjellen, men nevner det ikke. Hun svarte tørt, mens hun gikk opp trappen:"Ja, men du skulle passe på de". Passe på noen jævla tørre baguetter. Jeg lurer på hvorfor jeg har endt opp i et slikt klammeri. En lørdagsmorgen, min egen fridag, tilrettelegge for en sjølopptatt kjerring, som ikke engang kan si takk.

Hun stod og tok i mot gjestene og hilste med sitt overskudd på alle de promonente gjestene, oss så hun ikke på en gang. Jævli å være avhengig av en idiots oppmerksomhet, som ikke vil noe annet enn å duppere deg. Hun kaller det for en treningsoppgave for meg. Jeg voksne kvinnen, har sagt meg villig til å hjelpe til å lage en stor dag, har jobbet med den i 3 år, og hun kaller det for treningssak for meg. Hun har til og med bedyret at jeg bare var en klamp om foten og til tider har hun truet med å avlyse alt, slik at vi kunne sitte igjen og ha dårlig samvittighet for henne.

Hvis hun ønsker seg en kopp kaffe, så sier hun gjerne:"Ingen serverer meg kaffe". Og hun har balletak på oss alle. Vi springer og henter det hun ønsker seg, for å ikke bli utstøtt av hennes dårlige aura, som fungerer som en magnet på oss.

Hun fikk gull, han vi pratet om mente hun var verd sølv, men da gikk hun i fistel.

Gi Meg 10 Bud

Hvis jeg skulle være så travel at jeg ikke ser, at du trenger en klem, så gi beskjed, for mitt høyeste ønske er å se deg vokse frem.

Hvis jeg skulle virke fjern og du trenger kontakt, kall meg gjerne en "pikk", eller voksen som ikke forstår, for jeg ønsker egentlig å være tilstede.

Hvis det gnager deg i sjelen, ett eller annet, og jeg ikke ser det, husk at jeg fødte deg og har et ansvar, du er min viktigste oppgave på jorden.

Hvis du trenger en voksen og jeg er opptatt av mitt, så gjør som du alltid gjør, rop høyt, og jeg takker deg, som minte meg på det.

Hvis du føler deg aleine, med verdens harde krav, og trenger å si det, jeg skal gi deg det du treng, du må bare minne meg på det.

Hvis jeg glemmer å stille krav til deg, om å reise deg opp og sloss for din rett, så kakk meg regelrett i hodet, jeg vil at du skal være selvstendig.

Hvis du en gang får barn og jeg er for travel til å se hva jeg kan gi, så vern om meg, si det og eg vil ta i mot den slags kritikk.

Hvis jeg skulle sitte og drikke vin og være opptatt av min egen svære, så minn meg på at jeg er din og du er min, og du er viktigst av alle.

Hvis jeg glemmer å være mor, slik du ønsker deg en, så si i fra, jeg kan endre på meg, jeg tåler og trenger å bli sett og vil gjerne være der og ha kontakt.

Hvis jeg glemmer hvor priviligert jeg er, som har født friske barn og ser dere spire og gro, rist meg, rock meg opp, gi meg inn, jeg er for alltid din mor, slik du vil ha det!


På forhånd takk!

Bra Nok?

Han gikk oppover lien med en bjørnunge på hver innerlomme, en åpen bjørnunge i ene hånden og en rullings i den andre. Egentlig røykte han bare ferdigsigaretter, når han først gjorde det og bare på fest og bare om sommeren, men der var ikke annet å oppdrive her. Stien var såpeglatt, så han måtte ta seg for i bakken, for hver annen meter, og valgte den hånden med bjørnungen i. Buksen var allerede innsmurt på knærne og nå var jakkeermet vått også.

Hun bodde på toppen av en ås, et symbol på utilnærmlighet i seg selv, tenkte han der han nærmet seg med klønete, småbrisen gange. Hun var en dame som en mann aldri slapp inn til, med mindre han fremla et prate om seg selv behov, og lot henne føle at hun var den dype og kloke. Hun likte det, å ha et bilde av ham som en trengende, at han var litt kort i tankene, og at hun var den uoppnåelige gudinnen. Egentlig var hun bare en som aldri ble fornøyd med noen, tenkte han. Ingen kunne rekke seg opp mot hennes krav om hvordan en mann skulle være. Men han tenkte at hun ville aldri finne en mann, før hun syntes at hun var bra nok sjøl. Men han sa det aldri. Det passet seg ikke. Hun hørte ikke på det øret.

Hun ventet på at ridderen på den hvite hest skulle komme travende opp lien en dag, men i stedet kom han, næremst krypende på det sleipe underlaget, bare ute etter kroppskontakt, et realt knull. Han var bra nok til det. Og det var fint å knulle med henne, de kjente hverandres kropper. Han hadde sendt henne en sms med: Våken? Hun hadde svart: Noe spesielt? Han svarte: Ingenting spes, bare kåt. Hun svarte: Jeg er hjemme! Og det var alt som skulle til for å gå løs på de kilometrene i vått gress.

Safet å knulle en, som en vet at det ikke betyr noe for. Han undres ofte på hva som betydde noe for henne, men lot det ligge, det også til for del for den varme kroppen hennes og alt hun gav av moderlig omsorg, så lenge han pratet om seg selv, som litt underdanig og spørrende til livets gåter. Hun likte at han nikket når hun sa at de fleste menn var for jævli og bare ute etter en ting, og kunne knulle alt som krøp og gikk, så lenge det var hunkjønn. Han gav seg ikke ut for noe annet, en mann med sterke seksuelle behov til henne, det var slik hun ville ha ham. Hadde han dratt frem flere sider av seg selv, gitt seg hen, hadde han nok ikke holdt mål, garantert.

Hun svarte alltid korrekt, når andre spurte, om hun ikke skulle finne seg en mann: "De beste var opptatt". Han syntes dette var en safe og flåsete bemerkning, en måte å holde avstand på. Finnes det en best til hver, eller er det noe vi skal si til hverandre, om hverandre, hver eneste dag? De har tørd å hive seg ut i det, vist seg sårbare og satset, tørd å elske, tørd å tape, tørd å vinne, og lært ett og annet.

Hun og han hadde bare sondert terrenget, latt være å komme for nær, i redsel for å tape. Han hadde gått på noen smeller, trodd at tosomheten skulle vare, men ikke fått det til, men han hadde da ihvertfall forsøkt, i motsetning til henne.

Han gløttet opp, så at hun stod der. Han var gjennomvåt av svette, håret lå klistret til huden, klærne var møkkete og han var klar. Han så at hun var sprengkåt. Han så det på blikket og den keitete måten hun holdt hendene på, og hun smilte ikke. Hun hadde alltid sluppet å være den som kom i et slikt ærend. Det var hans jobb.

"Si det", sa han. "Knull meg", svarte hun. Han reiste seg i undring over hennes valg av ord, som før strakk seg til: "Skal vi ligge sammen". Han gikk mot henne med raske steg og presset henne opp mot husveggen. Han kjente at han hadde en hard en allerede, og lot den gnikke seg mot underlivet hennes som roterte som en trommel. Han lente hodet sitt inn i halsgropen hennes og slurpet grådig inn hennes lyst.

"Ta meg", sa hun. "Her?" svarte han "Hvor faen som helst". Øynene deres møtte, og de dro av seg klærne. Hun greide ikke å stå på beina lenger og snudde seg til trappen, hun lente hendene mot 5. trinn og plasserte beina på det første. Han hadde dratt buksen ned til knærne og han glei inn i henne, mens hun gav fra seg et gisp. Hun var dyvåt. "Hold meg,hold meg fast!" ropte hun, mens urlyden bruste fra hoftene. Han gyv løs i et rytmisk tempo, støtte og støtte inn i henne. Lyden av klaskene mot lårene ble som voldsomme trommeslag. Hun hadde ikke brukt å like den lyden, ant enn når hun hadde gitt seg helt hen, da hørte hun det knapt.

"Snu deg", sa han og dro seg ut i et kast. Hun snudde seg og de kysset grådig, slapp ikke taket, mens de seinet om i det våte gresset. Hun spente beina i bakken og gikk i bro. "Kom inn igjen". Han spiddet henne på første tak og pumpet henne opp. Hun kastet hodet fra side til side. Han la seg over henne, presset henne ned mot bakken, hun støtte imot, som om underlivene sloss som grådige bjørner, kysset med gapende munner, sprengkåte, vesende i store jafs. Hun løftet hodet og gav fra seg en lys tynn tone, som han aldri hadde hørt, hun slapp den ikke, før det ble svart, kroppen hennes ramlet ned, avspent. Han smilte og roet ned. Pusten roet seg ned.

"Skal vi gå inn?"
"Elsk meg, du er bra nok!"

Tilstede

Den indelige følelsen av fravær, var ikke lenger til å holde ut. Det største treffet han noen sinne hadde gjort, i vanskelig veivalg, ville vært løgn å si noe annet. Han ville følge drømmene, og lene seg inn i tiden som stod stille. Trengte å komme i kontakt med seg selv, etter mange års forsøk på å springe unna.

Han hadde fått beskjed om at han hadde ett halvt år igjen å leve og søkte en ro, ville tenke igjennom alt det fine, høre på seg selv, være på en reise i sitt indre. Andre syntes han var gal, som valgte det slik, men andre hadde han hørt nok på i livet. Riktig rødfarge var valgt, alt var klappet og klart. Nå skulle åpningen finne sted. 30 var invitert. De skulle få se 4 måneders stillhet fra hans indre, i form av bilder. 30 bilder, ett til de hver av dem, som han skulle leve videre i, etter han døde.

Kalde kledninger over bildene, støvete stoler, lyset trengte seg inn i striper. De som skulle komme var de siste han ville tilbringe tiden sin i lag med. De han ville ta farvel med. Rennende vann fra springen, for å få det kaldt, du koker ikke kaffe på noe lunkent.

Han kunne ikke forvalte tiden anneledes, den som var igjen, den kom som en tornado og rev ham med, inn i sin verden. Som om den hadde noen den ville si ham, det er bare akkurat nå, du eier. Sekundenes evinnelige tale, livet ebber ut, synger på siste verset, rokker med roten i ditt eget kjøtt og blod, forhold deg til livets regler.

"Har jeg vært et bra menneske og hva har jeg fått gjort", var tanker han kvernet på hele tiden. Han hadde skrevet plakater til seg selv, med stor skrift: "Lev livet ditt, min kjære". Ydmykheten og undringen tok aldri slutt, den kastet seg rundt inni ham, som store ørner. Kvernet på meningen med alt, og forstod at livet var rimelig enkelt, bare å leve og bære kjærligheten ut.

Kampene han hadde kjempet ble ubetydelige. Både de han hadde vunnet og de han hadde tapt, forsvant som skyggen gjør når solen lyser direkte. Den søte smaken han hadde kjent av seire, ble borte i det store og det hele, til noe som var gjort, ikke til triumferende tanker lenger. Ingen gongonger å høre nå, bare en svak dempet tromme. Hva var det meningen at dette livet skulle romme?

Han hadde ikke kjørt safet, men kjempet for sin rett til å få være seg selv, ikke bli plassert av andres meninger om hvordan ting skulle være. Han hadde ikke sittet fast i en havn, men alltid vært ute i det åpne hav, nå var han tvunget til ly, til stillhet, uten vind i seilene, til seg selv, til freden vi søker til slutt, med oss selv. Det var ikke noen vindkast som utfordret mere.

Stillhten pustet, han hadde ikke lagt merke til dette i livet, som var levd. Nå kunne han ikke få nok av det denne stillheten gav. Han tenkte på sin siste pust: "Når er det og hva er det siste jeg tenker? Kan solen gi meg en dag til? Kan jeg være mere for andre?"

Kruset ble knust i gulvet, loftet knaket, begynnelsen, slutt, gråten, sorgen, sinne. Gleden med å se, lukte og sanse. Alt ble så sterkt, større enn alle avtalebøker noen gang kan favne. Følelsesløs, kald, hjelpesløs, valg, aleine, gal, godt, grådig på å se, sulten på å ikke miste et eneste sekund av syne, oppleve, være, greie å ta inn det vakre, det usannsynlig store i naturen, skiftningene i været, fargene, himmelens blåe dager og de lilla. Han hadde sett det før, men ikke skikkelig sett det. Ville skyene skrive navnet hans i mot himmelen, han synes han plutselig så det.

Livet var alt. Ville solen skinne en eneste dag til, for ham?

Hadde han hentet frem det innerste i alt, hadde han elsket nok, var han klar for å ta kvelden? Klamret seg fast til kanten, bare klokken gav lyd i rommet. Tikk-takk-Tikk-takk, som om den visste at tiden var inne. Han hadde alltid irritert seg over slik lyd, men stopp ikke klokken ennå. Den må få gå, bare litt til, la klokkene slå, tiden er ikke omme.

Han ville fylle hvert minutt med seksti solsekunder, som et kipling-dikt sa. Han ville leve og ånde. Han fant fred i seg selv. Han hadde lært seg og tie og å lytte. Han bygget naken på noe nytt, helt til det aller, aller siste. Nå hørte han at de kom, han hørte skotråkk rundt seg, og ble glad.

Nå skulle de feire!

SMSBABES

Hun har en 1 timers gammel sms liggende i innboksen, som hun ikke har svart på ennå. Og etterhvert som tiden går, så er det et tydeligere svar, å ikke svare, enn å ha plinget tilbake. Hun tørde simpelthen ikke. Hun holder på å psyke ut og stryke med av innvendig spenning. Ikke så tøff i trynet når det hele ble alvor, kvalmen veltet opp i henne som et altfor tydelig tegn på at dette takler hun aldeles ikke. Lettere å skyte ut ordflom i safe smsboks, enn å kjenne på at nå nærmer han seg. Et resultat av langvarig lengsel etter en å dele livet, brettet ut på match.com

Og hun som hadde blitt så flink til det, skrive hva livet betyr, hvordan hun hadde det, hva hun gjorde på i små korte ordspill. Hvor kåt hun var, hvor flott hun følte seg og hvor inderlig hun ønsket seg. Og så stoppet det hele opp, pga en kvelningsfølelse, en lammelse inni kroppen, som hadde dukket opp før, og som gjorde at hun aldri tørde å satse på seg selv.

Hun satt med beina opp under seg og med telefonen liggende på bordet foran. Kanskje han ikke var på vei hit, at det bare var noe han skrev: ”På vei nordover!” Hun hadde lært seg mange måter å lese ord på og tolket de til det beste for seg selv, slik hun drømte om at de skulle bety.

Sms endrer ikke hjelpesløsheten, den krever samme utsjekkingen som all annen kontakt. Nå plinget det ikke inn noe, for hun hadde ikke svart. Det er gamet, det er opplegget med sms, det er mobilvett i høysetet. Du selger ikke inn mere enn du får. Og hun visste hvor irriterende det var med de som aldri svarte.

En ting er å være for hektet, å ta med seg telefonen på do og sove med den, ved sin side, åpne den i alle mulige andre samtaler. Hun la den ofte fra seg, men svarte alltid når hun først åpnet den. Unntatt på massesms`er, dårlige utspill og produserte vitser fra Telenor. Hun visste hvordan det naturlig skulle avsluttes, men det var ikke slik i dag, hun var grepet av en panikken inni seg selv.

Hun åpnet mobilen sin og gikk igjennom innboks og utboks. Det var ihvertfall han som hadde startet. “Savnet meg?” Det var fryktelig direkte, men kunne også være en artig gimmik, to “slengut” ord, som en lett, morsom måte å starte plingingen frem og tilbake på. Greia var at hun hadde svart ærlig: “Ja, i grunnen” og det var første gang hun hadde vært dønn ekte i plingingen de bedrev.

Så kom dette “På vei nordover” svaret og hun ble aldeles ut av seg. Hun hadde gitt seg ut for mere enn hun maktet å stå for, sagt mere om seg selv, gjort seg naknere og åpnere enn noen gang før i livet. Hun tenkte å satse alt, for å slippe den trykkende ensomheten som laget gnagsår i hjernen hennes. Aleineheten som tvang henne til å huske hva moren hennes alltid hadde sagt: “Ingen orker å leve med en sånn som deg”. Morens ord fikk større plass enn selve livet, og de overtok alle andre sunne tanker. Selv om hun kunne stå i speilet og se på seg selv, og se en flott kvinne, så hørte hun morens ord: “Det hjelper med sminke på deg”. Ubetydelige setninger som hadde brent seg inn i minne, sterkere enn alle sms`er.

Nå var det egentlig nok for henne, men hun ble låst fast, når det nærmet seg. Hun prøvde å huske psykologens ord, om å ta styring på gamle kassettbånd som kvernet i hodet. Vi er inne i cd-tiden nå. Det finnes snart ikke spillere å oppdrive for gamle kassetter. Men hun velger å være av gamle sorten selv, som pusser støv av gamlespilleren og de gamle kassettbåndene, skaffet seg aldri noen nye. De gamle fungerte på sitt vis. Hun tar ikke jobben med å innstallere en cd-spiller i hode, med ubrente plater, hvor hun kan bestemme selv, spole over morens spor, og bestemme selv.

Det som krevdes av henne, var å bryte ut av skinnet, forgå i egen gråt og knuse alle gamle kassettbånd. Hun ble sittende lammet i stedet. Hun kunne også velge å svare: “På vei til meg?”, men hun tørde det ikke. Hun skrev sms`en mange ganger, men trykket ikke på send-knappen likevel. Hun syntes det ville være forsmederlig om det ikke stemte, derfor lot hun være å drite ut seg selv, som hun tenkte at hun gjorde, hvis hun valgte å satse.

Hun satt i samme stillingen på 3. timen, da kom det en sms og det gyv i hele kroppen, hun knyttet hendene rundt telefonen og løftet den i været:”må det inderlig være deg” tenkte hun, og det var det. Hun ble yr og rar og varm i fjeset, skjelven og lengtende og hun visste ikke hva hun ønsket seg at det stod, men lammelsen kom tilbake etter 4 velvalgte ord: “Vel framme, god helg!”

En Larve

Han avspiser henne med noen små finurlige ord, mens hun kunne revet strupen av ham for at han skulle levert flere. "Kom igjen da, for faen, si noe mer! Skal jeg sitte her og diskurere aleine", hun er tilnærmet desperat etter vegger å hvile seg til, etter motstand i ordflommen sin, som er i utgangspunktet en galle med gammel dritt, ute etter å høyne egen eksistens, i form av super spydig arrogant tale. Hennes forsøk er ikke bra, men han smeller med dørene og det er ikke bedre. Og hun roper høyere enn han, mye høyere! Alt er blitt en maktkamp. Dumming, dumming sjøl.

Hun har mistet kontakt med det hun egentlig ville, får ikke formidlet det rett. Har glemt hva det var allerede. Hun er mere opptatt av hva han ikke kan, slik at hun kan få vekk fokusen fra eget ubehaget, slik at hun slipper å se på sitt eget ansvar for egen fornøydhet. Hun prøver å forandre på han, så hun kan få det bedre, idiotisk!

Hun vet! Hun har gjort det før, og hun gjør det igjen, slenger av seg sine egne behov innpakket i "hvis bare du hadde gjort sånn eller slik, så hadde jeg vært lykkelig", og sannheten er at hun holder ikke ut seg selv, hun greier simpelthen ikke å være fornøyd, sexy og tiltrekkende. Hun vet hvorfor han har trødd avisen som et skyttergrav foran fjeset. Hun hakker hele tiden. Det er blitt en vane.

Hun ønsker seg action og at ting er strammere, mere spennende, men vet ikke hva hun selv kan gjøre. Det sure oppgulpet blir ignorert, og han tenner ikke på en halvdød, rødvinsdrukken, middelaldrende kvinne, som kritiserer villt, for å ikke forstå eller være tankeleser eller oppmerksom nok.

Hun har samlet det opp igjennom år, som en latent bombe gyver hun løs: "Det kan være det samme". Så svarer han trist:" Må du skyte spurv med kanon, hva er egentlig problemet?" Hun svarer: "Du virker ikke interessert når jeg prater". Han svarer:" Du ditt, du datt? Jeg kunne ønske meg at du så på ditt eget mønster. Det er ikke særlig spennende når du er misfornøyd med alt jeg gjør, og du leverer ikke sjøl, annet enn en massiv klage, hvor spennende er det da?".

Det blir stillt. Hun følte seg fortapt. Hun har prøvd å legge skylda utenfor seg sjøl, prøvd å fjerne ubehaget med å anklage, og nå var det avslørt.

Hun kviner som måkeskrik, mens hun egentlig ønsker å være en vakker sommerfugl, som tar ansvar for seg sjøl, som ønsker å være trivelig. Så lekker dritten ut, fordi han er tilgjengelig og kjenner henne godt, og da kan alt bare falle.

For han går ikke lell, tror hun.

Kill My Darlings!

Habent sua fata libelli - Ett menneske som står fast, blir som en bok som aldri blir åpnet, bare murstein, lag på lag, står bare i veien, som en slags dårlig samvittighet, skal pleies siden, når du får overskudd, for du vet, men har ikke bestemt deg for å legge det vekk, av redsel for å svikte eller gå glipp av noe, eller redselen for å bli tatt for å ha prioritert annerledes, ennå det kan gjøre deg syk å se, du vet det, men gjør ikke det som er best for deg selv, forlater de som har klistret seg til deg, som ting du ikke blir kvitt, ennå du har ryddet i huset ditt hundre tusen ganger. Bøker har sin skjebne.

Kill Your Darlings!

Nudas veritas - Du vet at du må ta bort en del ting du liker, for at helheten i livet skal bli bra, men du holder hardnakket fast, fordi det er for skummelt å slippe taket, som om det kan bli for bra, så du søker lidelse i de beste omgivelser, fordi du tror at du ikke fortjener å ha det så bra, redd for å stå for egne valg, redd for å skuffe, hva om du hadde gjort det annerledes, hva går du glipp av, hvis du tør å stå aleine, tviler på dine valg, sår frø, sprer seg som ild i tørt gress, og du vet at det går ikke som best, hvis ikke du kvitter deg med dette, men likevel, fordi det du får når du slipper taket, ikke står tydelig og klart, så forblir du i det gamle. Den nakne sannhet.


Kill your Darlings!

Sapere aude - Så går du rundt og samler på ord, som kan bekrefte din verden som fullstendig, et møte med ett ord som du har tenkt ut selv, men som er tenkt før og skrevet av noen andre, ennå du vet, at du eier det selv, men tar ikke eierett på det, som om det opphører når du eier det, som om noen eier det mere enn deg, som om det kreves noe av deg for å eie det, som om det forplikter når du sier det høyt, ett ord med mening, kun for deg, ett ord gitt deg i gave, men du svelger det, som en ekstremt stor kamel, ordet legger seg i magen, som ett grønt lys, alltid klart for å formidles, og du vet at du vokser hvis du slipper det ut, men du venter litt, pga av alle de andre. Våg å være vis.

Kill Your Darlings!

Nunc vino pellite curas, nemo saltat sobrius - Så letter trykket litt, og det er herlig å være menneske, en fønvind stryker ditt kinn, og en underlig letthet får leve, og du undres over, hvorfor det ikke kan være slik hele tiden, denne deilige ytre kammuflasjen mot smerten, der du gir faen i om andre er tjukk eller tynn, om de er svarte eller hvite, der alle er like mye verd, bare du får kjenne lettheten i ditt hjerte, og det er ingenting annet enn rus, som kan gi deg denne følelsen, i form av `whatever`, bare litt til, ingen må vekke deg opp, du kan til og med innrømme at dine fiender kan være greie, kloke, bare uvitende, ulærte, så lenge du får kjenne rusen i årene, i hjernen,i livet, i dansen!
Nå driv sorgene bort med vin, ingen danser edru



Kill Your Darlings!

Rara avis - Så møter du et menneske som ser igjennom deg, avslører mye av ditt eget tenkte, selv om du elsker det inderlig, så trigger det alt av gamle mønstre, gir deg en kort liten pause mitt i livet ditt, får tiden til å stoppe opp, sier at du betyr noe, at du er stor, at du er elskelig og du rister på hodet, for hvem kan mene at de er genial, en ting er å tenke det, men å agere det er for mye, midt opp i det hele så er kjærligheten for stor, du vil bestemme selv, dens styrke, for den som elsker sterkest er alltid den svakeste, så du holder tilbake, det du mener at verden mangler, for å se om noen andre dukker opp og gjør det som må gjøres. Sjelden fugl (Et merkelig menneske)


Kill Your Darlings!

Post coitum homo tristis est - Hun kysset din hals, sprengte en grense, gravde tungen inn i deg og over alt, naken, åpent, villt og varmt, hun ønsket seg at du skulle ha det godt, mens du ønsket, helt konkret, det andre menneske, sånn på lån og ikke for lenge, hun kan leve uten deg, men vil det helst ikke, du vil leve uten, du vil vente med å elske, du vil finne den rette, fremfor å være den rette, du søker et bevis for deg selv, ikke bare et uttrykk, ikke bare en i rekken, du søker deg selv, og puster tungt etter elskov, du tvilholder, men vet at det handler om deg selv, men du venter litt til, og vet at det skjer ikke, før du slipper taket.
Etter samleiet føler mennesket lede



Kill Your Darlings!

Fugit irreparable tempus - Alle forsvarsmekanismer slår til, for å beskytte deg selv i mot å bli såret, du elsker i håp om gjensidighet, men vet at du kaster bort tiden, analyserer ord for ord og alt som blir sagt, det er slik du bruker tiden, din historie er alle sin, angsten du følte, føler vi alle, i mens livet går sin gang, frykten ligger mellom deg og det du vil, vi gjør smarte trekk i hverandres spill, du er mitt speilbilde, jeg ser din frykt, kan ikke gi deg noe du ikke tillater og alt dette er så overplanlagt, i stedet for å ta det så det kommer, alt er som vanlig. Den uerstattelige tiden

Time Kills Your Darlings!

Growing Up

Jeg plukket opp den lille jenta, julaften morgen i Oslos gater. Hun kom forslått ut av legevakten. Snøen knirket under bootsene, jeg tok henne i hånden, vi gikk til en lånt leilighet. Jeg sa ingenting, men satt henne på fanget mitt og vugget henne i søvn.

Jeg stod på trappen utenfor hytta, det var folk i anmarsj. Jeg kunne lukte det, kjente det på vinden, den hvisket det til meg. De kom over jordet, en hel hær, på en lang ugjennomtrengelig rekke. De var på jakt og visste hvor de skulle leite. De trakket den nye snøen ned, med sine svære støvler og gevær. Kampklare og grådige. Jeg kunne se det på ansiktene deres, ennå de var langt unna, trenger ikke klart syn for å se desperasjon. De murret, som sinte okser.

"Det har gått 3 måneder siden jeg spurte de om å få komme hjem til jul, det fikk jeg ikke? Hvorfor kommer de her? Hva vil de meg?" den lille jenta trakk føttene under seg og skrek: "Hvorfor er de her, jeg har aldri vært velkommen der". Jeg svarte, mens jeg stirret på folkene som kom nærmere: "De greier ikke å leve med sin egen historie, må sjekke ut hvordan du har det her. Slik at de kan leve med seg selv". Hun sa, mens hun stirret igjennom rommet: "Er de interessert i hvordan jeg har det, eller handler dette om dem selv?"

"Vi krever at hun kommer og ordner opp etter seg?" Den taleføre med kjeppen hadde steget 3 meter foran rekken, og stod rak, men skjelven foran hytta. "Ordner hva da?" spurte jeg, uten å røre meg. "Hun er blitt sprø. Det har tiltet for henne, hun er ikke som før. Hun har sviktet sine egne!", fortsatte han. "Men ikke seg sjøl, for jeg er her!" Det ble stille. Den taleføre ville vinne: "Hun er bare opptatt av seg selv". "Det er på tide det", svarte jeg, "et barn skal være det, intill det er klart for å ta ansvar for andre og dere kan passe på dere selv! Hun er tatt i hus, av meg. Hun har ikke noe hos dere å gjøre. Gå ut og forbedre deres eget liv. Finn på noe annet enn å være ute etter, få fred med dere selv".

De bøyde seg alle i ordets avmakt, ikke respekt, for de visste ikke hvordan de skulle hanskes med den voksne. De hatet alle som minnet dem på, dem selv. De kom ikke i kjærlighet, men i vantro. Viktig å vite, for å ha noe å fortelle, for å ryggen klar "vi gjorde da noe". De trengte en å legge skylda på, så de kunne gå fri selv.

Hva skjedde egentlig?

Jeg hadde kjørt hardt i Oslo en stund, greide ikke å la være å dope ned det store svarte hullet inni meg, tomheten. Jeg har ikke følt meg elsket, bare dårlig likt. Har ikke passet inn noe sted, bare vært til bry. Det ble slik etter at jeg slapp ut av fengselet. Fikk leilighet av Kriminalomsorgen i Frihet, men gikk på amfetamin. Naboen var forelsket i meg, prøvde å ta livet sitt, jeg følgte han opp til sykehuset. Løp frem og tilbake i korridorene der, greide ikke mer. Flyttet ut på dagen, dro til Oslo og nå er jeg her.

Lillejuaften ringte jeg hjem, jeg ønsket meg sånn å være i et varmt hus. Den voksne: "Men selv når du har vært der, så har du ikke kommet ordentlig inn". Det er rett, men det er bedre med en sur mor, enn å gå i Oslo og fryse, bomme penger og være uønsket over alt. Dessuten så kunne det jo kanskje hende, at det ble en endring, at det ble godt vær. Men egentlig så har det vært en fånyttes kamp. Det skjer aldri en endring der.

Vi gikk stille i dørene, mor måtte ikke bli sur, hvis hun ble vred, ble det er helvete. Ihvertfall hvis hun drakk, da kom den gamle leksa, om alle udugelige mennesker og særlig meg. Jeg lignet min far, sa hun aaltid med forakt i sin stemme, halvkvelt og innlært. Jeg likte ham, men tørde ikke mer.

Jeg satt i hennes stue, følte aldri at jeg var hjemme, kjenne meg tilovers og not wanted. Hun hadde sånne pust og oppgitte stønn, som sa det meste, og som lammet kroppen. Best å ikke røre seg eller si noe som kan provoser. Hun ville ha tiden til å gå, slik at vi ble store, så hun kunne få fred for seg selv. Hun klaget når hun snakket, selv når hun ønsket seg noe: "Ingen tenker på meg" eller "ingen bidrar med noe" eller "hvordan har du tenkt å klare deg som kvise på samfunnets rumpe?" Hun spydde ut forakt og galle, bittert brennstoff som sprengtes i luften, med saftglass og sprit som gav henne gass. Det virket. Jeg bet på, gang etter gang, fyrte meg opp og ble usaklig, nådde aldri fram. Hun kveltes av skyld. Hun kveltes av skam. Hun klandra med ord og meg navn. Aldri fikk hun gjort opp med meg, for alt var bare alle andres skyld. Vi nådde aldri fram, nei ikke en eneste gang.

Minutta gikk alltid seint, fikk de aldri brukt.

Tok to linere med kokain og følte meg helt fin. Problemet var da jeg skulle gå hjem. Jeg er en punker og det er nok til å få juling det. Det sparket meg i ansiktet, jeg har knekt kjeven før, men denne gangen knaste det i nesen også. Jeg prøvde som jeg alltid har gjort, samme gamle tapen, bet på og gikk i forsvar. Det funket omtrent som det har gjort hjemme, slapp egentlig billig unna fordi purken kom, det gjorde an aldri hjemme. Der måtte jeg høre gnålet gå og gå.