XXL

Jeg står utenfor min egen hytte, og holder den lille jenta i hånda. Vi fryser, vi vil inn, men hytten er alt for lita. Jeg, den voksne, greier ikke å stenge følelsene inne noe mer, jeg føler meg svak og gråter. En ting er å ikke slippe inn på de stengte bensinstasjonene, men å ikke slippe inn i sitt eget hus, er mere enn jeg greier å bære. Jeg har bygget hytta for lita.

Men det er vel engang slik, at vi lærer å stenge av inni oss selv, når verden har lært oss at det er slik det gjøres. Selv om det føles helt feil, så stenger vi oss selv ute, fra våre egne hus, fra der vi kan hente oss selv inn, egenomsorgen for sjelelig påfyll.

Jeg slipper hånden til jenta og henter høytrykkspyleren, prøver å blåse opp døren og vinduan. Et trykk med raseri og vann farer inn, og det singler i glasset på rutan. Så ler vi, for vi forstår, uten ord, at det går an å gjøre noe, det er tross alt vår egen hytte. Vi skal inn, jeg lover!

Jeg holder rundt jenta for å få kulden bort. Hun er stiv og kald, all kraften er borte. Jeg vet at du ikke stoler på voksne, jeg vet at de har skjært kniver i hjertet ditt og sviktet. Nå står jeg her selv og vi kommer ikke inn, jeg bøyer meg ned og sier: Unnskyld!

Du kom seint hjem en kveld, du var 16 år, ikke akkurat lita, men fremdeles et barn, på mange slagsvis, følelseslivets-prosess hadde stoppet helt opp, omtrent slik som når man slutter å tegne, ferdighetene ligger igjen på papiret. Du hadde Tonnie med, dere skulle lage dere noe nattmat. Inni stua fant du kjæresten til din mor, dansende til Beatles sine låter. Sjøla selv, lå på sofaen og sov, du hørte på snorkingen at hun var på fylla.

"Nest etter min mor, så er det jeg som bestemmer her, og du skal ut av dette huset", skrek du og gløttet bort på lillesøstra di som begynte å gråte. "Bestandig kommer du og lager bråk, det sier mora de også. Se, nå gråter hun. Det er ikke jeg som skal gå, det er du, kom deg ut av dette huset", svarte han og kom mot deg. Du snudde på hælen, gikk ut på kjøkkenet: "Det bestemmer ikke du, Tonnie og jeg skal lage oss mat".

"Herregud, hvor motbydelig du ser ut", han kom etter og yppet til bråk. "Jeg har ikke spurt etter din mening, kom deg ihvertfall ut av kjøkkenet, jeg vil ikke snakke med deg". Tonnie, som var engelsk og rappkjefta nok, ble lamslått, nærmest litt lita, sa bare: Get away from us!"

Han tok tak i kragen på skinnjakken din, heiste deg opp og trykket hodet inn i hjørne på en skapdør, det svartnet. Tonnie løp ut, du skrek: "Løp Tonnie, løp, fyren er gal, løp for livet". Du kravlet deg over dørstokken, prøvde å nå bort til ytterdøren, for å stenge han ute, han hadde løpt etter henne. Du nådde akkurat ut til badet. Da kom han inn, kom bort til deg og sparket deg to ganger i magen. Du krøket deg sammen i fosterstilling og ropte: "Din forbannade jævel". Lillesøstra di var blitt blå på leppene og hikstet av redsel ved siden av. Han tok fart, slik du gjør, når du vil sette ballen i mål, og sparket til deg i ansiktet. Det knaste og du forsvant.

Du voknet på sykehuset, under en operasjon, det stod mange leger i grønnfrakker rundt, du så de igjennom en tåke. Du husker at de sa: "Stakkars barn" og opplevde det som omsorg. De kunne ikke bedøve deg, fordi du sjøl hadde dopet deg og drukket masse alkohol, så de sydde på nesen din og rotfyllte en tann, kjeven var knukket, ribbebeina var bristet. Du ble fortalt at Tonnie hadde ringt etter sykebil, og politiet hadde hentet voldsmannen.

Dagen etter kom din mor og din tante dit. Din mor luktet alkohol igjennom den søtlige parfymen. Hun var uskylden selv, hun hadde jo bare sovet. "Du lover meg mor, han skal ikke inn til oss mer", sa du med en tom og mistro stemme. Hun svarte: "Aldri", svarte hun kald som en fisk, og med forakt for all verdens menn, sa hun: "De er alle make". Tanta di var støttespilleren, men visste ikke helt hvilken side hun skulle velge, fordi det var ingen kontakt mellom deg og din mor. Hun hadde jo kastet deg ut av huset flere ganger. Et snev av mistro lå i luften, og du prøvde å lese tankene til din mor: Og hva har du så gjort, sikkert vært ekkel i kjeften mot ham, slik du bruker å være, men hun voktet seg vel, sa det ikke, for det var tross alt barnet hennes som lå der, skamslått.

Etter en uke skulle du bli skrevet ut, du dro hjem dagen før planlagt, ringte på døren, selv om det var litt uklart om det var greit at du kom. Døren ble åpnet og midt i stuen stod djevelen: "Du løy mor, du løy, din drittkjerring". Du tok vasen som stod på bordet der, moste den i gulvet, sparket og kastet alt som du fant, men skriket brant inne i din kropp, ribbebeina som var knekt, tillot ikke hylet å komme ut, det ble for vondt. De gjorde ingenting, de lot deg holde på, de hadde mistet taleevnen. De var sikkert edru.

Du hikstet og gråt og gikk din vei.

Selv om det har gått noen år, så fant jeg deg, og her står vi og kjenner oss avvist. Jeg, den voksne, avvist av meg selv, du avvist av dine egne. Jeg kjenner på skriket du bærer på, det skriket som aldri slapp ut, og som ikke hadde huset å gå inn i. Jeg holder rundt deg og sier: Bare skrik du, mitt barn, jeg går aldri i fra deg!

Hytta skal vi bygge større, det er bare en praktisk ting. Vi skal lage oss en varmestue. Hvor ingen avviser mer og ingen slår. Du skriker mot brystet mitt og sier: Det værste var ikke å bli slått, men å ikke være viktig nok".

Jeg holder rundt det oppløste, forvirrete barnet.

Knald!

Jeg ligger og leser en bok, og kjenner at underlivet begynner å bevege seg sakte. Jeg prøver å konsentrere meg om de neste linjene med ord, men har ikke sjanse. Jeg sprer mine bein, og armene rett ut. Herre min Gud, for en tanke. Jeg farer opp, så noen meg? Puhhh, jeg er aleine.

Så puster jeg litt tungt, rører meg ikke mere. Jeg har oppdaget meg selv, avslørt mitt eget begjær, kun for meg selv. Så jeg greier å hente meg inn og stoppe det. Lettet, fortsetter jeg å lese. Jeg starter med å bla tilbake til forrige side, så jeg kan holde meg fast i historien.

Jeg kommer meg igjennom en side eller to, så starter underlivet å rotere igjen. Jeg stritter i mot, det var da som faen at jeg skulle kjenne dette. Går det ikke an å få fred til å lese en bok, før kroppen forteller meg en annen historie. Jeg vet hvordan jeg kan få gjordt det unna fort, men det er ikke en slik kjensle. Denne krever mere pust og en ro, - at jeg tar på meg selv sakte.

Det er en annerledes tenning i denne følelsen, som krever hender over alt, så jeg stryker meg sjøl sakte. Fra knærne og ned mot skrittet. Dyvende våt. Jeg ligger med hode på siden og ser, det blir så inni helvete sterkt at begge hendene holder seg fast i skrittet. Jeg kaster meg rundt på siden, for å lage en lyd i puten.

Jeg er opphisset og kjenner blodet pumper i hele kroppen. Det dunker i underlivet, jeg er svett og rar, må få bort dette trykket. Jeg snur meg på magen, med rompen i været, for å få luftet. Jeg tar enn hånd i mitt hårløse skritt, men det er for glatt til å feste seg noen sted, så jeg lukker hele skjeden i hånden, for å holde meg fast. En taktfast masturbering hjelper på, følelsen blir seig og varm, gløder som en varmelampe. Alt har hovnet opp, alt sprenger på, jeg tenker, dette blir en langvarig sak. Okei, faen heller!

Jeg lukker øynene og stjernene dukker opp, de blinker til meg i forskjellige farger. Så forsvinner de bort og blir erstattet med et fargehav, og hele kroppen bygger seg opp. Det er ikke den ting som kan stoppe dette. Jeg flyttes oppover til et nytt nivå, strømninger støter og en lammelse dukker opp, untatt i armen.

Helvete, telefonen ringer. Den ringer 4 ganger så kobles den ut. Det stikker i hele kroppen. Jeg kan ikke slippe, ringe kjapt tilbake og si at jeg dusjet, særlig det ja, midt på dagen. Føler meg avslørt og fortsetter, slipper ikke til skammen. Der plinget det inn 2 sms`er, og jeg som ventet på et svar på noe, det får vente. Men jeg får tanker om at det er sikkert rart, for jeg bruker å være på pletten.

Jeg ligger på ryggen og kjenner kniver bak i ryggen. Jeg løfter hode opp og ser deg og at du vil ha meg. Skjegget kiler mellom beina. Jeg skyter rygg og skriker navnet ditt ut, så stemmen min fyller hele rommet.

Huden er stram som når man kommer opp fra et vann, med perlende svette over det hele. Jeg holder den ene hånden på mitt bryst, lurer på om noen vet at jeg gjør det sånn, sånn akkurat nå og helt aleine.

Dette kan bare vare i evig tid, hvis ikke det var for at hånden blir sliten, musearm kaller folk det, men jeg vet at det rekker denne gangen. Håper at det ikke tar slutt, vil bare være i denne etasjen, i mitt eget. Jeg lar hånden stryke lillekuken helt villt. Jeg føler meg gjennomvåt og grådig. Jeg er heldig, som har flere eksplosjonssteder. Det har bygget seg opp, en krampeaktig varme går igjennom hele kroppen, alt strammer seg til og orgasmen pumpes ut, i en varm, lang stråle, som bare varer.

Jeg er strandet ut, ligger og skvulper i mine egne lukter og svette, åpner telefonen og skjekker sms, skriver: Knald! og sender svaret tilbake. Jeg hører ikke mere. Jeg vil sove.

Jeg vet ikke om det blir så mange bøker denne ferien.

C.W. Alm

Jeg er den perfekte kvinne. Jeg føler meg sikker på meg selv. Jeg lyser opp tilværelsen til hvem som helst. Jeg har alltid vært noe eget, noe helt for meg selv. Jeg er dynamisk, utadvendt og brennsikker i mine beslutninger, men nå har jeg truffet en mann som ikke ser det.

Per Fecht vil jeg gjerne ha, men han vil ikke ha meg. Altså, han er i grunnen "høy på pæra" og godtar rett og slett ikke meg. Ennå jeg er skapt for ham, vi ville være det perfekte par for syning. Et slikt par du bare kiker på og beundrer, pene, velykkete og rene i vårt tøy. Vi viser sammen en uant styrke. Ikke for å holde andre nede, neida, men for å minne andre på at vellykkethet, det finnes om du venter på det. For meg var det greit å vente til han kom, for det er viktig at alt stemmer.

Jeg heter Christina Weronica Alm og bare det gjør meg helt spesiell. Jeg må alltid stave navnet mitt. Da bruker folk tid på meg, de blir stående og beundre meg, når jeg forklarer hvorfor jeg heter Christina med Ch og W i Weronica. Noen blir brydd, det ser jeg jo, men samtidig, så løser jeg et problem, de står jo bare der likevel, og jeg trenger simpelthen denne plassen.

Jeg har aldri hatt problemer med sex, men jeg har ikke funnet noen som er god nok i sengen. Per Fecht er det. Han matcher meg totalt og jeg slipper å kjede meg. Mange ganger, når jeg har hatt sex med andre, så har jeg rett og slett kjedet meg, de har ikke vært så oppfinsomme, Per gir seg hen så totalt og gir alt der ingen andre greier å gi det, om du forstår?

Per Fecht begynte å drikke flere glass rødvin hver kveld. Før greide vi oss med en flaske. Vi koste oss og sovnet i hver vår sofa, hadde sex når vi våknet. Rett på sak, for å ha gjort det. Fordi, jeg har alltid ment, at det er greit med alt som er gjort, ingenting å holde tilbake. Men Per begynte å sitte lenge etter jeg hadde gått og lagt meg. Han lukket seg inne mer og mer, ennå så åpen jeg var for å prate. Ja, for det kan jeg, vise en inderlighet, men jeg velger selvsagt selv når jeg gjør det.

Typen jeg hadde før Per, het Inge N. Mannsland. Han var igrunnen nokså god, men han stilte spørsmål hele tiden. Ikke sånne spørsmål som angikk meg, men sånne: "Skal jeg velge hvite eller svarte sokker i dag", eller "skal jeg ha en eller to t- skjeer med sukker". Jeg utstår ikke slik svakhet, jeg får fort nok av sånt. Men saken er vel at jeg var ikke så flink til å si:"Klar deg selv", men jeg lærer da jeg også.

Inge var enig med alt, og det gav på en måte ingen utfordring. Han ble for vag og ubestemmelig og vi kranglet aldri. Men han hadde en solid utdanning, var advokat. Jeg har alltid vært fasinert av mennesker som har tilegnet seg kunnskap og som kan det til fingerspissene. Han glødet i kinnene når han pratet om faget sitt, men en slik glød fant jeg ikke i han, når vi elsket.

Jeg har alltid hatt en slik overnaturlig evne til å definere folk og jeg har alltid greid å fylle rommet. Ja, helt fra barnsbein av har jeg synes at mine egne foreldre har vært svake. De greide aldri å motsi meg, ennå jeg gav dem alle mulige sjanser, de ble bare stående tause og svarskyldige og jeg har siden foraktet slik svakhet. Jeg kunne underholde et hvert kaffeslaberas med sanger og ting jeg hadde lært meg. Alt for å slippe å være "nobody".

"Per", sa jeg med innlevelse,"det er viktig at du holder fast i deg selv, så du ikke blir duppert av min styrke, du kan ikke sitte slik og drikke hver kveld, da går det utover din egen helse". Per har vaskebrett mage og perfekt kropp, glinsende humør og stilistisk oppførsel, ut mot andre. Selv om folk med begrenset kunnskap prater til han, så greier han å få de til å føle seg vel.

Slik var også typen før det, Inge Færøl, hyggelig fyr, men med for mange småfeil. Alle elsket han, når han troppet opp. Likte å spille høy musikk, litt av den gammeldagse typen. Han ble fort sentimental, var småfeit og glad i øl. Sprudlet bestandig, til det irriterende, han tok ikke ting nok alvorlig. Det gjorde derimot Tom Bola, men han hadde psoriassis over hele kroppen. Da snakker jeg ikke om et sted eller to, men han tok sol hver dag, hos en hudlege, for å holde det i sjakk. Han greide egentlig aldri å ta det alvorlig nok, så jeg måtte tilslutt be han om å gå. Han ble sittende bestandig og glane med sine tomme øyne. Knakk opp en øl, når ting ble vanskelig. Ikke for det, jeg kan ta meg et glass jeg og, men han ble for ivrig, og så ble det tomt, ingenting å prate om liksom. Han elsket å bruke penger, og jeg er ikke gjerrig, men jeg liker en viss styring på ting. Med han mistet jeg dette. Han hadde aldri en eneste kvittering.

Atle Tisch var mannen før det, han var veltrent og hadde fin kroppsbygning, men han tjente ikke stort og elsket å bruke penger. Han var igrunnen en skikkelig spreking, men for ung, hadde til og med "bola seg" for å vise frem kroppen. Så var det noe med stemmen hans, litt for lys, kunne minne mer om en kvinne.

Atle ville ha barn med meg, men man føder ikke barn til denne verden, uten å vite at ting er perfekt og da snakker vi ikke bare om kroppen.Jeg mener, du kan ikke bare kjøpe et treningskort til ditt barn og si: "Bygg opp kroppen". Atle elsket min kropp, og det skal han ha. Kroppen min er slank og min egen forelskelse lot seg ikke skjule.

Atle kom etter Tor Peder Ring, som ødela alt. Tor var en skikkelig drittsekk, spør du meg, men tross alt bedre enn Egil Eritvihl, som aldri, aldri fikk bestemt seg. Han hadde større problemer med beslutninger enn Inge N. Mannsland, men det visste jeg jo ikke før siden. Men som sagt, ingenting å satse på, det var åpenbart, mine venninner holdt på å dette av stolen når de møtte han og lo aldri av det han sa, for han vissket bare tilslutt, sa ikke ting høyt. Han vissket ut seg selv, på en snu og finurlig måte.Selv når han var stille, var han i tvil på om han skulle si noe eller la det være. Han grunnet alltid på om stavelsn i etternavnet sitt, skulle være med eller uten h.

Det var tross alt lettere med Fred Erik Af Chonto, som kom fra en rik, svensk adelsslekt. Han hadde arvet alt og hadde aldri gjort et dagsverk. Han var riktignok utdannet Økonom, fordi faren hans mente at det var det som var riktig. Han kjørte en Porche Cabriolet, men han var litt for gammel.I tillegg så lekte han "hard to get" og slikt noe har jeg vokst fra for lenge siden.

Da var Arve Synden bedre, med oppkneppet skjorte og hår på brystet. Han kunne alt om sex og hadde virkelig draget. Gull-lenka gjorde han ikke mindre pornokonge, men han kunne ingenting. Hadde ikke engang musikk-smak. Han spillte det jentene likte og høre.

Må bare nevne han som krevde like stor plass som jeg. Are O. Gant og jeg, vi fyllte rommet til randen. Han tok 90 % av plass, jeg stod igjen med et 10 %`s hjørne. Ikke fordi han mente å overta alt, han var bare så sinnsykt begeistret i livet. Han kunne stå på en stol, midt i rommet og si: "Jeg har sinnsykt vakre baller". Jeg var enig og likte utspillet hans, men hvis jeg sa det, ble han stående og rope sånt og gav seg aldri.

Jeg har ikke så mange venninner, jeg har to, og det rekker. De er perfekte,på en eller annen måte og på hver sitt vis, aldri for brysom eller korrigerende, i så måte. Begge har sagt at jeg kan virke falsk, vi har diskutert det, men de greier ikke å argumentere så jeg blir overbevist om det Hun ene heter Katja Maran. Hun har en dobbel kjølet seilbåt og greier seg veldig godt aleine. Selv på en seilbåt, som er minst skapt for to, så navigerer hun det hele aleine. Helt utrolig sterk. Hun andre heter Marie Cheks, litt fyldig, men rik. Lav selvfølelse, men jeg er aldri sammen med henne så lenge, at det blir et problem. Du vet, gjester og fisk lukter etter tre dager.

Jeg er ikke vant til å ha et problem, men Per han er vanskelig. Dessuten er han blitt glad i å drikke likør og det er for "dandy", sånn helt egentlig. Han ringte meg i går, og sa: "Hva vil du egentlig?" Jeg svarte: "Føde dine barn og bli din perfekte kone". Vet du hva jeg fikk til svar: et sukk og deretter en lang stillhet. Han greide å håne meg i to sekunder, før han sa: "Du gjør meg Kvalm, frøken Christina Weronica Alm, skaff deg et liv".

Jeg har grunnet litt på den, men tar det ikke så veldig personlig.

Byen Brenner!

Det er måten du gjør det på, som gjør meg kåt og rar, jeg vil egentlig ikke være der når du er der. Det er en helvetes utfordring hver gang å ikke avsløre seg. Passer på så jeg ikke stirrer for det vil virke for påfallende. Uten at det bryr deg, for jeg kjenner at du ikke er der. I forestillingen min.

Jeg liker ikke når blikket mitt ber en bønn om å bli pult i stykker, det forstyrrer meg, gjør meg våt og lengtende. Jeg lukker øynene og kjenner en ru, åpen hånd bevege seg nedover ryggen min, deilig og forsiktig, så hardere, en hånd som følger begjæret mitt. Jeg får gåsehud over det hele og sier: "Det er kaldt her". All varmen dunker i midten.

Jeg vet at jeg er på viddene, jeg flykter inn i rusen, det som gir meg en bekreftelse på mitt, begjæret, elsket, likt og wanted. Drømmer som forteller meg at jeg duger litt, i stedet for å kjenne på ferdigheter jeg ikke har erobret. Du har de.

Jeg kjøper en six-pack, kald øl, har vin, men hvem trenger vin i denne varmen. Bzzzzt, en beroliggende lyd, ren og skjær stimulans, og den første slurken renner ned i et åpent svelg og sprer seg rundt i kroppen. Kontroll. Greit å komme seg hjem fra jobben, slippe å få for mye inntrykk av deg. Du leder det hele an, det er bare å slappe av rundt deg, du snakker om noe som interesserer meg, men jeg hører ikke filla av det du sier. Kanksje jeg bare er fyllt opp av redsel. Kåtskap og redsel, jeg greier ikke å skille sånt.

Jeg tror at du tror, at jeg ikke kan noen ting, for jeg sier ingenting, og det er ikke meg. Tause Birgitte, liksom. Jeg tror at du tror, at jeg går hjem og puler med en mann, med bedende øyne og uten ryggrad, men det er ikke sånn. Det er faen ikke sånn. Men du har heller ikke sagt det.

Jeg tar en ny slurk for å finne ro i tankerekkene, og for å le litt.

Jeg tror at du tror, at jeg ikke har noe liv, at jeg bare går og venter på at du skal komme og ta meg, det er ikke sånn! Jeg tror at du tror, at jeg ikke klarer meg uten din ledelse, men det kan jeg. Høyt utdannet og selvmedlidende, tror at alt skjer i jobben, det er ikke sånn. Det er faen meg ikke sånn. Jeg tror at du tror at jeg er avhengig av deg, men jeg klarer meg fint, ditt rævhøl. Og jeg tror at du tror, at du har nøkkelen til alt, det er nonsens. Jeg får tanker om at du tror, jeg har et ventende og kjedelig liv, bullshit. At det bare er rundt deg det er interessant, men vi andre har også fine liv. Jeg kjenner at krampen tar meg.

Jeg synes det er sexy at du vet du er noe, at du holder fast i deg selv og ikke lar deg underkaste. Vi sikler rundt deg, vi suger på karamellen av din erfaring og i tillegg er du pen, det er ingen av oss som sier noe til deg. Din selvsikkerhet gjør alle forfjamset, og vi holder deg for narr. For vi vil alle ha deg, så vi har noe å prate om, noe å legge blikket vårt på, noe annet enn fag å fordøye. Så vi slipper å reise oss og bli eksponerte og sårbare selv. Vi lar deg ta støyten, du er jo så pen så.

Jeg føler meg som en hel jævla fuckings by, som himlen har falt ned i, store, sterke, selvstendige meg, som bare ønsker meg at du går, så jeg får tenkt på noe annet. Så jeg får vært meg, få sagt noe. men jeg kan gå selv, jeg vet at hvis jeg blir værende, må jeg skjekke disse vanvittige tankene mine ut, og jeg forstår jo at det er for barnslig.

For jeg er klok nok til å forstå at dette er noe jeg tror, at du utfordrer min egen begrensning, mitt eget ståsted, min egen evne til å formidle. Hva hjelper det vel med en årrekke skolegang, når jeg bare sitter på gjerdet? Blir oppspist, underdanig og utvisket. Min psykologiske kropp kaster seg sulten rundt, vil sees og ernæres. Jeg skulket visst i livets skolegang, når jeg har behov for at andre er skyldig, som kan klare.

Min egen rolle, min egen autoritet, forkludret inn i sex lyster, for å slippe å ha ansvar for å utvikle ferdigheter som gir meg mulighet til å dumme meg ut, ta noen sjanser, si at jeg liker deg for din selvsikkerhet, og at jeg ønsker å få til noe likens. Jeg, den ansvarlige, streng og klar, med skjulte drifter, brenner inne med meg selv. Du - mitt eget nonverbale speil, og jeg sjekker ikke ut, for du vil si: Dette foregår inni deg selv. Og da kan jeg ikke lenger ha deg.

Det er fantasiene om deg som gjelder, det er blitt hele livet mitt, utilstrekkelighet i overført betydning. Mine fantasier og forestillinger som jeg tillegger deg, og som påvirker mitt syn på deg, så jeg kan gå fri selv. Det brenner!

I`M GOD! WHO ARE YOU?

Every single person have their beauty
All life has dignety

Hun fikk hjelp til å ta ullsokker på, og to dyner pakket godt inn under seg. Hun skalv. Som et lite barn lå hun og gråt stille, varme tårer rant i striper ned til hårfestet, og videre til ørene, så det begynte å klø. Hun tok hånden ned til skrittet og kjente at hun var våt. Masturberte sakte, for å få uroen bort.

"Ikke alltid like lett å vite hva slags følelse det er når uroen kommer", tenkte hun, "heller ikke lett å vite hvor lenge man er sterk nok". Kroppen kokte og gjorde krav på henne, hun skreik etter hjelp, men hvisket om været. For hun vil sove, i sin søvn, så hun kan glemme seg selv.

You feel fear burning through you
I know why you are crying

Hun hadde vært flink lenge, men nå var det tid for ettertanke. Hun befant seg på et åndelig plan: "Herre, kan jeg få en pause?" Kanskje alle mennesker driver en innvendig kamp, mot selve livet, kampen mot frykten i stedet for å mestre den. Hun satt seg opp og vugget sakte, mest for å få svart på den innvendige kraften, stemmen som ikke gikk bort av seg selv.

I see the doubt in you
Filled up with trash

Hun hadde lyktes og greid det aller meste, likevel sprengtes hun til filler i kveld. Hun visste at hun kunne stole på seg selv, hun visste det ville gå, men også at det skulle komme en reaksjon etterpå. Når du har sett Paris og London, blir de norske fjellan bra nok då? Når du har gått frivillig til din egen henrettelse mange ganger, greid deg igjennom, er du villig til å hente deg inn igjen og? Skulle hun bare fylle på med sprit og masturbering, eller greide hun å la kroppen få snakke nå?

You asks the angels
Who to believe in

Hun spurte aldri utad hvem hun skulle tro på, hun var for selvsikker til det. Men inni seg hadde hun spurt seg selv hele livet: "Kan jeg stole på deg?". Hun hadde arr i sjelen fra ulente stier, fra den gangen hun var barn og skulle trø på engene selv. Da ble det myke skiftet ut til hard og kald asfalt, og hun snakket med sin skytsengel: "Følger du med meg i kveld?"

They say:
Believe in yourself

Hjertet banket kraftig. "Vil det banke meg til døde?" tenkte hun for seg selv, "Kan skytsengler feilberegne de og?" Neida, du vet at du skal leve og bekrefte Guds storhet, du vet at du er stor nok inni deg selv. Når du skinner, gjør andre det og. Hun hadde alltid trodd på noe som var større enn seg selv, og hvis Guds storhet bor i alle, så bærer vi alle en gud i oss selv.

I read your moves when you walk
I know why you are silent

Tvilen forspiller oss mulige seire. Tvilen som er plantet i oss som fyrvokterlys. Tvilen den spiser oss opp innenifra, snakker til oss som om vi er små, og gjør oss stille. Skriker i øret: "Hold Kjeft!" Du går der med din smerte og sier ikke noe, gjør ikke opprør, ikke i kveld. Du lar den få herje og ta fra deg det indre lyset, som du skulle ha varmet deg i, og jeg.

Why is it hard to set free
I know why you are schreaming

Hun klarer ikke lenger å holde det inne, hvem vil høre henne, hvis hun skriker det ut? Hun blir sugd inn i en tilstedeværelse, og snakker til sin engel: "Kan du hjelpe meg å få dette trykket ut?" Hun brølte inn i dynen, for å sprenge en grense, sprenge i luften hele seg selv. Hun ydmyket tvilen og satset på seg selv.

I reach out my hand
And catch you when you are falling

Hun skulle bruke sin egen smerte, til å lindre andres smerte. Hennes arr skulle bli andres redning. Hun gikk ikke rundt og gjorde seg mere hellig enn andre, bare visste om oppgaven hun hadde fått tildelt.

Life hurts again and again

Hun fikk lyst til å synes synd på seg selv, men det varte ikke lenge. Engler kan fly for de tar ikke ting så tungt. De er alle tings godhet og følger din vei. Hun tenkte: "Du trenger ikke å legge merke til de, hvis ikke du vil det, men de er der og passer på deg likevel".

I feel the pain you are holding
Forgive, live and entertain


Når du har fridd deg fra frykten, har du også frigjordt andre. I kveld hadde hun frigjordt seg selv. Nå kunne hun sove, så sjelen fikk fred fra kroppen for å snakke til henne. Hun sparket av seg dynene for å få plass til å puste, hun smilte for seg selv. Hun var ikke lenger redd for lyset. Hun var ikke lenger redd seg selv.

Life is awesome, magic, tragic
Life is beauty in the end

Hun tenkte på reisen hun selv hadde bak seg. Sliten, men tilfreds segnet hun om, kanskje er det slik når vi skal ende i døden, kroppen blir trøtt, fordi all styrken samler seg om, å bli fri?

Første Damene

Jeg prøver å finne på en god ting å si, men det står fast. Det knyter seg i halsen og jeg trenger å svelge. Her er det om å gjøre å bare la tiden skli, ikke se på klokken for ofte. Jeg leiter etter noe å snakke om, så gjør at jeg vil bli. Jeg leitet etter ord som har styrken i seg til et overtak. Jeg er ikke særlig god på sånt, trives ikke, jeg er ikke fri nok.

Jeg sier: "Jeg tåler et glass vin til!", og angrer med en gang etterpå, enn å avsløre meg sånn. Vi sier ikke slikt, vi bare tenker det, og venter på at noen serverer, men alle sitter med 3 dråper igjen i hver sine glass og praten ebber ut, og noen har begynt å gjespe. Det er fingermerker på mitt glass, lange tynne stett, ligger ikke for meg, ikke noe å holde rundt. Flasken går rundt, og de fleste tar litt, 3 dråper mere.

"Nei takk, jeg skal på jobb i morgen", sier en. Og jeg svarer: "Jeg skal til tannlegen klokken 08:00 og klokken er bare 22:30". Jeg fyller opp glasset mitt halvfullt og har likevel tatt mest av alle. Å gud, hvor jeg hater dette. Sånne kontrollerte stunder, hvor jeg må passe meg for det jeg sier, og ikke slurpe vin, men bare nippe til glasset og så blir jeg nervøs. Denne stivheten er uutholdelig og pinlig.

Jeg får lyst til å skrike det ut: Jeg kan få orgasme på under ett minutt! Men det synes jeg sjøl ville være å dra den for langt, selv om det er sant. Men jeg kjenner denne galskapen koker i meg, når alt skal være så ordentlig.

Hvordan er det å sitte der og ha slik kontroll, og i tillegg kontrollere andre med blikk. Jeg ser at under overflaten skjelver du litt, men du klarer deg fint, holder masken. Hvordan skal man få kontakt med sånt, uten å by for mye på sitt eget, eller spørre med bedende blikk, kan du si noe som får dette til å svinge litt?

Jeg har allerede sagt masse om meg selv, har bestandig brukt å si for mye. Men jeg teller opp i kveld, hvor mye jeg deler av meg selv, og vokter meg vel, så jeg ikke blir for personlig, flådd liksom. Men det ligger naturlig å dele noe, så jeg har sagt sånne "light" tinger, som at jeg har kjøpt meg nye klær,at jeg er trøtt om dagene, at treningen går bra, at livet er herlig.

For tusende gang opplever jeg det, damer som drikker 2 1/2 glass vin, de drikker aldri, ikke en eneste gang, et glass formye. Det er skikkeligheten som har overkvinnet dem, og så prater de om dem som drikker det 3. glasset. Sånn har det bestandig vært, og sånn vil det bestandig være. Jeg tenker på damer som kan ta litt av, og drømmer meg bort og ler litt. Hun som sovnet gråtende med cognacglasset i hånden, hun spytter aldri i glasset, og på hun som jeg alltid deler en 3 liter med, etter to liter bare ler vi, en gang i året, alt for sjelden igrunnen.

Forstå det den som vil, hvorfor de alltid kniper igjen. Så ordentlig det må være. Som om noen i deres tidligere liv, har drukket og blitt for jævli og sluppet alle spøkelsene ut, og du sitter og venter på at det skal skje her også.

Projisering, kalles det, som har størknet i deg, som moralske aspekter og som sprer galle over enhver anledning. Gjør noe med ditt liv, du og for faen. Jeg føler meg småelig når jeg tenker sånn, men klarer ikke å la det være.

Du skuler med blikket, himler med øynene. Jeg småsnakker om noe annet med sidekvinnen, for å få trykket vekk, og jeg vet at du synes at jeg er ekspressiv og frekk, for det har jeg fått høre.

Praten kommer igang igjen og gudskjelov, vi prater om hun som tok livet sitt, advokat, og tok begge barn med seg i døden. Hun hadde tapt en rettsak om foreldreretten til barna, og kvitterte med å forsvinne fra jordens overflate. "Det sier litt", sier jeg," hvor ensomme vi kan være blant mange, og hvor lite av vårt trykk vi får tatt ut, når ingen aner noe, og hun tar livet sitt, og ungene med". En svarer: "Ja, men vi vet ingenting, om hvordan situasjonen hennes var". Du setter blikket ditt i mitt, full av ammunisjon, og ikke før en stor slurk av kaffekoppen din har satt seg i magen. "Nei", svarer jeg, "men det er da lov å ha tanker for det". Det ble taust, Ja, ja, hvordan fortsetter vi dette. Praten gikk over til voldelige menn, som om menn var født aggresive. Og de beste menn var de som var feminister blitt, og jeg kiker på klokken for 5. gangen. Jeg har fyrt meg opp før, og det slo ikke heldig ut, skal ikke gjøre det i dag, ikke på vilkår.

Får lyst til å si det høyt: Jeg synes at menn skal være maskulin og seg sjøl, ikke tilpasse seg regler skapt av kvinner. Vi er født likeverdige, med ulike styrker og må bryne oss litt. At mannfolk blir voldelige, er en feil i personlighetsutviklingen, et kulturproblem og slik er det også med kvinner som blir håvmodige og kjører makt, for å få gjennomført sitt. Bare mye vanskeligere å "ta det".

Kvinner er ikke født underdanige, menn er ikke født slående, vi lærer oss dette i en kultur, i en sosial arv, skapt i generasjoner. Vi er født med evne til å utvikle oss selv, ikke bruke tiden på å dømme andre. Menn skal ta vare på sin identitet, maskulinitet og være autentiske og vitale. Kvinner skal ta vare på sin kraft, vår personlighet, femininitet og være autentiske og frie.

Jeg prøver å samle opp styrke i ordene mine igjen. Finne ord som virker. Jeg er knocket ut i 6. runde og begynner å bli trøtt av dette. Ingenting virker på disse, de har bestemt seg for hvordan verden ser ut, hvem som har skylda og hvem vi skal `blame`.

Jeg fyller opp kaffe i mitt krus, ingen melk, jeg får en metallisk smak i munnen, og går først av alle.

Klokken er 22:48

Tidløst

Hun gikk som en modig mor, foran og sa hvordan det skulle være.
"Du vasker deg nedentil med en slik såpe, ikke i ansiktet, etter at du har barbert deg. Jeg kommer og ser på barberingen etterpå!".
"Jeg vil inn på det store badet, det med vindu på", svarte jeg. "Det er greit, siden det er så tidlig på dagen", svarte hun, og snudde på hælen for å ordne med noe. Hun småpratet, jeg følgte ikke med, for hun sa noe hele tiden, litt manisk og moderlig, men hun gjør så godt hun kan. Jeg, manko på morskjærlighet, tar i mot med utstrakt hånd.

Solen skinte på halve kroppen min, vanndråpene hang igjen på huden. Jeg har ikke lyst til å tørke de bort, de henger som små perlesmykker. Jeg puster dypt og kjenner at lukten av deg henger igjen, og her står bare tiden kravløst tilbake. Tenker på hvor mange egg jeg knekket på dine knær, og hvordan de sklei ned langs leggen. Jeg maner frem bilder nå, en slags reise inn i hodet. For timene foran meg er masse venting, jeg er nr.2 i operasjonskøen.

Inni hode mitt er det fritt for dritt, bare fine tanker. Jeg ser meg i speilet igjen og ser en kvinne som er frisk, som evnet å komme igjennom kampen, og nå er det siste gangen. Det er slutten på begynnelsen. Deilig uforklarlig, bare et mysterium, bare et uforklarlig bilde og en inderlig vilje til å leve. Jeg hadde det ikke slik før, det var ikke samme drivkraften, så for meg ble overraskelsen stor, at jeg fikk dette kikket, av å få livet rett i tryne.

Jeg tenker på i går, vi lå i gyngestol, total hengiven. Du stryker på overarmen min i en lydløs rytme. Jeg så på den røde solen som duppet ned i fjellkanten, du sovnet. 2 sekunder etter, tok du bare plass. Som største selvfølgelighet med begge armer rett ut.

Hun sjekker barberingen, tar maskinen og fortsetter. Det er stille mellom oss, bare maskinen som durer mot kjønnshårene som hang igjen. Det er snedig å se når kjønnsleppene kommer frem, et slags ansiktsløft. De blir som små brefall som titter ut av sine sprekker. Hun gjør barbeiringen glatt og fin, har mere trening enn jeg har. Hun jobber med kropper. Hun er effektiv og nøye.

Jeg tenker på i går igjen, vi lå med armer og bein som i et trekkspill, du slenger ut en arm og gir meg et spark, trekker pusten trygt og dypt. Jeg kaster på meg, våken.

"Nå ser det bra ut, du kan legge deg igjen". klokken er 06:38

LIGGE MED MEG

Trondhjæmsværet har gått fra fornuften
Det er liten storm og det er regn i luften
Utrolig deilig at du gir meg hetta
Med øl i magen og med skum på leppa
Her eg sitter og skjønner at du ikkje vil
Ligge med meg

Nei- nei - vikkje ligge med meg

Eg kjenner på suget du gir meg i magen
Ser deg for meg, sårbar og naken
Har lyst til å skrike: Kom og ta meg
Eg holder hardt - kald som et laken
For eg vet at du slettes ikkje vil
Ligge med meg

Nei - nei - vikkje ligge med meg

Eg danser hele natten i kåtskap og glede
Eg sanser også at du e tilstede
Eg vil ha deg, eg vil knull deg til taushet
Du flørter villt, uendelig raushet
Men eg vet at du slettes ikkje vil, slettes ikkje vil
Vil ligge med meg

Innestengt Joker

Vi lekte med kort og småord på bordet, med bankende hjerte la jeg fra meg et tegn. Jeg kom seint hjem, du hadde lagt deg for å sove. Vi kan ikke knulle hver dag, da går spenningen bort, sa vi til hverandre, sist vi gjorde det.

Det finnes 103 måter å legge tingene ut over bordet på, du hadde formet det til et hjerte. Det lå spiker, lommekniv, en ølkork, lighter, slange til et hjemmebrent apparat og bilnøkler i skjønn forening. Det lå halvferdige vers til sanger overalt, jeg satt meg ned og bretter en tekst til papirfly. De flyr ikke særlig langt, men de gjør det.

Jeg går inn og ser på deg når du sover, med dynen krøllet mellom beina. Skal jeg gå inn til meg selv, eller skal jeg vekke deg opp? Hva er det som gir mest, totalt sett.

Platen vår snurrer enda på grammofonen, stiften hikker for hver runde den tar. Skal jeg gjøre meg kostbar eller virker det billig hvis jeg legger meg inn til deg nå? Dette blir jeg aldri klok på. Game in, game out. Vi krydrer hverandres symboler. Legger ut agn og koder. Vi skriver ikke lapper, vi sier ingenting om hvor vi er, vi bare dukker opp, vi er frie.

Din stol, står inntil min stol, som konge og dronning, så vakker du er når du sover. Det går en strømning gjennom meg,når jeg tenker på i går, vi elsket ut i bakgården, mellom busker og kratt og gav faen i om noen kunne se det. Et sånt knull der du sleiker over alt, det dyriske i full rulle.

Jeg har vært borte fra deg noen dager og du ante det, jeg vet at du vet, når jeg er nypult. Det skulle ikke mere til for å få deg tent. Det er lettere med oss, det er et velkjent terreng, vi kan hverandres kropper. Men jeg trengte å ha deg litt mere desperat. Vi snakker aldri om dette spillet vårt, vi er ikke redde, vi er frie.

Det kan virke som om du har gått et steg for langt, overgitt deg til føleriet. Da blir det så mye mer sårbart alt, og ryggen din virker kaldere enn før.

Du strekker ut hånden, spriker med fingrene og har øynene igjen. Du smiler, men sier ikke noe. 123 sekunder går det, fristelsen er for stor. Jeg tar hånden din inni min og setter meg på den harde sengekanten og hører skvulpingen under din kropp. "Ta meg bakfra", sier jeg. "Ja, men da går det så fort", svarer du. Våre samtaler er stort sett på dette nivået. "Det gjør ikke noe, jeg er trøtt og våt".

Indian Summer

Jeg sklir ut i det blikkstille vannet, forsiktig, for å ikke forstyrre. Likevel gir det ringer i sjøen, så langt øye kan se. Jeg bryter meg på naturen og blir en del av den, naken. Vannet gir liv til hele kroppen.

For hvert stille tak jeg tar, kommer gleden frem, jeg legger meg på ryggen, ser mot solen som nettopp har tittet frem, og takker for alt det fine. Kjenner at det er godt å vaske bort gårdagen, sæden som er klistret til mine kjønnslepper renner bort, ut i det store drikkevannet.

Jeg fikk ham, han valgte meg. Eller jeg valgte ham og. Det skal ikke mere til enn å gå rett på sak. Du skjærer bort alt maset. Jeg sa bare: "Vil du ha sex med meg?" og så var det gjort.

Du kan se et menneske i øynene i 10 sekunder, og etter det vet du, om det er en du kunne hatt sex med. Vi har sett det i øya på hverandre mange ganger. Vi har lengtet oss helt ville. Vi kunne vært i spenningen til evig tid, for ingen av oss har problemer med å ha oss med andre. Men svaret hans var: Ja, æ vil ha dæ. Da trengs det ikke flere ord.

Jeg så at de andre damene ikke greide å skjule sin overraskelse. Tenning har fått en ny venning. Det som før, da vi var ung, bare virket traurig, er nå blitt det som gjelder. Det hjelper ikke lenger å pynte seg bort, med alt for høye hæler og å skravle høyest. Jo eldre en blir, er det like tiltrekkende med ro, med karisma og med erfaring. Og der har jeg et fortrinn, jeg vet!

Jeg satt meg overskrevs og red mannen til taushet. Det er ikke stillingen jeg liker best, men jeg ville se ham ligge der og nyte. Så kom alle yoga øvelsene til sin rett, for å ha fotbladene i sengen og sitte til topps, det er arbeid.

Han kastet meg rundt, og jeg hadde ikke forventet denne gløden. Jeg lå med hode utenfor sengekanten og kjente hvert støt, langt opp i halsen. Det var bare pust og urlyden som kom, mere trengtes ikke å sies. Jeg fikk samme følelsen som jeg får på motorsykkelen min, i godvær og hestekreftene jobber. Jeg får ingenting annet gjort enn å være tilstede og følge med, en deilig komafølelse.

Vi kom fort, og vi smilte av det. Vi lå side om side og kjente på pusten. Jeg sovnet og våknet i sted, 3 meter fra dette badevannet.

Jeg spenner i fra, jeg sklir fort igjennom vannet. Jeg svømmer ut og vil teste kreftene. Kjenne livsnerven og musklene i kroppen. Fettet som er overflødig dirrer villig med. De skulle ha sett meg, de skulle ha sett meg!

SÅ begynner jeg å le, tar 6 knallharde butterflytak inn mot landet. Der står du, vakker, naken og ivrig følger med. Jeg roper:"Kom igjen då" og du kommer svømmende, vi er noen tak i fra hverandre. Jeg når så vidt ned, men du løfter meg opp og trer meg på. Eg blir en enda større del av vannet.

ØYEBLIKKET

Du tar på magen min og det går frysninger igjennom huden. Hårene reiser seg som soldater og jeg skyver deg bort. Det er nå jeg trenger å se deg - om jeg kan stole på ditt blikk. Jeg klarer ikke å slappe av når kroppstemperaturen minner meg på nuet.

Øynene dine borer seg inn i huden og du stirrer på punkter på kroppen. Jeg vet ikke, men jeg tenker at du tenker, at du har sett finere kropper. Men har du sett deg sjøl akkurat nå da?

All alkoholen har bedøvd oss. Det måtte noen flasker rødvin til for å gi faen. Men vi kom dit tilslutt, når sansene vant over alt som skulle vært sagt. Jeg lytter til den skjelvende pustingen, som taler sitt språk. Pusten er kraften, og den tar større plass nå. Jeg lukker øynene og vil nyte, ikke tenke.

Inni hodene våre skal den andre se så perfekt ut, men virkeligheten er det vi har å by på akkurat nå - og det er litt sorry å bli stoppet opp av våre egne skavanker og tanker som dette.

Jeg ser på deg og du har en reisning som spidder øyet mitt. Jeg må gni meg i øya for de blir våte. Du spør hva det er og jeg sier: Er vi ikke bare kåte?

DU HAR MEG

Eg har kjent deg snart no
I halve mitt liv
Likevel - får ikkje nok av deg
Eg synes vi leiker så inderlig godt
Du har meg og eg vil ha deg

Eg vil være ved din side
Og kjenne din pust
Ta på roen og rytmen du bærer
Eg vil møte ditt deilige glassklare blikk
Som sier: Eg går ikkje i fra deg

Du vekker opp en drivende lyst
Eg undres over lidenskapen
Det kjennes så deilig levende ut
Eg kviler i roen og kysser din hud
Vet at du alltid står bak meg

Det beste av alt, eg kjenner det og
Med deg blir alltingen bedre
Eg synger at eg elsker deg
Eg lever det ut
Sammen og langt i fra deg

Inn i min kropp!

Jeg står i dusjen og vasker av meg harde dager. Jeg holder hendene i kanten på mitt dusjkarbinett, henger der, mens hjerte slår og gråten sprenger. Dusjen er beste plass å gråte på, jeg har et trykk som skal ut. Jeg holdet hodet høyt, kjenner at vannet sklir igjennom håret. Det virker.

Vannet renner og kysser min hud. Vann som gir nytt liv og berører i uante mengder. Varmen fra tårene i mine rødsprengte kinn, er varmere enn alt vannet som renner. Det kjennes ut som om jeg skal dø her jeg står, for kroppen min bare skjelver. Jeg holder meg fast for ikke å ikke miste min forstand. Så går det over!

Jeg bråvåknet mitt i en orgasme. Jeg kjente den fysisk lenge etter. Kjente meg irritert på at jeg våknet opp, som om jeg fornektet det gode. Jeg hadde panikk, samme følelsen jeg får når jeg springer eller er mitt i et fall. Jeg drømte at jeg hadde sex med min venninne sin mann, og at hun hadde fått greie på det, via bloggen. Jeg løp ned og sjekket bloggen. Det kjentes så virkelig ut, at jeg måtte sjekke det opp. Hadde jeg virkelig postet det i en blogg. Puhhh, det hadde jeg ikke. Nei, for en plass går grensen.

Jeg kiker ned. Kroppen eldes, men den er fin. Takk Gud for at jeg kan synes vel om meg selv. Og for at jeg ikke lenger er ung, for jeg hadde det ikke bra meg selv den gangen. Jeg synes faktisk bedre om meg selv nå, med appelsinhud, sprengte blodkar og mørere hud, jeg bærer mine arr som medaljer. Jeg liker kropper min, den ser levd ut. Jeg er glad for at jeg har disse tankene om meg sjøl, for jeg blir ikke yngre med åran.

Når jeg ikke er sammen med andre, synes jeg at jeg er fin. På badet har jeg ikke kritiske blikk til meg selv. Frirommet i denne verden. Det er vel fordi jeg ikke har noen å sammenligne meg med, at det er slik. Uansett, så er det denne kroppen jeg har, jeg kan lik den eller la det være. Hva hjelper det vel å ikke være fornøyd. Sexy, det sitter i hodet.

Når jeg drømmer at jeg har sex, er jeg helt vill og gal, mer frigjort enn jeg greier som våken, og jeg synes at det er ganske rart, for jeg er egentlig en rimelig modig person. Men når alt kommer til alt, så tenker jeg på alle tankene som tenkes i løpet av en dag, de handler alle om å tøre litt mere enn i går. Og da er det ikke rart at drømmene mine bearbeider. Et sted må det tenkte leves.

Før, når jeg drømte om sex, så våknet jeg og kjente skammen. Den er jeg fri fra, den er der ikke mer. Jeg kjenner ennå at drømmen dunker i kroppen. Det er en fin følelse å ha med seg inn i dagen.

Jeg gjør det med meg selv for å få kontroll på mitt begjær. Så ønsker jeg dagen velkommen.

Soft-Is Blikk!

Jeg spiser soft-is og det smaker godt. Jeg gikk og kjøpte meg en soft-is og det er lenge siden jeg har gjort. Jeg spiser soft-is, hvert skudd år. Nå gjelder det å ikke spise den for fort, som om nytelsen skal fortrenges, så jeg slipper å kjenne på at jeg unnet meg noe godt, og liksom ikke har lov til det fordi jeg er stor.

Det sitter to damer på et nabobord, de kiker på meg og jeg tror jeg kan lese deres tanker:"Spiser hun soft-is, ser hun ikke hvor tjukk hun er?" Jeg vet ikke, det kan hende at det er jeg som tenker at de tenker dette. Men det er noe med blikkene deres som gjør at jeg kjenner fordømmelsen deres lang vei. Det er kikkingen og smilene, som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg kan liksom ikke bare reise meg opp og si: "Denne soft-isen har jeg fortjent", eller "selv om dere er slank, så er det ikke sikkert at dere er lykkelig for det" eller "hva faen glor dere på" eller "har dere aldri sett noen spise soft-is før". Eller, kanskje jeg kan.

Jeg lener meg tilbake, slenger beina på en annen stol. Jeg blir en demonstrativ soft-is spiser, og jeg vet! Alt dette handler om meg selv, min egen evne til å bære min kropp. Min selvfølelse blir synlig for meg selv igjennom en soft-is. Jeg liker det ikke, det er tankene som ikke smaker godt. Soft-isen, den er god den.

Jeg tar meg sammen og konsentrerer meg om meg selv. Jeg sleiker soft-isen underifra, der kjeksen starter. Slik har jeg alltid spist soft-is, de gangene jeg har gjort det i mitt liv. Et visst tempo påkreves fordi den smelter fort. Det er varmt her jeg er, og jeg sitter i badedrakt. Krokanen drysser av, og det blir klisjat på mine lår.

Jeg ser at de ser det, og later som ingenting. Ingenting av det som forgår inni meg, kan du se på meg. Skal jeg reise meg og gå, men da kommer jeg på, at jeg er nesten uten klær. Det blir for nakent. Jeg får lyst til å si:"Jeg er enda bedre på å spise banan og det gjør jeg nesten hver dag!" Hvor ble det av den fine følelsen jeg hadde da jeg kjøpte soft-isen? Voldtatt av fordommer og tanker, stukket ihjel med uangripelige blikk. Etterhvert som blodsukkeret stiger, kjenner jeg jeg raseri, får lyst til å gå og kjøpe meg en soft-is til, men jeg er mett. Får lyst til å skrike det ut: "Det må da for faen gå an å være forskjellig" eller "jeg har vært syk og trengte beskyttelse, derfor er jeg stor".

Jeg leste i avisen at unge jenter går ikke i Pirbadet fordi de ikke føler seg fin nok. Det tilhører min generasjon, det er vi som er mødre til våre barn. Det er vi som må synes at vi er fin nok. Det er vi som er forbildene til våre barn, og vi må starte med oss selv og være fornøyde.

Det virker helt meningsløst, de ville sikkert tenkt: "Hun har psykiske problemer i tillegg til å være tjukk". Jeg skal ihvertfall skrive om det når jeg kommer hjem, for de som leser blogg, de tenker ikke sånn, å neida! De tenker sikkert ikke sånne tanker når de spiser soft-is heller, aldri! Jeg er sikkert helt aleine i denne verden om å tenke slike tanker, ye right! Jeg er sikkert aleine om å kjenne et raseri mot " perfekt kropp", sikkert! De slanke og det feilfrie kravene, som har forplantet seg, kjenner bare jeg, jada! Jeg tror faktisk at alle har det sånn inni seg noen ganger, også de to som sitter der, med hver sitt glass vann og ikke spiser soft-is.


Er det jeg som skal reise meg først? Jeg tar sats og gjør det.

Puh, det blir lenge til neste soft-is, gitt!

Mitt Nye Kontor!

Det er første dagen på den nye jobben min og jeg går rundt og hilser på alle. Eller alle hilser på meg, for det er en forskjell på det. Om jeg bevisst går til noen eller noen kommer til meg. Det ene føles bedre enn det andre, avhengig av tid og sted.

Jeg gikk inn i det åpne landskapet og kiker meg rundt. Jeg har en guide med meg som liker å snakke og det er sånn passelig greit. Jeg detter litt inn og ut av det som blir sagt, fordi på første øyekast på nye steder, er det alltid så mye å fordøye.

Et åpent landskap er igrunnen det samme overalt, folk som sitter foran hver sin pc og med telefonen på øret. Jeg får tanker om at det er her de sitter alle de som leser blogg på dagen. Husker fra sist jobb at det mest frustrerende med å være leder, var medarbeidere som ikke brant og alt det uvirksomme. Alle som ikke hadde et eieforhold til prosjektet, folk uten ambisjoner, men som klaget på alt. Tar meg selv i å huske at for mye ambisjoner gjorde meg syk, så du kan si at de to siste årene har også gitt en kompetanse.

Jeg tok denne jobben fordi den ble for fristende. Jeg skal gå inn som et prosjekt i 2 år og endre en kultur. Så får jeg inderlig håpe at jeg har lært, ikke jobbe mer enn det som er avtalt. Ikke brenne jobben inn i hjerte mitt, ikke tattoovere logoen deres på min skulder, ikke jobbe så cellene mine løper villt, men holde hodet kaldt som en fisk og levere det som er avtalt.

Her har klagingen satt seg i veggene. Dette kan jeg noe om. Jeg er knallgod på å få overblikk og lage bilder av situasjoner. Jeg er blitt fortalt at her er folk villige til endring, men jeg vet at det krever en hvis vilje til egenendring og ikke bare drive og endre på de andre. Det har bensinstasjonen lært meg alt om: Det er ikke de andre som kan endres, men kun egen atferd.

Men det er jo greit at alle årene utenfor bensinstasjonen, i tillegg til min fagkompetanse, kan være med å få andre til å se sine egne stengte stasjoner, egne fordommer og egne liv. Jeg vet hvor vanskelig det er å ikke legge dritten på andre. Men den voksne i meg har en gang for alle skjønt, man står ikke foran muren og klager. Vi har alle et ansvar for vårt eget liv, jeg gjentar det til meg sjøl hver dag nå.

Den værste subgruppen å få hull på er de som snakker i hemmelige koder. De som har avtaler om hvem det skal snakkes om, og som blir en lukket gruppe mot den det gjelder. De skal du faen få billig av meg, for de tviholder på sine regler og normer. De sitter på øverste hylle og velger hverandre hver eneste dag og de kan ikke, har ikke ferdigheter til å slippe taket. Ingen tør å stå utenfor, i redsel for å bli den som blir snakket om. Frigjøring har en høy pris å betale!


Jobbmessig er dette spennende,og hvorfor synes jeg det. Kanskje fordi det ikke er meg de i utgangspunktet snakker om. Jeg har ikke ennå blitt deres offer og med den jobben jeg har foran meg, så kan jeg sette svære lyskastere på gruppens atferd og få betaling for det, i tillegg. Innenfor to år skal alle de 70 ansatte ha sett på egen framferd og eget ansvar i forhold til livet.

De har spesialsydd en stilling som taes av forskningsmidler, og hentet meg inn på teppe. De har visst om mine tidligere prosjekter på endringsarbeid. Denne jobben er godt betalt, hadde aldri tatt den hvis ikke.

Jeg skal drive personlig måljobbing med folkene her. Jeg skal hjelpe folk å få troen på egen innsats. Løse opp i knuter som har satt seg fast, og jeg skal arrangere fester. Jeg har fått frie tøyler og et eget budsjett, sekretær og eget kontor. Jeg lover, det blir turer i skog og i mark, seminarer med ekspressiv jobbing. Undres over at det er så mange med så lange utdanninger, med kunnskap opp etter ørene, som sitter fast i seg selv. Folk som ikke fikser å tro på seg sjøl eller som ikke fungerer sosialt. Som starter subkultur med snakking i kroker. Folk som ikke tåler at andre lykkes. Andre som rævsleiker, og noen som er helt pusekatt, for å selge inn seg selv, alt dette er makt! Når alt dette mølet blir det dominante i en arbeidsdag, så får ikke bedriften resultater. Det blir ikke frigjordt noe kraft til å få gjort det som skal gjøres.

Jeg er ikke nervøs for jobben jeg skal gjøre. Heller ikke for alle menneskene som er nye og ukjente. Men for om jeg fort vil bli spist opp her. For det er problemet jeg har hatt, at jeg har gått inn i alt og alles, kjent og senset og gjordt det til mitt.

Nå har jeg gjort en gedigen endring, og det er veldig typisk meg å presentere alt jeg ikke fikk til før, også behersker jeg det egentlig bedre enn jeg formidler. Det er akkurat som om jeg tilpasser meg andres bilde av meg. Hvis de opplever meg som en uten ro, så kan jeg bekrefte at: Joda, slik er jeg! Men det er ikke sant, jeg har erobret en ny ro, men det gamle imaget får vandre. Jeg overlærte meg å ta kritikk dengangen jeg var i rehabilitering for rusproblemer, for der knakk de sammen alt. Der brøt vi sammen og tilsto det meste og litt til, for det var liksom greia å gjøre det. Egentlig var det underdanig å legge seg så flat, men alternativet var mye værre. Siden har jeg lært at når folk gir deg kritikk eller ros, så skal du alltid si: Takk! uansett hva det er og så filtrere det etterpå, om det var noe hold i det.

For andre kan oppleve deg forskjellig, akkurat slik jeg har tanker om hvordan andre er, og det behøver ikke å stemme. For vi opplever også ut i fra de stengslene vi har, ut i fra noe som trigger i oss. Og med så mange stengte besninstasjoner overalt, så blir det spennende om det ikke påvirker prosessene mine. Jeg skal ihvetfall vokte meg vel, for å forhåndsdømme "den tjukke", "den stille" og den "alt for plass krevende", men se på samspillet imelllom folkene, og hvordan de trives med hverandre.

Vi gikk gjennom det svære landskapet, mot kontorrekken som hadde vinduer ut mot havet. Jeg ble vist inn til mitt kontor, et hjørnerom, med lange lyse fratrekte gardiner. Jeg tok et dypt pust inn og kiket meg rundt, tavle, videokanon, langbord med 12 stoler. Lap top, flip-over, fasttelefon, kontorpult med stol som svinger.

Inn døren kom en mann, med nypressete appelsiner i glass. Gikk bort til bordet og danderte litt rundt det.
"Hei", sier jeg, "Det er du som er Lars?". "Ja, det stemmer, jeg er sekretæren din og det var jeg som anbefalte deg til stilllingen her. Jeg har lest bloggen din hver dag i et år nå. Jeg skjønte at du hadde kompetansen vi trengte for å få til noe resultat". Jeg trykket han i hånden og sa: "Da innfører vi det fast! Alle skal lese Betty42, samt to fagblogger hver dag, i tillegg til 4 avbrekk med ropet: Jeg er bra nok".

Så voknet jeg i morges på Moholts Perle og jeg lo. Jeg våknet leende til dagen og solen. Før jeg hadde spist ferdig frokost hadde jeg grått, fordi jeg følte meg som "den som rydder". Så hadde vi det litt vanskelig og så hadde vi det litt lett, så drakk vi kaffe på trammen. Når alle de flotte guttene hadde gått, dro jeg på trening: Piltaes. Så sitter jeg her og skriver igjen, og holder fast i at dette er verdifullt. For jeg kjenner ingen andre som er så god til det jeg kan, ha innhold i "bli-frisk-arbeidsdagen".

En ny "bli frisk" arbeidsdag

I dag voknet jeg inne på stasjonen. Det var ingen andre der, så jeg var min egen stasjonsmester en stund. Jeg lå der og kjente på alle tankene, som udugeliggjorde meg selv. Hvis du vokner på stasjonen, da er du per def. "ikke bra nok". For treig, for feit, for mye, for lite og så kommer det sure inni meg fram, som går over til sinne, så jeg kan reise meg opp og løpe bort.

Innenfor 10 minutter hadde jeg rukket å tenke at det er andre som mener dette om meg, men den er for billig, eller jeg er for klok til at jeg selv kjøper den. Hva andre måtte mene er heller ikke så interessant, så lenge jeg synes sjøl at jeg er bra nok.

Utenfor var det solskinn, alt tilrettelagt for en deilig dag. Bevegelse gjorde slik at en og en udugelig tanke ble ristet av meg. Som vanlig tok jeg yoga øvelsene som får pusten i gang og humøret steg. Jeg ble rett og slett i strålende humør og tenkte: "Puh, det gir gevinst å ta jobben". Jeg kjente meg selvsikker og flott, og alle rundt meg var glad. Jeg lo meg igjennom en time.

Som vanlig dro jeg på trening. Jeg ser jo i speilet der at jeg er svær, og selv om øvelsene gikk litt trått, så var jeg fornøyd med meg sjøl. Alle disse negative greiene om meg sjøl, kommer fra bensinstasjonen og det er underlig hvor lett det popper fram og kverner som gamle kasettbånd. Men gudskjelov, kassettspilleren er røket for lengst, og jeg er igang med en ny CD-plate, og den heter: Fin nok!

Jeg kom i prat med en dame der i etterkant: "Hvordan går det?", spurte hun. "Joda, jeg er da i gang, skal ikke klage", svarte jeg og lo. Hun fortsatte før jeg rakk å spørre henne: "Er du i jobb nå?" Den store indre testen min er i gang, greier jeg å stå for der jeg er, uten å duppere meg sjøl, littegranne. Jeg svarte: "Nei, jeg skal operere i Juni og det er ikke noe grunn til å begynne før det. Eller,..."sa jeg", dette er utenpåsvaret, jeg har ikke kapasitet til mer. Jeg greier å holde noen hjul i gang, men ikke alle. Jeg er så trøtt og greier ikke stress og press mer". Det var som om jeg frigjorde noe rom, for hun la ut om en oppgave hun holdt på å skrive, om å greie familie, jobb, oppgaver og alt på en gang.

Vi pratet oss ut igjennom døren og det var en fin samtale. Og jeg ser at andre har det likedan, de presser seg selv med alt de skal klare. Som jeg sa til henne:"Jeg har vært syk, jeg vil ikke bli syk igjen og må gjøre det som er nødvendig for å unngå det, og det er å ikke ha så høye krav til meg sjøl, om alt jeg skal klare. Bedre å bevare humøret!"

Jeg fortsatte: "Det er ikke så viktig lenger å nå tusen mål, bedre å ha en helse". Hun svarte:"Bare jeg kan forstå det, og slippe å bli syk". Det kan virke som om jeg er et statuert eksempel:"hun har vært syk", og at folk husker at de må skru ned tempoet litt når de ser meg.

Det viktigste formidlingen er egentlig at vi er bra nok, og at folk kvitter seg med dårlige kasettbånd, men da kommer besninstasjon-praten fram og den er ikke gitt i alle sosiale situasjoner. Jeg kan faktisk prate om noe annet, er blitt ganske god på hverdagslige greier, så jeg fortalte om teltet og at det heter: Valhall og skal testes ut i helgen. Men først er det Pirots of the Caribian 3 på kino, og 20 års jubileum med folkehøgskolen.

Jeg ser bensinstasjonen i brann, et stort rødt flammehav. Jeg sitter bak rattet i bussen min og kjører ifra varmen. Jeg kunne ikke redde noen der, men jeg håper alle kom seg ut. Jeg unner alle å leve. For meg var ikke stasjonen noe stort tap, ikke en ting der som ikke kan erstattes. Men alle menneskene der har jeg egentlig en kjærlighet til,for det bor noe bra i alle. Men når det dårlige får gå foran alt som er bra, så kan ikke jeg redde deres sjeler. De er usikre på seg selv, men skråsikre når det gjelder skyld. Og de er sikkert forbanna på meg fordi stasjonen brenner, men den ble ikke påsatt av meg. Jeg så det bare plutselig at det brant der! Hvis jeg hadde gått tilbake, så hadde de ikke diskutert, for de har allerede dømt. De vil liksom ikke forbedre seg selv, det er alle andre som er skyldige. I sin rettskaffenhet, for å bevare skjoldet!

Kynisk! Det har jeg aldri greid å vært, ikke engang på egne vegne. Jeg betaler gjerne dobbelt, og jeg kjenner for mye på alt. Jeg vet det! Det er derfor det er så lett "å ta meg". Jeg skal forme fram en maske, som jeg skal kalle min: positve kynisme. Når jeg har den på, skal jeg handle ut i fra rasjonell logikk og sette følelsene til side. På bensinstasjonen var det kyniske folk overalt, og jeg skulle så visst ikke bli som dem, nei. Men det finnes jo kynisme som ikke står i djelvelens makt, men som handler til fordel for kjærligheten og livet!

Men jeg har vært sint! Sint og usaklig, fordi jeg ikke visste! Jeg har trakket i salater, jeg har knust kopper og glass, og ruter i Berlins gater. I frustrasjonens hete har jeg ropt og jeg har talt, de værste ting du kan tenke. Jeg har slått, jeg har grått, jeg har tusen bilder malt av djelvelen på veggen. Jeg har sloss i mot, at det var med meg det var noe galt, og tross alt var det et sunnhettrekk i mente. Og jeg har prøvd å ruse vekk min smerte. Men jeg har tilgitt meg selv og de andre.

Jeg liker å kjøre, det har jeg alltid gjort. Bil, sykkel, akebrett, alt med fart. Jeg liker den nye bussen min og, stødig og stor på veien. Jeg sitter høyt og ser overalt. Det gir en trygghet å få det overblikket. Veien er som en uendelig lang todelt motorvei, som kjører meg inn i tiden. Jeg har full tank og solbriller på og stereoanlegget har en deilig diskant.

Jeg hører på Vysotskij, russernes Bob Dyland, visesanger og skuespiller på 60 tallet. Energien hans passer godt når jeg sjøl er intakt. Sangene hans var forbudte den gangen fordi han sang om hvordan livet opplevdes for folk. Musikken han laget var kopiert fra kasett til kassett. Han var venn av datteren til Bresjnev og ble derfor aldri sendt til Sibir, i arbeidsleir. Han hadde en liberal omgang med Vodka, og en energi og stykre. Han ble begrav på æreskirkegård i Moskva, og det var 40 000 som følgte han til graven. Hans kraft er bra på veien.

Jeg er sikker på at de tror at jeg kommer kjørende tilbake en gang, at jeg skal ta til vett. Komme krypende og be om unnskyldning, det kan jeg aldri! For jeg har ikke gjort noe galt, bare bett om å få være meg i dette livet, og slippe å bli fortalt at alt som er galt for dem, er jeg skyldig i. De er hevnlystne, og det rettes mot selve livet. På et tidspunkt ble det nok, jeg hadde prøvd nok og gjøre dem tilfreds, men de ble det aldri. Vi har alle ansvar for vår egen lykke.

De kommer til å slumre seg igjennom livet og gjenta for seg selv hvor prektige de er og de lurer nok sikkert på hver eneste kveld, hvorfor de ikke startet å leve. Mange av folka på stasjonen kan terminoligen godt, men de trenger likevel at andre har skylden. De drømmer om å ta livet som det er, verdens enkleste oppgave å utøve kjærlighet nok. De drømmer om å ta ut trykket og kvitte seg med gammel sosial arv, men de kommer aldri til å foreta seg noe som helst. De kan ikke si at de ikke visste bedre, for da mister de sine ansikt og alt forsvar blir knust til støv. Det er for farlig å stå aleine. Deres oppdragelse forhindrer dem i å være sinte, de blir bare ekle. Jeg forstår dem, det er skummelt å stå aleine.

I dag er det en bra dag for sang!

Nå skjerpes greiene

Jeg sover og sover. Og når jeg vokner, så er jeg rask til å tenke: "Ja, så trenger du det". I stedet for: "Herregud, hva har du fått gjort?" Det gir to forskjellige stemninger disse to tankene og den ene klandrer og den andre tilgir. Det er veldig lett å tenke at det er noe gærnt når kroppen har behov for så mye søvn, men nå har jeg tatt de blodprøvene som trengs for å eliminere bort disse tankene. Så tror jeg heller på at det er helt nødvendig å lytte til kroppen for å holde seg frisk. "Du er det du gjør", eller: "du er det du tenker".

Jeg drømmer tilsvarende like mye og det er samme tema, der som her.I en av drømmene var jeg på flukt. Den voksne og barnet. I flukten stakk barnet av fra meg, for barnet skjønner ikke alltid nødvendigheten av å holde sammen. Vi hoppet fra isflak til isflak og endte på en liten ballkong, med ikke noe gjerde rundt. Vi satt og dinglet med beina ut for kanten der og visste at vi faller ikke ned, vi bare sitter og ser. Mitt opp i dette ble jeg tilkalt til en jobb på en barnevernsinstitusjon. De trengte meg der fordi det var mange ungdommer og jeg ble fortalt at de hadde tatt styringen. Jeg påsto at det var ikke det som skjedde, men at de voksne gav fra seg styringen. Jeg bare var der, noen dager og i kraft av meg sjøl så hadde jeg ordnet opp. Jeg gav de oppgaver, ansvar, snakket om betydningen av egenverd. Fikk de til å like seg sjøl littegranne. Vi lo, vi leika og vi gråt sorgene våre ut.

Det var en ungdom der som bare gråt og gråt, og de voksne ville ha personen til å slutte. Jeg lot ungdommen gråte ferdig. For det tar jo slutt engang. Kroppen blir tømt. Og det er et sunt trekk å gråte seg ferdig, så det ikke lagrer seg i cellene. Jeg har aldri skjønt at folk skal stoppe gråt eller sinne. Det er livsnødvendig å få ut trykket, så det går an å gå videre. Innestengte følelser sementerer seg i kroppen.

Jeg byttet bleie på barnet, for det hadde skitt seg ut. Det satt en annen dame med et barn på ballkongen vår, og jeg måtte låne bleie av henne. Jeg var ikke forberedt på denne turen, så jeg hadde ingenting med. Barnet jeg hadde med var max et år gammelt, kunne så vidt gå, men utfordret hele tiden med å se utenfor stupet. Jeg satt meg ned og la barnet inn til mitt bryst og ammet.

Vi satt der og pratet: "Hvorfor er dere her?", spurte hun. "Vi har levd under noen merkelige forhold. Vi har stått og tigget utenfor en bensinstasjon, men nå har vi sluttet med det. Da kommer de etter oss og jaget oss og skriker at vi må komme tilbake. At vi behøver dem. At vi greier oss ikke uten dem. Men det gjør vi!" Damen som hadde en hel barnevogn med seg opp på den trange ballkongen, sa:" Det kan virke som om det er dem som trenger dere, for å få bekreftet seg selv. Når dere forsvant, hadde de ikke noen å klandre og de ble stående igjen med seg selv".

Jeg satt på gulvet med beina oppunder meg og barnet hadde sovnet på fanget. Jeg tenkte før jeg svarte: "Men de er sterke i sin forakt og de rotter seg sammen, de er mange og de er enige om at vi ikke vil klare oss uten dem. Fordi vi ikke står der, så har vi "tiltet", vi er blitt syke, sier de, til hverandre. Jeg har fått høre dette. Men jeg har vært syk, det var min egen underdanighet overfor dem, som gjorde meg syk.Nå satser jeg på meg selv og det er det friskeste jeg har fått til".

Det gikk opp for meg at det var en engel jeg snakket med, for vingene kom plutselig til syne. Hun fortsatte: "Denne kampen skal du ikke kjempe. Du skal ikke la deg jage. Du skal stå for deg selv". Vi hørte noen lyder fra stillaset ballkongen var festet til. Under oss klatret folk fra stasjonen. De bantes og ropte:"Du er blitt gal". De hadde økser og sverd, og utstyret deres gav gjenklang til ballkongen. Jeg reiste meg og kikket ned på dem og tenkte de har mye sinne å få ut. Jeg snudde meg til engelen, hun var borte, bare vognen stod igjen. Jeg var i 20. etasje, høyt oppe på en ballkong, uten rekverk rundt. Jeg stod som en påle. Bak den ene siden var det lagt planker ut. De gikk bort til det neste huset. To planker, med passelig avstand til vognens hjul. Jeg tok barnet og la det innen for jakken min. Ut på den luftige stigen, med den tomme vognen foran. Den var fin å støtte seg til.

Og der voknet jeg. Balanserte meg ut på badet. Kiket i speilet og sa til meg selv: "Jeg skal aldri svikte meg selv, jeg skal være sammen med barnet". Så dagdrømmer jeg om å få til å ta det med ro. Denne sommeren skal jeg lære å lytte til barnet, og for å få til det så skal jeg dra dit det er stillhet.

Jeg skal rett og slett kjøpe et telt med et arbeidsrom, og der skal jeg sitte og skrive, slik jeg gjør hver eneste dag. Jeg driver og blogger og har noen lesere. Det er noen som er der, noen som trenger mitt bidrag. Som synes at det jeg gjør er nyttig. Og jo nå kjenner jeg det ganske godt selv, jeg har noe å komme med, som trenger å stå i lyset.

Lysende stuer over alt

Jeg voknet tidlig denne morgenen. Jeg har en oppgave å gjøre. Jeg vet det. Jeg har visst det lenge. Deilig å komme seg litt ut av trykket inni meg, og det var godt å bli bært. Og godt at det var jeg som bar meg.De kan være harde de rundene der, hvor jeg står foran den stengte stasjonen og ikke ser noe annet. Jeg må finne flere måter å få ut trykket på, for det gjør så jævla vondt å stå der og tigge. Voksne utgaven av meg står ikke der, men kan vel logre litt en gang i blant, men en dag skjønner hele meg, at det er stengt der.

Dette er en sånn morgen hvor jeg ser at fuglene svever, at ospen på trærne har sprunget fram, hvor jeg lukter vårens sprengfulle trang.Jeg ser et dagslys som ikke krever. Det er greit når du er i en tunnel og ser en utgang, og at det ikke er et møtende tog, men en åpning til å gå videre.

Det som er for jævli er at disse følelsene sår tvil i meg. Da tviler jeg på meg selv. I alle de år, har jeg gått rundt og lagt en demper på min egen kraft. Ikke stolt nok på at jeg er god nok i meg selv. Og da leiter jeg etter hva andre synes om meg og mine valg, i stedet for å bekrefte sjøl. Da kan jeg bli pisseredd "for hva de andre vil si" og innordner meg, janteloven, du skal ikke stikke deg fram, ikke være deg selv, ikke bli for mye, ikke tro at du er noe, ikke ditt, ikke datt. Da blir jeg underdanig min egen kraft. Er det noe vi mennesker er redd, så er det sykdom og kraft. En innenbygd frykt for det som er bra for oss og for det som er dårlig for oss. Så velger vi en gylden middelvei og stenger inne kraft og følelser. Alle som har taket på det, blir trusler for vår egen innestengthet. De minner oss på noe vi skulle ha sluppet taket på sjøl.

På den stengte stasjonen har jeg samlet alt, som har vært av opplevelser, som ikke har vært bra. Og i blant kan den stasjonen se ut som en lysende stue, hvor de har det godt og varmt. Det ser ut som om de koser seg veldig, og jeg er ikke medregnet. De gangene jeg har vært med, så forstår jeg at jeg ikke går glipp av noe, når jeg ikke er der. Der kan det snakkes om ingenting, og det kan jo være greit, men jeg går ikke glipp av noe da.Det er bare dette suget etter å bli likt, som blir altoppslukende. Men det kan hende de liker meg, men de vil ikke ha kraften og andres sannheter.

Det er det gamle uutløste trykket som kommer fram. Historier fra den gangen jeg var avhengig av stasjonen, hvor det ikke var andre steder å gå. En gang satt jeg på do på denne stasjonen, en hel natt og gråt, og snakket i telefonen med en utenfor. Jeg forbante meg på at jeg aldri skulle dit igjen. Da satt det folk på stasjonen og lo av meg, ropte til meg for en tosk og egoist jeg var. Personen i telefonen avkreftet det, og sa at det finnes et liv utenfor stasjonen. Det finnes kjærlighet nok og mennesker som verdsetter meg, og jeg trenger ikke gå der de ikke vil ha min kraft.

Jeg har aldri spilt en "rolle", bare vært meg sjøl. Og jeg liker det kreative barnet, men kan få en forakt, når jeg får det vondt. Det er mange som kan ligne på de på stasjonen, i det vanlige liv og det trigger fram den lille ungen i meg. Så nå er jeg glad for at den voksne har lært seg å bære meg, for jeg vil opp og fram.

Veien videre

Jeg har vært å hentet henne. Det lille barnet som tilhører meg. Hun stod utenfor bensisnstasjonen igjen, som en forlatt ensom påle. Hun gråt og var sint. Jeg lot henne være det. Jeg har forsøkt før, men hun har vært urokkelig trofast mot den stengte stasjonen. Jeg bærer henne. Hun skjelver. Jeg vet at det er mitt ansvar å ta vare på henne. Hun har vært syk og hun er sliten. Hun henger i mine armer som en utslitt vaskeklut, men hun er ikke tung, fordi hun tilhører meg.

Jeg, som en voksen kvinne har nå rom for å gi barnet omsorg.Jeg kjenner til de som er på stasjonen. Jeg er en god menneskekjenner og klok, og det passer ikke inn der. De verdsetter ikke seg selv, og da kan de ikke verdsette andre heller. Når de kritiserer andre, så kritiserer de egentlig seg selv, sine egne mangler, men de ser det ikke. Meg gjør det ikke noe, de må få leve sitt liv og jeg vil ha retten til å leve mitt. Men den lille jenta har forsøkt å hente ut kjærlighet der, prøvd å bli likt og hun har ropt for å bli sett.Stått og tigget etter å bli elsket rundt en stasjon som er stengt. En stasjon med mennesker som diskvalifiserer sjølverd.

Jeg kjenner skjelvingene gi seg. Bare en hul lyd i gråten nå. Det kan virke som om hun har en bunnløs sorg inni seg, det må ha tatt på å stå slik år etter år. Kunne sikkert ha klandret meg selv for å ikke ha hentet henne før, men enhver har sin historie, også jeg.

Jeg kjenner meg modig! Jeg går på min vei og følger mitt lys. Jeg går oppreist og stolt, og tar de små seirene med meg. I dag er jeg særlig tilfreds fordi jeg greide å få kontakt med mitt eget barn. Jeg har gjort jobben, jeg har endret meg, så jeg kunne være i stand til å bære mitt eget barn. Jeg har alltid holdt fast i "en skal være ærlig". Jeg tror at vi har en oppgave i livet og det er å forbedre oss selv, og gi av den kjærligheten vi har i oss. Jeg tror at alle mennesker er utstyrt med det gode i seg. Det har bare ikke fått vokse fram. Til og med Hitler hadde en mor, og det er alle mødres ansvar å gi kjærlighet til sine barn. Få det gode og egenverdien til å vokse fram, i stedet for det onde og selvdestruktive. Et hvert menneske er helt uniqt og har retten til å ha sin egen opplevelse. Vi kan ikke si:"det er ikke sånn det er, fordi jeg vet hvordan livet fungerer", for hver og en har sin egen opplevelse av det som skjer. Vi må ha respekt for hverandres opplevelser. Det slår ikke alltid så godt an i alle kretser, det jeg sier nå, men etterhvert har jeg funnet mine folk, de som tåler det. Tåler meg! Det hender at jeg blir avvist. Da blir jeg redd. Den redselen er gammel, og det gamle gjør meg verdiløs, for det var det det lille barnet blitt fortalt. Det foregår en slags projeksjon, alt det gamle velter fram. Men nå har jeg lært meg å forstå forskjellen. Som voksen kan vi holde fast i oss selv, og ikke betvile vår egen opplevelse. Vi kan finne nye veier å gå, vi kan finne andre mennesker som forstår. Vi trenger ikke sitte i mørke.

Jeg holder rundt barnet og jeg kjenner meg helere enn noen gang! Det var på tide at jeg nådde fram. Dette barnet kunne dødd flere gang. Hun har kjørt hardt og hun er utslitt. På tide å komme seg hjem. Jeg lar henne sove!

Bensinstasjonen

Jeg står utenfor den stengte bensinstasjonen igjen. Jeg fryser. Jeg har treningstøy på. Det verker i musklene og hodet sprenger. Det er tanker. Jeg går alltid hit, når noe ikke er bra. Så står jeg her og ser på den stengte stasjonen. Pumpene som aldri har bensin i seg. Pumpene på denne stasjonen virket omvendt. Suger ut energi og livskraft av de som prøver å fylle.

Inni stasjonen er det av og til lys, og jeg ser at det er noen der, men de slipper meg ikke inn. Jeg har vært der inne noen ganger. De har sett meg stå der i mange år, så har de gitt etter og sluppet meg inn. Inni stasjonen er det regler som er vanskelig for meg å følge. Der snakkes det om andre , der fordeles skyld og skam. På denne stasjonen er det fyllt opp med folk som har det “tause trykkets” makt og der diskvalifiseres et hvert forsøk på å tro at en er noe sjøl. Å være der fungerer aldri bra for meg. Der inne endrer jeg meg, blir litt underdanig, veldig klovnete og desperat.

Jeg vet at det ikke er bra for meg, men jeg står her alikevel. Jeg burde egentlig ha gått og tatt meg en dusj, men jeg kommer meg ikke av flekken. Jeg står som limt fast. Det er noe inni meg som tror at en dag må det jo endre seg der inne. At det går an å få noe der. At de vil bli glad for at jeg kommer og ikke skal endre meg og fortelle hvor dårlig jeg gjør alt.

Jeg begynner å gå frem og tilbake for å holde meg varm. Det svir inni kroppen og tankene gjør vondt. Da kommer jeg på ganger de ikke har sluppet meg inn og jeg maner fram de værste avvisningene, for å ikke virke helt sprø for meg sjøl. Jeg prøvde å invitere meg selv inn dit på en julaften, men fikk ikke komme inn. Den historien svir mest. Den aleinefølelsen jeg fikk da, kan ikke beskrives, bare kjennes.

Jeg ser denne stasjonen helt klart. Men jeg ser ikke det andre rundt. Det er som om synsfeltet mitt bare greier å tune inn denne stasjonen. Det som ligger rundt, bader i tåke og sterkt lys. Det virker helt sprøtt å bryte seg på tåken, for jeg vet ikke hvor det fører meg hen. Denne stasjonen vet jeg alt om. Her får jeg det jeg alltid har fått, ingenting! Og det er en slags bekreftelse på at jeg må forsøke mer.

Stasjonen har 2 pumpeanlegg, med 4 slanger. Og jeg har sett at andre har prøvd å fylle på. Jeg vet ikke om det har fungert for dem, men de kan liksom virke litt glad. Men jeg ser likevel at det er noe som plager dem, men de greier spillereglene bedre enn meg. Noen ganger når jeg står der, forvandler pumpeslangene seg til meterlange blekksprut bein, som prøver å kvele meg eller jage meg vekk. Men de har ikke nådd helt fram, for jeg står på en tynn gressstripe, med kantstein rundt, som skiller stasjonen fra veien.

Noen ganger kan de stå i det store glassvinduet og peke på meg og le. Tydelig at de prater om meg. Men de snakker aldri med meg. Når jeg har vært der inne, så har de snakket til meg, riktig nok, men ikke med meg. Der inne vil de gjerne være dem som har greie på hvordan livet er, og bestandig har de prøvd å holde meg litt nede. De sier at det blir så mye av meg, at jeg tar for stor plass.

Jeg står jo her og tenker at en dag, en vakker dag, så vil de forstå at med meg er det egentlig ingenting galt, at jeg bare trenger deres kjærlighet som næring. At jeg er bra nok, fin nok og så vil de sette pris på meg.

Jeg vet at jeg holder liv i det gamle håpet, når jeg står her. Men det er som om jeg ikke kan noe annet. Jeg skal forsøke å gjøre noe annet snart, må bare stå her ferdig først. Jeg skal prøve å få øynene mine til å oppdage noe annet, prøve å bryte meg på det skarpe lyset. Men det er veldig skummelt med det som jeg ikke ser. Det er ikke godt å stå her, men det er det jeg kan, og alt det en kan, er det noe trygt med. Ja selv om det ikke er noe bra.

Men det er en ting som er litt fint i dag og det er at jeg er sint. Som regel er jeg bare lammet når jeg står her. Nå er jeg sint og det er en god kraft. Nå ser jeg noe som kommer ut av tåken. Det er en som ligner på meg. Jeg har kommet for å hente meg! Jeg er helt utslitt av å stå her, så bærer jeg meg med meg. Den voksne skal passe på det lille barnet, som har stått foran en stengt bensinstajon i alle de år. Det er godt å bli bært!