torsdag 29. november 2007

Kims Corner

Gratulerer med dagen, Kim. Du sitter fint i det, 19 års dagen i fengsel. Nå fikk de rett alle sammen: "Hva var det vi sa? Du er en kvise på samfunnets rumpe".

Kim løftet blyanten til munnen, og tresmaken kom frem i tyggene. Nydusjet, naken, våt i håret, etterveksten gjorde at hun snart så helt vanlig ut, når hun ikke tok stæsj i det. Hun fikk dusje i etasjen under cellen, med en fengselsvakt utenfor. Et trangt låst rom, som ikke innbydde til å dusje lenge.

Bak arrene og tattooveringene satt en liten jente, med et levd liv. Hennes øyne var gjennomtrengende sår, sølvring i det ene øret. Bomsemerke på den venstre hånden, synliggjorde at hun tilhørte en annen side i samfunnet. De utstøtte. De som satt i cellene, side om side med henne, og drøvtygget på dagene, før de slapp ut til forskjellene. I fengslet var de make. De kan ha klikka, kan ha myrda noen. Alle med koder og et språk som ikke vaktene forstod. Dealing av hasj, noen ganger makka. Hasjen kunne bæres i munnen og bli spyttet i en kaffekopp, og på fellesrommet ble koppen byttet med en annens. De fleste som satt inne, hadde utøvd småkriminalitet og skulle ikke sitte der lenge. Voldtektsforbrytere og incestutøvere ble hånet av andre innsatte. Mordere har også talt, gått for langt i sin egen fortvilelse, og de styrte bruket, alle hadde en viss frykt for en som kunne gjøre slutt på en annens liv. Sårene inni håndflatene til Kim hadde fått en tynn lyserosa hinne, som virket stram, gjorde at det ikke var godt å skrive, men ordene fløt ikke fort og lett likevel.

Din verden i dine øyne.
Min verden i mine.
De e islagt av gammelt hat.
Vi e blind for hverandre.


Sårene på innsiden kunne ingen se, ingen som brukte språket for å kommunisere seg bak punkeuniformen. Når Kim ble pratet til, så handlet det om utseende eller om bebreidinger eller krav, det gjorde bare Kim skallet enda tjukkere.
Kim var trøtt, følte at en bulldoseren hadde spasert over henne, ingen kunne se på henne hva hun hadde vært igjennom, og da tenkte hun ikke på hendelsene det siste halve året, men alt ansvaret hun hadde tatt for moren og broren, overgrepene fra pornokongen, all misnøyen, prestasjonsjaget, kravene hun ruste seg bort i fra.

Vondt å være redd og bare være stille.
Vondt å være redd.
Vondt å kjenne angst og la den styre.
Vondt å være redd.


Hun hadde vindu ut mot gaten, og måtte stå på bordet for å få sett noe igjennom gitteret. På andre siden lå rådhuset, hun stod og så på folk som kom og gikk til jobb, minnet henne på alle de vanlige spørsmålene. "Du som har et så klokt hode, skal du ikke ta deg sammen snart?" Ta seg sammen til hva da? Kim visste ikke om noe å bruke hodet sitt på annet enn musikken og livet i det okkuperte husene, ingenting annet som fristet. Hun tenkte, at hadde samfunnet lagt opp til at dette hadde noen verdi, så ville det vært enklere å være i det.

Kim kunne nøktre seg opp her og tenke kreative tanker igjen, å sitte i fengsel var å "ta seg sammen", for her gikk det an å trene, forholde seg til klokkeslett, gjøre skolearbeid, sammen med andre slitne sjeler. Bare at dette "ta seg sammen" greiene var for henne å skape tekster og spille gitar, men det gjalds ikke, kravet var at hun skulle gjøre noe på ordentlig. Musikk hadde ikke verdi i den forstand og ihvertfall ikke punken, som hadde samfunnskritisk innhold.

DESTROY

Det var ikke noe i veien med punken som folk trodde, den var opplysende på en sint måte, det var systemet og dets manglende evne til å inkludere alle mennesker, en protest mot alt som var riv ruskende galt. Punken var en valgt livsstil, en nødvendighet for å greie å holde fast i seg selv og ikke godta ubalansen, folk hadde ikke arbeid eller steder å bo, noen måtte gjøre opprør mot det bestående, mot de tause trykkene, mot de voksnes ubegrensete sjøllopptatthet, og manglende evne til å se de unge, klaget hvis de var krevende, ville endre på de, til de ble like stille, misfornøyde og livløse som de selv.

Eg sa kan eg ville.
Du tente en røyk og ble stille.
Eg svelgte mine ord.
Du svelgte dine.


Det gikk an å rope til nabocellen igjennom vinduet. De ropte omsorgsfulle ord til hverandre, lurte på hvordan det gikk, drømte høyt om rusing- Kim hadde foreløpig 4 uker med brev og besøksforbud, gav ingen muligheter for samtaler med noen utenfor. Ikke det at det var så mange samtaler å spore for henne heller. Moren til Kim hadde møtt opp første dagen, med sin fylleånde, neddynket i parfyme. Hun stod der med sitt triste blikk,som bebreidet uten ord, og foraktet uten stemme. Hun sa ikke mye: "Tenker du ikke på oss andre". Kim svarte ikke, men tenkte, at det har hun gjort for mye i allerede i livet.

Vi verner om hver vår meter.
Vi pleier våre kropper i fred.
Vi verner om hver vår meter.



Hun fortsatte på papiret:

Moren min og lillebroren min var her første dagen. Jeg holdt rundt lillebroren min lenge. Litt kjipt at han måtte leies inn i dette, men sånn er livet, og jeg kan ikke ha skyld for det hele, selv om moren min veldig gjerne vil det. Hun vil ha meg til å si unnskyld for noe, og jeg skjønner ikke hva det skal være. Det er som to isfronter, våre kropper stivner når vi er sammen, for det finnes ingen nærhet, ingen varme.

Det gjør så vondt å deg Mama, sitte der og se. Det gjør så vondt å se deg Mama, ikke leve mer. Det gjør så vondt å se deg Mama drikke mer og mer. Det gjør så vondt å se deg Mama dø av kjedsomhet.

Lurer meg på hvor soveposen og sekken ble av, har ikke hørt noe. Men trenger det ikke her likevel. Lenge siden jeg har sovet i vanlig sengetøy og det kjentes godt ut. Trives, litt skummelt i starten med de voldsomme dørene, som gir en voldsom gjenklang når de lukkes. Men jeg er litt vant fra fyllaresten, men der er det sprinkler i døren og lettere å rope. Her må jeg ringe på hvis det er noe, og det kan ta lang tid før de kommer. Jeg får nøktret meg opp her, kjenner ingen tapsfølelse, greit å bli ferdig med de usonete månedene, de kan ikke gi så mye straff for Københavnstøtet med øltønnene, men så spørs det hva som skjer med saken, som hun var etterlyst for. Lurer på hvor det ble av Ib og Håkon, hva Fred har sagt til snuten. Hva gjør de på? Hvorfor sitter ikke Odd, Tonnie og Fred inne? Hvor er de som kan holde rundt meg, som vil være med meg, og som ser meg?

Celledøren gikk opp, uten at hun hadde ringt på. En mann, med en stram mine, og et nøkkelklippe svær som en sakosekk, spaserte bort til henne.

"Du får besøk i dag, fordi du har bursdag".
"Jaha", svarte Kim, "gjelder ikke besøksforbudet da?"
"Vi gjør unntak, det er din far, som vil komme".

Kim hadde ikke sett han på flere år.