Denne sang skal være sterk
Den skal hete Gor Tex
Den skal bli uslettelig
Og minne meg om livet.
Sangen har en indre klang
En vill og vakker tone
Den står og skinner, for seg selv
Og lyser med sin krone.
Sangen er til mor og far
Til fattige og rike
Den er til alle folkeslag
Som ydmykt takker livet.
20. april 2009
18. februar 2009
Punch
Eg elsker han mer enn andre fyrer
De ting han gjør og sier
De ting han ser og hører
Eg elsker han mer enn andre fyrer
Jeg er halvveis inn i himlen min
Der det lyser villt og fint
Dine kyss er som vin
Jeg er dedikert som din
ELSKET, WANTED, KYSSET, BLEKET,
LENGTET, STYRKET, LØFTET, ENDRET,
BLENDET, FANGET, LEVET, SAMLET,
VUNNET, MANNEN, RIKET, SAMLET
Eg elsker han mer enn andre fyrer
De ting han gjør og sier
De ting han ser og hører
Eg elsker han mer enn andre fyrer
Eg går på kne - eg lyer
Under de elskende trærne
Vil jeg også være alv
Leve i 1000 år
Tåle sorg og alt
EG ELSKER HAN MER ENN ANDRE FYRER.
De ting han gjør og sier
De ting han ser og hører
Eg elsker han mer enn andre fyrer
Jeg er halvveis inn i himlen min
Der det lyser villt og fint
Dine kyss er som vin
Jeg er dedikert som din
ELSKET, WANTED, KYSSET, BLEKET,
LENGTET, STYRKET, LØFTET, ENDRET,
BLENDET, FANGET, LEVET, SAMLET,
VUNNET, MANNEN, RIKET, SAMLET
Eg elsker han mer enn andre fyrer
De ting han gjør og sier
De ting han ser og hører
Eg elsker han mer enn andre fyrer
Eg går på kne - eg lyer
Under de elskende trærne
Vil jeg også være alv
Leve i 1000 år
Tåle sorg og alt
EG ELSKER HAN MER ENN ANDRE FYRER.
21. januar 2009
TOPPER
Under de elskende trærne
Vil jeg også være alv
Leve i 1000 år
Tåle Sorg og alt.
Over den hvitmalte sky
Vil jeg også være fri
Sveve for evig
Tåle vind og kaldt.
Topper
Kan jeg erobre topper
Topper
Kan jeg rekke opp.
Vil jeg også være alv
Leve i 1000 år
Tåle Sorg og alt.
Over den hvitmalte sky
Vil jeg også være fri
Sveve for evig
Tåle vind og kaldt.
Topper
Kan jeg erobre topper
Topper
Kan jeg rekke opp.
16. januar 2009
Du Vet!
Du Vet når du er velkommen. Du vet det. Du kjenner det på deg. Om det er plass til deg der. Om det er rom i de der.
Du Vet når du skal ta steget. Du vet det. Du vet når du skal gå og du vet når du skal komme. Om du er der i deg.
Du Vet når du gråter. Du vet det. Du kjenner det på deg. Du bøyer deg av og lar det fare. Om du tar vare på det.
Du vet at det kommer styrke. Du vet det. Du kan hvile på det.
Om du kan tåle å stå aleine. Om du kan stå i det.
Du Vet når du skal ta steget. Du vet det. Du vet når du skal gå og du vet når du skal komme. Om du er der i deg.
Du Vet når du gråter. Du vet det. Du kjenner det på deg. Du bøyer deg av og lar det fare. Om du tar vare på det.
Du vet at det kommer styrke. Du vet det. Du kan hvile på det.
Om du kan tåle å stå aleine. Om du kan stå i det.
1. desember 2008
Jomfrutacet
Hun våknet med suget av ham i seg. Kjente hvert fiber pirre og spenne seg, før morgensøvnen forlot kroppen. Drømmen gikk som en streng igjennom henne. Hun elsket det, tankene var friere om natten.
Hun memorerte fort, før følelsen og bildene slapp taket. Gjenfødt, til sitt første jomfrutace, iscenesatt i sitt indre, der alt er frigjort og blottlagt.
Kjønnsleppene var hovnet opp og flyten fra i går lå som et teppe av temperatut rundt henne. Hun hadde skreket det ut: knull meg! Brettet ut, bøyd helt tilbake, gitt seg hen og kallkauket: Kom! I den helt alminnelige misjonærstillingen, hvor dyret satt i hoftene og øynene aldri slapp hverandre. Og dette var det nærmeste hun kom.
Han hadde følt seg hjemme. Velkommen! Hun hadde sugd i seg sæden hans og fordelt det rundt i de indre organene, transformert det til styrke for immunforsvaret. Hun hadde støtt i mot, som bare den ekte viljen kan, når den kommer. Hun hadde spillt død, når han tok henne, fordi han ønsket seg henne, inderlig.
Hun hadde elsket han sønder og sammen. Sett han komme i alle land på kloden, sett han vri seg i nytelse og det smertelige blikket som tvang han ut av sin kropp, som fikk han til å glemme at han var dødelig. Sterk, kåt, sårbar og levende.
Hun lo høyt, som et sjølopptatt dyr. Lysten rant ut av munnvikene. Han hadde aldri kysset hennes munn, han var ingen «klemmer».
Hun tok fingrene langs veggene og nesten uten å ha berørt seg selv, kom hun. Hun løftet underlivet som dunket opp i pannen hans, i en rytmisk besettelse. Det strammet og reiv som barberblad i stri strøm. Hun kom lenge, konset på dypet i det. Det store ubesudlete rommet, skapt av ham, uten at han hadde løftet en finger. Hun lot seg fylle helt.
Hun sank om. Tilstedeværelsens pris var i gang. Hun gikk ned på kjøkkenet, tok bilde av han bort, en drømmeprins ble revet i to, slik en mann i rullestol kan bli, når en god kamerat kaster han ut av stolen.
Hun gikk inn på internett og googlet ordet: Knulle. For å se om hun fikk en flik av han. Drømmen var hennes, de var i ingenmannsland.
Lagt inn av Betty Boom kl. 00:30
Hun memorerte fort, før følelsen og bildene slapp taket. Gjenfødt, til sitt første jomfrutace, iscenesatt i sitt indre, der alt er frigjort og blottlagt.
Kjønnsleppene var hovnet opp og flyten fra i går lå som et teppe av temperatut rundt henne. Hun hadde skreket det ut: knull meg! Brettet ut, bøyd helt tilbake, gitt seg hen og kallkauket: Kom! I den helt alminnelige misjonærstillingen, hvor dyret satt i hoftene og øynene aldri slapp hverandre. Og dette var det nærmeste hun kom.
Han hadde følt seg hjemme. Velkommen! Hun hadde sugd i seg sæden hans og fordelt det rundt i de indre organene, transformert det til styrke for immunforsvaret. Hun hadde støtt i mot, som bare den ekte viljen kan, når den kommer. Hun hadde spillt død, når han tok henne, fordi han ønsket seg henne, inderlig.
Hun hadde elsket han sønder og sammen. Sett han komme i alle land på kloden, sett han vri seg i nytelse og det smertelige blikket som tvang han ut av sin kropp, som fikk han til å glemme at han var dødelig. Sterk, kåt, sårbar og levende.
Hun lo høyt, som et sjølopptatt dyr. Lysten rant ut av munnvikene. Han hadde aldri kysset hennes munn, han var ingen «klemmer».
Hun tok fingrene langs veggene og nesten uten å ha berørt seg selv, kom hun. Hun løftet underlivet som dunket opp i pannen hans, i en rytmisk besettelse. Det strammet og reiv som barberblad i stri strøm. Hun kom lenge, konset på dypet i det. Det store ubesudlete rommet, skapt av ham, uten at han hadde løftet en finger. Hun lot seg fylle helt.
Hun sank om. Tilstedeværelsens pris var i gang. Hun gikk ned på kjøkkenet, tok bilde av han bort, en drømmeprins ble revet i to, slik en mann i rullestol kan bli, når en god kamerat kaster han ut av stolen.
Hun gikk inn på internett og googlet ordet: Knulle. For å se om hun fikk en flik av han. Drømmen var hennes, de var i ingenmannsland.
Lagt inn av Betty Boom kl. 00:30
12. november 2008
Tøre Å Stå Aleine.
Solen falt på kroppen hans, og varmet. Han puttet pluggene i ørene, gjorde klar låten han ville høre, lå mobilen i venstre lomme, røyken i den høyre. En tidlig høstdagsmorgen hvor dugget rimet på bilene, smeltet fort, de trengte ikke å skrape det bort, bare bruke håndflaten og lage en sirkel til å se ut. Han så at naboen gikk med et pusseskinn over det hele. Han var bløt i håret, nydusjet, på vei til jobb, trakk glidelåsen i skinnjakken halvt opp, og begynte å rusle. Mandag - beste dagen, for da er det 7 dager til neste. Han gikk bestandig, klarnet hodet med vandringen. Jobben var alminnelig, kalte seg linoleumsterapaut, men på andres språk var han en rengjøringsassistent på en barneskole.
Juvi kom til Norge for 3 år siden, takknemlig for det, han hadde inntrykk fra fortiden i hodet, som han nesten ikke greide å leve med. Om nettene kom bildene, han hadde sett for mye, 27 år, men likevel 1000 år gammel inni seg. Han hadde evner som lå hinsides det noen kunne forestille seg, varme hender som kunne endre, lindre og bringe mennesker videre med seg selv. Han visste det, men ville ikke skynte på det, lot det være, for ting kommer av seg selv, når de skal det.
Det tikket inn en melding til han: "God Morgen. Stemmer det at vi har en avtale i kveld?" Han lot seg rive med av hennes inderlighet, hadde muskler inni kroppen sin som elsket henne. Nerver som strenger og en mage som sa: Kom til meg! Men han visste at det måtte skje av seg selv, han kom aldri til å si det, bare inni seg. Libido har energien som ikke krever mer enn at den fyller seg sjøl, den største energien av alle, han ville tåle, tøre å kjenne, være i kåtskapen på livet, uten å prestere.
Det finnes alltid noen som ditraherer prosesser, noe som tar bort fokusen og det irriterte han. Forsmåddhet var det værste han visste, han så at hun var fanget av tilbudet, hadde smeltet for inntrengeren karismatiske evner til å skynte på og løfte prosjektet, men det var fortidlig. Kunne ikke gi slipp på en uferdig baby, da kunne det heller være. Han fryktet ingenting, men visste at dette møte han skulle i, ville bli vanskelig. Han kunne ikke la være å mene det han mente, og det ville føre til diskusjoner som egentlig var unødvendige. Han orket ikke å være en del av et felleskap som skulle stå på andre for å komme seg frem selv, og skynte seg frem i lyset for å bli en døgnflue. Det tok vekk fokusen fra det kreative, og det var omtrent som å skyte seg selv. Han svarte: Det stemmer det og slengte på et smilefjes.
Hun ville skjønne det, og han ville få mulgiheten til å bevise at prosjektet ville kun overleve hvis de tok det roligere. Han visste at de var avhengig av hans stemme for å få kontrakten i boks. Ideen var kuppet av en idiot, som mente at han visste, tok æren for det de hadde skapt og han kunne ikke, aldri, gå med på det, det var uansett for tidlig, det ville ikke bære. Hvis de skulle greie å gjøre prosjektet solid, så måtte de ha arbeidsro til å skape, og ikke bli slukt opp av reklameapperatet. Det var ikke ferdig. De var ikke klare. De kunne ikke selge skinnet, før bjørnen var skutt.
Juvi tok motbakken lett, hadde gjort den så mange ganger før, visste når musklene svei og at pusten holdt hele veien, hadde det ikke travelt, var alltid ute i god tid. Han låste seg inn og skiftet til arbeidsantrekket, en kjeledress som strammet i skrittet. For liten, men hadde glemt å si i fra, kom bare på det hver morgen og vendte seg til det utover dagen. Han måtte få seg en ny en. Han tok trillen og moppen frem, startet i gymsalen, med store armslag og tankene hans forsvant tilbake.
Store annonser som skulle fortelle andre at de trenger dette, men et prosjekt som ikke er ekte kan ikke selge noe. Det uferdige var synlig, det kunne aldri vare. Folk lar seg ikke lure. Dessuten så trengte prosjektet noe å gå på, grunnmuren var støpt, men de kunne ikke tapesere uten at veggene var oppe, de måtte bli vant med innholdet, gjøre det solid nok, det måtte leve inn i de, bli modent, før de kastet det ut på en scene.
Juvi kom til Norge for 3 år siden, takknemlig for det, han hadde inntrykk fra fortiden i hodet, som han nesten ikke greide å leve med. Om nettene kom bildene, han hadde sett for mye, 27 år, men likevel 1000 år gammel inni seg. Han hadde evner som lå hinsides det noen kunne forestille seg, varme hender som kunne endre, lindre og bringe mennesker videre med seg selv. Han visste det, men ville ikke skynte på det, lot det være, for ting kommer av seg selv, når de skal det.
Det tikket inn en melding til han: "God Morgen. Stemmer det at vi har en avtale i kveld?" Han lot seg rive med av hennes inderlighet, hadde muskler inni kroppen sin som elsket henne. Nerver som strenger og en mage som sa: Kom til meg! Men han visste at det måtte skje av seg selv, han kom aldri til å si det, bare inni seg. Libido har energien som ikke krever mer enn at den fyller seg sjøl, den største energien av alle, han ville tåle, tøre å kjenne, være i kåtskapen på livet, uten å prestere.
Det finnes alltid noen som ditraherer prosesser, noe som tar bort fokusen og det irriterte han. Forsmåddhet var det værste han visste, han så at hun var fanget av tilbudet, hadde smeltet for inntrengeren karismatiske evner til å skynte på og løfte prosjektet, men det var fortidlig. Kunne ikke gi slipp på en uferdig baby, da kunne det heller være. Han fryktet ingenting, men visste at dette møte han skulle i, ville bli vanskelig. Han kunne ikke la være å mene det han mente, og det ville føre til diskusjoner som egentlig var unødvendige. Han orket ikke å være en del av et felleskap som skulle stå på andre for å komme seg frem selv, og skynte seg frem i lyset for å bli en døgnflue. Det tok vekk fokusen fra det kreative, og det var omtrent som å skyte seg selv. Han svarte: Det stemmer det og slengte på et smilefjes.
Hun ville skjønne det, og han ville få mulgiheten til å bevise at prosjektet ville kun overleve hvis de tok det roligere. Han visste at de var avhengig av hans stemme for å få kontrakten i boks. Ideen var kuppet av en idiot, som mente at han visste, tok æren for det de hadde skapt og han kunne ikke, aldri, gå med på det, det var uansett for tidlig, det ville ikke bære. Hvis de skulle greie å gjøre prosjektet solid, så måtte de ha arbeidsro til å skape, og ikke bli slukt opp av reklameapperatet. Det var ikke ferdig. De var ikke klare. De kunne ikke selge skinnet, før bjørnen var skutt.
Juvi tok motbakken lett, hadde gjort den så mange ganger før, visste når musklene svei og at pusten holdt hele veien, hadde det ikke travelt, var alltid ute i god tid. Han låste seg inn og skiftet til arbeidsantrekket, en kjeledress som strammet i skrittet. For liten, men hadde glemt å si i fra, kom bare på det hver morgen og vendte seg til det utover dagen. Han måtte få seg en ny en. Han tok trillen og moppen frem, startet i gymsalen, med store armslag og tankene hans forsvant tilbake.
Store annonser som skulle fortelle andre at de trenger dette, men et prosjekt som ikke er ekte kan ikke selge noe. Det uferdige var synlig, det kunne aldri vare. Folk lar seg ikke lure. Dessuten så trengte prosjektet noe å gå på, grunnmuren var støpt, men de kunne ikke tapesere uten at veggene var oppe, de måtte bli vant med innholdet, gjøre det solid nok, det måtte leve inn i de, bli modent, før de kastet det ut på en scene.
1. oktober 2008
Byen Brenner!
Det er måten du gjør det på, som gjør meg kåt og rar, jeg vil egentlig ikke være der når du er der. Det er en helvetes utfordring hver gang å ikke avsløre seg. Passer på så jeg ikke stirrer for det vil virke for påfallende. Uten at det bryr deg, for jeg kjenner at du ikke er der. I forestillingen min.
Jeg liker ikke når blikket mitt ber en bønn om å bli pult i stykker, det forstyrrer meg, gjør meg våt og lengtende. Jeg lukker øynene og kjenner en ru, åpen hånd bevege seg nedover ryggen min, deilig og forsiktig, så hardere, en hånd som følger begjæret mitt. Jeg får gåsehud over det hele og sier: "Det er kaldt her". All varmen dunker i midten.
Jeg vet at jeg er på viddene, jeg flykter inn i rusen, det som gir meg en bekreftelse på mitt, begjæret, elsket, likt og wanted. Drømmer som forteller meg at jeg duger litt, i stedet for å kjenne på ferdigheter jeg ikke har erobret. Du har de.
Jeg kjøper en six-pack, kald øl, har vin, men hvem trenger vin i denne varmen. Bzzzzt, en beroliggende lyd, ren og skjær stimulans, og den første slurken renner ned i et åpent svelg og sprer seg rundt i kroppen. Kontroll. Greit å komme seg hjem fra jobben, slippe å få for mye inntrykk av deg. Du leder det hele an, det er bare å slappe av rundt deg, du snakker om noe som interesserer meg, men jeg hører ikke filla av det du sier. Kanksje jeg bare er fyllt opp av redsel. Kåtskap og redsel, jeg greier ikke å skille sånt.
Jeg tror at du tror, at jeg ikke kan noen ting, for jeg sier ingenting, og det er ikke meg. Tause Birgitte, liksom. Jeg tror at du tror, at jeg går hjem og puler med en mann, med bedende øyne og uten ryggrad, men det er ikke sånn. Det er faen ikke sånn. Men du har heller ikke sagt det.
Jeg tar en ny slurk for å finne ro i tankerekkene, og for å le litt.
Jeg tror at du tror, at jeg ikke har noe liv, at jeg bare går og venter på at du skal komme og ta meg, det er ikke sånn! Jeg tror at du tror, at jeg ikke klarer meg uten din ledelse, men det kan jeg. Høyt utdannet og selvmedlidende, tror at alt skjer i jobben, det er ikke sånn. Det er faen meg ikke sånn. Jeg tror at du tror at jeg er avhengig av deg, men jeg klarer meg fint, ditt rævhøl. Og jeg tror at du tror, at du har nøkkelen til alt, det er nonsens. Jeg får tanker om at du tror, jeg har et ventende og kjedelig liv, bullshit. At det bare er rundt deg det er interessant, men vi andre har også fine liv. Jeg kjenner at krampen tar meg.
Jeg synes det er sexy at du vet du er noe, at du holder fast i deg selv og ikke lar deg underkaste. Vi sikler rundt deg, vi suger på karamellen av din erfaring og i tillegg er du pen, det er ingen av oss som sier noe til deg. Din selvsikkerhet gjør alle forfjamset, og vi holder deg for narr. For vi vil alle ha deg, så vi har noe å prate om, noe å legge blikket vårt på, noe annet enn fag å fordøye. Så vi slipper å reise oss og bli eksponerte og sårbare selv. Vi lar deg ta støyten, du er jo så pen så.
Jeg føler meg som en hel jævla fuckings by, som himlen har falt ned i, store, sterke, selvstendige meg, som bare ønsker meg at du går, så jeg får tenkt på noe annet. Så jeg får vært meg, få sagt noe. men jeg kan gå selv, jeg vet at hvis jeg blir værende, må jeg skjekke disse vanvittige tankene mine ut, og jeg forstår jo at det er for barnslig.
For jeg er klok nok til å forstå at dette er noe jeg tror, at du utfordrer min egen begrensning, mitt eget ståsted, min egen evne til å formidle. Hva hjelper det vel med en årrekke skolegang, når jeg bare sitter på gjerdet? Blir oppspist, underdanig og utvisket. Min psykologiske kropp kaster seg sulten rundt, vil sees og ernæres. Jeg skulket visst i livets skolegang, når jeg har behov for at andre er skyldig, som kan klare.
Min egen rolle, min egen autoritet, forkludret inn i sex lyster, for å slippe å ha ansvar for å utvikle ferdigheter som gir meg mulighet til å dumme meg ut, ta noen sjanser, si at jeg liker deg for din selvsikkerhet, og at jeg ønsker å få til noe likens. Jeg, den ansvarlige, streng og klar, med skjulte drifter, brenner inne med meg selv. Du - mitt eget nonverbale speil, og jeg sjekker ikke ut, for du vil si: Dette foregår inni deg selv. Og da kan jeg ikke lenger ha deg.
Det er fantasiene om deg som gjelder, det er blitt hele livet mitt, utilstrekkelighet i overført betydning. Mine fantasier og forestillinger som jeg tillegger deg, og som påvirker mitt syn på deg, så jeg kan gå fri selv. Det brenner!
Jeg liker ikke når blikket mitt ber en bønn om å bli pult i stykker, det forstyrrer meg, gjør meg våt og lengtende. Jeg lukker øynene og kjenner en ru, åpen hånd bevege seg nedover ryggen min, deilig og forsiktig, så hardere, en hånd som følger begjæret mitt. Jeg får gåsehud over det hele og sier: "Det er kaldt her". All varmen dunker i midten.
Jeg vet at jeg er på viddene, jeg flykter inn i rusen, det som gir meg en bekreftelse på mitt, begjæret, elsket, likt og wanted. Drømmer som forteller meg at jeg duger litt, i stedet for å kjenne på ferdigheter jeg ikke har erobret. Du har de.
Jeg kjøper en six-pack, kald øl, har vin, men hvem trenger vin i denne varmen. Bzzzzt, en beroliggende lyd, ren og skjær stimulans, og den første slurken renner ned i et åpent svelg og sprer seg rundt i kroppen. Kontroll. Greit å komme seg hjem fra jobben, slippe å få for mye inntrykk av deg. Du leder det hele an, det er bare å slappe av rundt deg, du snakker om noe som interesserer meg, men jeg hører ikke filla av det du sier. Kanksje jeg bare er fyllt opp av redsel. Kåtskap og redsel, jeg greier ikke å skille sånt.
Jeg tror at du tror, at jeg ikke kan noen ting, for jeg sier ingenting, og det er ikke meg. Tause Birgitte, liksom. Jeg tror at du tror, at jeg går hjem og puler med en mann, med bedende øyne og uten ryggrad, men det er ikke sånn. Det er faen ikke sånn. Men du har heller ikke sagt det.
Jeg tar en ny slurk for å finne ro i tankerekkene, og for å le litt.
Jeg tror at du tror, at jeg ikke har noe liv, at jeg bare går og venter på at du skal komme og ta meg, det er ikke sånn! Jeg tror at du tror, at jeg ikke klarer meg uten din ledelse, men det kan jeg. Høyt utdannet og selvmedlidende, tror at alt skjer i jobben, det er ikke sånn. Det er faen meg ikke sånn. Jeg tror at du tror at jeg er avhengig av deg, men jeg klarer meg fint, ditt rævhøl. Og jeg tror at du tror, at du har nøkkelen til alt, det er nonsens. Jeg får tanker om at du tror, jeg har et ventende og kjedelig liv, bullshit. At det bare er rundt deg det er interessant, men vi andre har også fine liv. Jeg kjenner at krampen tar meg.
Jeg synes det er sexy at du vet du er noe, at du holder fast i deg selv og ikke lar deg underkaste. Vi sikler rundt deg, vi suger på karamellen av din erfaring og i tillegg er du pen, det er ingen av oss som sier noe til deg. Din selvsikkerhet gjør alle forfjamset, og vi holder deg for narr. For vi vil alle ha deg, så vi har noe å prate om, noe å legge blikket vårt på, noe annet enn fag å fordøye. Så vi slipper å reise oss og bli eksponerte og sårbare selv. Vi lar deg ta støyten, du er jo så pen så.
Jeg føler meg som en hel jævla fuckings by, som himlen har falt ned i, store, sterke, selvstendige meg, som bare ønsker meg at du går, så jeg får tenkt på noe annet. Så jeg får vært meg, få sagt noe. men jeg kan gå selv, jeg vet at hvis jeg blir værende, må jeg skjekke disse vanvittige tankene mine ut, og jeg forstår jo at det er for barnslig.
For jeg er klok nok til å forstå at dette er noe jeg tror, at du utfordrer min egen begrensning, mitt eget ståsted, min egen evne til å formidle. Hva hjelper det vel med en årrekke skolegang, når jeg bare sitter på gjerdet? Blir oppspist, underdanig og utvisket. Min psykologiske kropp kaster seg sulten rundt, vil sees og ernæres. Jeg skulket visst i livets skolegang, når jeg har behov for at andre er skyldig, som kan klare.
Min egen rolle, min egen autoritet, forkludret inn i sex lyster, for å slippe å ha ansvar for å utvikle ferdigheter som gir meg mulighet til å dumme meg ut, ta noen sjanser, si at jeg liker deg for din selvsikkerhet, og at jeg ønsker å få til noe likens. Jeg, den ansvarlige, streng og klar, med skjulte drifter, brenner inne med meg selv. Du - mitt eget nonverbale speil, og jeg sjekker ikke ut, for du vil si: Dette foregår inni deg selv. Og da kan jeg ikke lenger ha deg.
Det er fantasiene om deg som gjelder, det er blitt hele livet mitt, utilstrekkelighet i overført betydning. Mine fantasier og forestillinger som jeg tillegger deg, og som påvirker mitt syn på deg, så jeg kan gå fri selv. Det brenner!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
