tirsdag 30. oktober 2007

Dedikert

Juvi dro avgårde etter arbeidstid til en kamerat, som stod mitt i en livskrise. Roar, en helstaut norsk kar på 55, gikk alltid i gortex sko og allværsjakke, og hadde skiftet til vinterdekk først av alle. Betalte reiningene i tide, og hadde orden på verktøyskrinet. Roar var raus og enkel, betydde ikke noe for han, hvor du kom i fra her i verden, slagferdig, rask i replikken og tydelig type for alle, untaget for damen han var livredd for å miste. Han tilba henne, så det ikke fantes mystikk igjen. Løp, hvis hun sa det, slo alle spikrene i veggene, nøyaktig der hun ville, ble underdog i enhver dialog de hadde.

Flyttelasset var kommet. Det var allerede gått for langt, hun kjente på det å miste alt det trygge, men for seint. Kunne ikke gå tilbake og tape ansikt. Juvi så det triste draget over hennes øyne, selv om hun prøvde å smile med fjeset. Rita var en utvannet feministtype, likte å dirigere, men likevel snill pike, vant til å lide, nå drev hun med selvrealisering og gikk til alle slags behandlingstyper, inkludert massasjer. Roar var ikke en del av planen, bare en "feil" hun hadde begått. All sjølforakten hennes pøste hun ut i tvansmessig sjølopptatthet. Syntes at hun hadde et åndelig preg og at hun var spesiell, en som hadde skjønt det, i motsetning til oss andre.

Rita flørtet ubegrenset, Juvi kunne pult henne på stedet, alle signallampene "ledig" stod og lyste rundt henne, men ikke inni, der var hun skjør. Hun ville ha makt, tjene penger, kjørte "klare sjøl" syndromet, men trengte mest hjelp av alle han kjente. Rita hadde leveregler for det meste og forventet at en mann var der når hun befalte, slik hun var vant med.Men hun foraktet det likevel.

Juvi likte henne ikke, hun stinket tunge ubearbeidete følelser, som lakk ut i syting og jammer. Han så på henne og sa:

"Hei".
Hun glødet i mot ham: "Ja, nå skjer det, jeg flytter i kveld".
"Lykke til med livet" svarte Juvi og trakk seg tilbake, for å vente på at Roar skulle springe ferdig for henne.
"Roar skal hjelpe meg inn i det nye huset med møblene nå", fortsatte Rita.
"Men Roar har en avtale med SiceSeven gjengen og jeg skal henta han her nå", fortsatte Juvi. "Nei, han har lovet meg å flytte", svarte Rita.
Roar kom til: "Sorry Juvi!".
Juvi svarte:" Herregud, du kunne ha sagt fra, jævli balleløst av deg å springe for henne, du må være med på møte vårt i kveld.
Roar svarte: "Bare si at jeg ikke går med på kontrakten lell, og da får du det som du vil Juvi, en grei plan det, vi fortsetter der vi slapp, og treffes om noen dager."

Juvi greide ikke å kjempe mot hennes ærgjerrighet. Roar eide ikke kraft til å holde henne tilbake eller stå for det han ville. Det eneste han gjorde nå var å dedikere livet sitt til "det spiller ingen rolle - det går til helvete alikevel". Ubetydeliggjøre sin egen rolle, hviske ut seg selv, han var oppdratt til tanken at det er kvinnenes tur til å styre. Juvi hatet det, fordi det fantes ikke noens tur, men alles tur alltid.

Juvi likte ikke å se Roar skrapte, kraftesløst og såret, men måtte tåle det. Forholdet han hadde til Rita kunne fått Roar til å vokse i seg selv, hvis han hadde tørd å opponere mot beskyldningene og greid å utrykke det han kjente, istedet for sementet og det tause blikket. Ikke sikkert det ville vare, men han hadde ihvertfall vunnet seg selv. Hjertet hans var forsteinet som en ihjelsteikt pepperkake, mens forholdet smuldret opp, han stod død ved siden av henne og gapte, spørrende: Vil du dra nå?"

I stedet for å skrike: "Jeg vil ha deg tilbake".

Juvi gikk for seg selv.

torsdag 25. oktober 2007

Tøre å stå aleine!

Solen falt på kroppen hans, og varmet. Han puttet pluggene i ørene, gjorde klar låten han ville høre, lå mobilen i venstre lomme, røyken i den høyre. En tidlig høstdagsmorgen hvor dugget rimet på bilene, smeltet fort, de trengte ikke å skrape det bort, bare bruke håndflaten og lage en sirkel til å se ut. Han så at naboen gikk med et pusseskinn over det hele. Han var bløt i håret, nydusjet, på vei til jobb, trakk glidelåsen i skinnjakken halvt opp, og begynte å rusle. Mandag - beste dagen, for da er det 7 dager til neste. Han gikk bestandig, klarnet hodet med vandringen. Jobben var alminnelig, kalte seg linoleumsterapaut, men på andres språk var han en rengjøringsassistent på en barneskole.

Juvi kom til Norge for 3 år siden, takknemlig for det, han hadde inntrykk fra fortiden i hodet, som han nesten ikke greide å leve med. Om nettene kom bildene, han hadde sett for mye, 27 år, men likevel 1000 år gammel inni seg. Han hadde evner som lå hinsides det noen kunne forestille seg, varme hender som kunne endre, lindre og bringe mennesker videre med seg selv. Han visste det, men ville ikke skynte på det, lot det være, for ting kommer av seg selv, når de skal det.

Det tikket inn en melding til han: "God Morgen. Stemmer det at vi har en avtale i kveld?" Han lot seg rive med av hennes inderlighet, hadde muskler inni kroppen sin som elsket henne. Nerver som strenger og en mage som sa: Kom til meg! Men han visste at det måtte skje av seg selv, han kom aldri til å si det, bare inni seg. Libido har energien som ikke krever mer enn at den fyller seg sjøl, den største energien av alle, han ville tåle, tøre å kjenne, være i kåtskapen på livet, uten å prestere.

Det finnes alltid noen som ditraherer prosesser, noe som tar bort fokusen og det irriterte han. Forsmåddhet var det værste han visste, han så at hun var fanget av tilbudet, hadde smeltet for inntrengeren karismatiske evner til å skynte på og løfte prosjektet, men det var fortidlig. Kunne ikke gi slipp på en uferdig baby, da kunne det heller være. Han fryktet ingenting, men visste at dette møte han skulle i, ville bli vanskelig. Han kunne ikke la være å mene det han mente, og det ville føre til diskusjoner som egentlig var unødvendige. Han orket ikke å være en del av et felleskap som skulle stå på andre for å komme seg frem selv, og skynte seg frem i lyset for å bli en døgnflue. Det tok vekk fokusen fra det kreative, og det var omtrent som å skyte seg selv. Han svarte: Det stemmer det og slengte på et smilefjes.

Hun ville skjønne det, og han ville få mulgiheten til å bevise at prosjektet ville kun overleve hvis de tok det roligere. Han visste at de var avhengig av hans stemme for å få kontrakten i boks. Ideen var kuppet av en idiot, som mente at han visste, tok æren for det de hadde skapt og han kunne ikke, aldri, gå med på det, det var uansett for tidlig, det ville ikke bære. Hvis de skulle greie å gjøre prosjektet solid, så måtte de ha arbeidsro til å skape, og ikke bli slukt opp av reklameapperatet. Det var ikke ferdig. De var ikke klare. De kunne ikke selge skinnet, før bjørnen var skutt.

Juvi tok motbakken lett, hadde gjort den så mange ganger før, visste når musklene svei og at pusten holdt hele veien, hadde det ikke travelt, var alltid ute i god tid. Han låste seg inn og skiftet til arbeidsantrekket, en kjeledress som strammet i skrittet. For liten, men hadde glemt å si i fra, kom bare på det hver morgen og vendte seg til det utover dagen. Han måtte få seg en ny en. Han tok trillen og moppen frem, startet i gymsalen, med store armslag og tankene hans forsvant tilbake.

Store annonser som skulle fortelle andre at de trenger dette, men et prosjekt som ikke er ekte kan ikke selge noe. Det uferdige var synlig, det kunne aldri vare. Folk lar seg ikke lure. Dessuten så trengte prosjektet noe å gå på, grunnmuren var støpt, men de kunne ikke tapesere uten at veggene var oppe, de måtte bli vant med innholdet, gjøre det solid nok, det måtte leve inn i de, bli modent, før de kastet det ut på en scene.

søndag 21. oktober 2007

Utdrag fra "Død ved Ankomst"

Det var en kald, regntung dag i Bergen. 26. desember og klokkene slo tolv på natten. Hun presset haken ned mot brystet for å unngå den bitende kulden og det pistrende regnet. Det var ubehagelig, så hun løp så fort hun kunne ned til det nedsarvete grønne huset hvor hun bodde. Hun smatt like fort inn døren, en gufs av rå vind for inn sammen med henne. I gangen luktet det fyll, og eimen av bossposene fikk neseborene til å krympe. På veggene var det klistret opp plakater og slagordene stod tett i tett:

ALL MAKT TIL INGEN

Hun tenkte: «Dette er det siste huset jeg blir med å okkupere. Punken er død. Vi oppfører oss som døde. Vi lar dopen stjele kampviljen vår». Naboene gav faen i om de vasset i møkk, og han ene i hjørneleiligheten glemmer å gi bikkjene sine mat. Hun slepte seg opp de 13 trappetrinnene og stoppet foran en plakat med bilde av kongen. Over stod det: INGENTING FOR NORGE. En plate de fikk gitt ut, før alt rotet seg skikkelig til. Døren hennes stod alltid åpen og hun gikk inn til seg selv, hun kjente plutselig hvor sliten hun var. Her kunne hun slippe opp trøttheten og de siste dagers helvete. Alt lå rundt omkring, som en slags håpløshetens oppsamlerplass.


De var grådige med hverandre, dyrisk, kjøtt og blod, elsket, hatet, hadde bare hverandre, gav alt, glefset, hele sirkuset i et jafs, gav faen, som oksedyr, de rev opp klærne med et inderlig begjær.

Hun stod på tå ved siden av inngangsdøren, han så på henne som den eneste han hadde, og det var sant, de hadde bare hverandre, i en lugar, på vei til Amsterdam. Fred hadde ordnet med billetter, de skulle på en konsert med et favorittband, Discharge.

Kim så i speilet, håpet at han kjente det samme som henne. Hun tenkte: «pul hele verden i dette knullet, la meg glemme, gjemme, la meg kjenne, leve, litt mer, tilstede med han. La dette vare evig, disse intense timene vi har i lag. I denne verden, i en båt ut på havet, langt fra de som stiller krav».


Hun glemte ikke å puste. Det var det eneste hun bedrev med. Ingen rutine, bare livet. Døren til Just var lukket, en ny var åpnet. Hva hadde hun å tape? Jo mer hun prøvde seg, jo nærmere kom hun seg selv. Hun forandret det hun kunne, flyttet på seg, slik hun hadde lært, bevegelse, moren hadde jo tross alt flyttet med henne hele livet, hun kunne det, miljøskiftene betydde bare møte med nye fortapte og opprørere. Hun lot resten ligge, de hun møtte måtte bare få holde på slik de gjorde, for alle mennesker er make, eter og driter og strever med å være bra nok, det er det hele. Puster inn og ut, alle er viktige, alle har noe her på jorden å gjøre, alle bør ha respekt for alle. De som prøver noe annet, er besteborgerlige og bakstreverske, forvalter energien sin feil i livet. Ingen imponerte henne, uansett antall tatoveringer eller status i miljø, Kim gav faen i det, hun trengte bare beskyttelse, og Ib hadde det hele, hun hvilte seg i det.