I Natta

I natt har jeg hatt meg med han.
Begjæret og lengselen var enorm.

I natt stod jeg i brann.
Han krevde meg ut på tungt vann.

I natt var jeg fri og sann.
Vill og vakkert, på myk sand.

I natt har jeg drømt om han.
En inderlig fin og deilig mann.

Skarpt Blikk!

- fra barnevognperspektiv:

Jeg ser beltespenner med løver på og mange fine vesker. Jeg ser åpne buksesmekker. Jeg ser hender. Noen holder hverandre hardt og har lange fine fingrer. Jeg ser ringer. Jeg ser neglelakk. Jeg ser fingre som er gul av tobakk. Jeg ser i øynene på barn som passerer.

Jeg ser den nederste delen på alle trær, på barken, på stammen som bærer, og hvis jeg ser opp, ser jeg en paraply med greiner. Jeg ser frem, jeg ser hjem. Jeg ser triste hunder. Jeg ser gjennom gjerdet vi passerer.

Kjempefin utsiktsplass jeg har.

Tro, Håp og Kaffe!

Bygg en bro med meg,
vi kan drikke kaffe under.

Drikk kaffe med meg,
deilige og gode stunder.

Ta inn mine sekunder,
Driv meg inn i dine.

Rop på meg,
når kaffen er klar.

Eg vil være der,
oppleve dine munnfuller.

Kvinne/Mann/Mor/Sønn

Hun hadde han i seg. 5 tak og han kom. Spennningen var en lidelse. Han hadde ventet og holdt igjen, lenge. Han satt oppreist i sengen og ville ha henne stående foran, suge henne. Han ville skli ned i sengen og la hele ansiktet bli fyllt med kjønnslepper, myke som gele, varme, trygge. Han ville kveles av kjønnet hennes, fordype seg i det, stikke tunget inn og ut av hullet, med en finger inni bak, og se henne kaste på seg og aldri få nok av det.

Moren kom. Låste seg inn rett og slett. De føk ned i liggende, hun opp på han, sa ikke noe. Moren gikk på. Han reiste seg. Hun krevde han med blikket sitt, og en tung pust som talte sitt eget språk. «Hvordan kan du ha det fint, når ikke jeg....» Hun eide han. Han eide ikke seg selv. Klarte ikke å gi faen, det onde indre objektet styrte inni han et sted. Hun var needy, hun var feil.

Han hadde ønsket seg henne, men moren hadde jerngrep. Han hadde savn, gamle savn, som aldri gav opp å gjensøke han. Han var lydig, redd for skyld, han skøv kvinnen fra seg og løp ærend for moren. Alt for å slippe blikkene, som kvelte han, men ikke på den måten som han ville bli kvelt på.

Hun ville ikke krangle om plassen.

Like/Elske

Du er akkurat som meg. Blir skuffet hvis du ikke hører noe, og irritert hvis du hører for mye. Vår egen arroganse vil gjerne ha oss dit, at vi skal ha sånn akkurat passe. "Egentlig er det de som ikke forstår sitt eget beste", men det sier vi ikke for ofte, det avslører oss selv.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

"Å gi for mye av seg selv" er en brist, et svakhetstegn, vitner om lav selvfølelse, tenker du og jeg. Hever oss litt over de som tør å elske, fordi vi ikke tør selv. Løfter oss over den usynlige linjen, mens den som gav, kjenner avmakten inni seg selv. Men er sterkest i kveld.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Vi snakker om ærlighet, om ekte oppriktigtighet, om å tøre å stå for seg selv, men vi higer inni oss, etter å være i lag med "de rette", de som ikke avslører, men beundrer oss, sånn passelig behagelig, ikke for nær, men berørt likevel. Vi lar oss ikke bli kledd av, vi kan kle av oss selv.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Vi er tilgivende og hyggelig, er glad i, på en måte, tør ikke miste, kaller det en svakhet hos dem. "Alle kan drite seg ut". Vi rensker farvannet for eremitter og krepsdyr, som biter inni ryggmargen på oss selv. Vi er strenge, har regler om hvordan vi skal være og hun står i gjeld.

Du liker henne ikke, men elsker henne likelvel.

Vi snakker mest om andre, gir en trygg avstand til eget. Vi dupperer og leverer, og ler av, sånn godhjertet, men likevel. Det som irriterer, et sår som gnager, kommer ikke helt unna likevel. Hun er klok, men plagsom, trenger ikke å trø for nære. Aleineheten skal stå som et eget fjell.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Hun sa: "Jeg trenger deg", og du svarte: "Det gjør du ikke". Vel vitende, belærende og sterk, med forakt for det svake: "Vi trenger bare oss selv". Ordene ble en sannhet, et skjold som beskyttet, fritt oversatt til: "Hun vil ha meg for mye, enda et svakhetstegn". Hun trakk seg tilbake: "Neivel".


Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Vi vet liksom best hvordan de har det. Spør ikke, bestemmer selv, i vårt eget bilde, slik at det passer inn i vår egen ramme. Så er vi på innsiden like aleine. Det er best slik, så får vi overlate til de svake, å ha retten til kjærlighetens uransakelige vei. Vi er ikke frie nok inni oss lell.

Jomfrutacet

Hun våknet med suget av ham i seg. Kjente hvert fiber pirre og spenne seg, før morgensøvnen forlot kroppen. Drømmen gikk som en streng igjennom henne. Hun elsket det, tankene var friere om natten.

Hun memorerte fort, før følelsen og bildene slapp taket. Gjenfødt, til sitt første jomfrutace, iscenesatt i sitt indre, der alt er frigjort og blottlagt.

Kjønnsleppene var hovnet opp og flyten fra i går lå som et teppe av temperatut rundt henne. Hun hadde skreket det ut: knull meg! Brettet ut, bøyd helt tilbake, gitt seg hen og kallkauket: Kom! I den helt alminnelige misjonærstillingen, hvor dyret satt i hoftene og øynene aldri slapp hverandre. Og dette var det nærmeste hun kom.

Han hadde følt seg hjemme. Velkommen! Hun hadde sugd i seg sæden hans og fordelt det rundt i de indre organene, transformert det til styrke for immunforsvaret. Hun hadde støtt i mot, som bare den ekte viljen kan, når den kommer. Hun hadde spillt død, når han tok henne, fordi han ønsket seg henne, inderlig.

Hun hadde elsket han sønder og sammen. Sett han komme i alle land på kloden, sett han vri seg i nytelse og det smertelige blikket som tvang han ut av sin kropp, som fikk han til å glemme at han var dødelig. Sterk, kåt, sårbar og levende.

Hun lo høyt, som et sjølopptatt dyr. Lysten rant ut av munnvikene. Han hadde aldri kysset hennes munn, han var ingen «klemmer».

Hun tok fingrene langs veggene og nesten uten å ha berørt seg selv, kom hun. Hun løftet underlivet som dunket opp i pannen hans, i en rytmisk besettelse. Det strammet og reiv som barberblad i stri strøm. Hun kom lenge, konset på dypet i det. Det store ubesudlete rommet, skapt av ham, uten at han hadde løftet en finger. Hun lot seg fylle helt.

Hun sank om. Tilstedeværelsens pris var i gang. Hun gikk ned på kjøkkenet, tok bilde av han bort, en drømmeprins ble revet i to, slik en mann i rullestol kan bli, når en god kamerat kaster han ut av stolen.

Hun gikk inn på internett og googlet ordet: Knulle. For å se om hun fikk en flik av han. Drømmen var hennes, de var i ingenmannsland.

Klompen i Magen.

Jeg er trøtt og vil glemme meg selv. Jeg vil sove, men en stor, urolig, seig, svart, klomp sitter midt i magen, rett over skrittet, nærmere ryggen, tar fra meg pusten, gir fra seg små trykk som jeg blir nødt til å forholde meg til. Jeg velger å kjenne etter og stille meg undrende til den voldsomme kraften jeg kjenner på. Jeg har alltid greid å springe i fra den, organisere den bort, men jeg kan det ikke mere. Jeg forstår at den tar fra meg selve livet. Den tar fra meg handlekraften og setter meg til side. Klompen lammer meg, og gjør meg hard og stille. Jeg er ikke meg, og blir fortvilet. Prøver å finne forklaringer i det gamle, og det skal ikke mange runder til, før jeg kaller det for gamle svik.

Klompen gjør jævli vondt. Som om jeg har tatt 7000 situps, greier ikke å rette ut kroppen, kjenner meg støl og fortvilet, som om jeg skal sprenges i 1000 biter. Jeg blir redd igjen. Redd for at det skal være sånn for bestandig, for midt opp i alt det fine som foregår rundt meg, sitter jeg med krampetrekninger i magen, som kommer i rier, som ligner en fødsel.

Når jeg tør å kjenne videre, tør å se på klompen, retter den seg ut til en glatt, kald fjellvegg som rekker meg opp til nakken, som gjør meg skamfull, som bestemmer at jeg sitter med bøyd hode, og jeg ser meg ikke i speilet denne kvelden.

Jeg forsøker å være rasjonell, forklare meg selv: "det går da ikke an å sitte slik", at jeg må prøve å fortrenge det, dytte det vekk, slik at jeg ikke blir spist opp og blir gal. Jeg blir redd igjen. Hva er meg? Min indre kritiker vil at jeg skal ta meg sammen, oppføre meg. Barnet i meg roper på luft, jeg får ikke puste uten at jeg ventilerer. Før kunne jeg bare gjøre noe, ta oppvaksen, springe, ta et glass vin, så gikk det bort, det funker ikke lenger.

Det er kaldt, kaldt her jeg står, jeg fryser. Jeg roper på hjelp inni meg, men det er tomt og jeg får ikke svar. Det er bare jeg og min indre kamp som ordner opp med meg selv. Det er ensomt. Krampetrekningene gir seg litt og jeg prøver å orientere meg. Kiker meg rundt og ser på den kalde, glatte flaten. Jeg setter håndflaten i veggen, den er seig og hard. Jeg klorer og dunker i veggen. Jeg ramler sammen igjen og gråter, fortvilelsen tar overhånd igjen. Krampen er så kraftig at jeg ligger i fosterstilling og holder på magen. Jeg er ikke større enn et knappenålshode og veggen er uendelig svær. Jeg hylgråter: "Slipp meg inn!". Jeg ligger stille en stund og hører etter, det drypper fra fjellveggen, dråpene treffer meg og gir meg kalde gufs, som går igjennom kroppen. Jeg slipper pusten til og hylene kommer av seg selv, det er jævli kaldt og utrygt og stemmen min skjelver. Jeg slipper ikke inn til meg selv.

Det er ingen utenfor min egen kropp, alt foregår inni meg. Jeg trenger ikke at det er noen sin skyld, jeg trenger bare å få den forpulte, fuckings følelsen av å være innvadert av mørke vekk fra meg selv. Jeg trenger omsorg, jeg trenger hjelp og det er bare jeg som kan hjelpe meg her, for dette er gamle sår, svære som fjell, som kroppen ikke har greid å fordøye som liten, men nå er jeg stor og kan ordne opp selv. Kroppen husker. Jeg fikk ikke komme inn, jeg fikk ikke komme hjem. Jeg husker følelsen av svik, av skam, av ensomhet, fortvilelsen, hjelpesløsheten, unyttig, uelsket. Jeg begynte å hate meg selv. Men nå er jeg stor og kan slippe inn til meg selv. Skammen puler rundt i kroppen, og forteller meg at jeg er verdiløs, at jeg ikke får komme inn, at jeg overdramatiserer, overreagerer, overdimensjonerer. Ord som har forfulgt meg hele livet.

Jeg visualiserer en dør og går inn i materien, som du ser på film, det er slim over alt, trykker seg mot huden min og jeg sitter fast, får ikke puste. Det er ikke plass, det er fortrangt inni kroppen min. Jeg prøver å strekke ut armene, men slimet er tungt å dra på. Jeg må hyle og gjør det med hele meg. Hyler ut smerten: Jeg vil ikke kjempe mere!

Jeg faller til ro inni der, finner ut at det er "bare meg selv". Jeg må godta at jeg ikke kan springe mere. Selvfølelsen kommer sakte tilbake.