Dedikert

Juvi dro avgårde etter arbeidstid til en kamerat, som stod mitt i en livskrise. Roar, en helstaut norsk kar på 55, gikk alltid i gortex sko og allværsjakke, og hadde skiftet til vinterdekk først av alle. Betalte reiningene i tide, og hadde orden på verktøyskrinet. Roar var raus og enkel, betydde ikke noe for han, hvor du kom i fra her i verden, slagferdig, rask i replikken og tydelig type for alle, untaget for damen han var livredd for å miste. Han tilba henne, så det ikke fantes mystikk igjen. Løp, hvis hun sa det, slo alle spikrene i veggene, nøyaktig der hun ville, ble underdog i enhver dialog de hadde.

Flyttelasset var kommet. Det var allerede gått for langt, hun kjente på det å miste alt det trygge, men for seint. Kunne ikke gå tilbake og tape ansikt. Juvi så det triste draget over hennes øyne, selv om hun prøvde å smile med fjeset. Rita var en utvannet feministtype, likte å dirigere, men likevel snill pike, vant til å lide, nå drev hun med selvrealisering og gikk til alle slags behandlingstyper, inkludert massasjer. Roar var ikke en del av planen, bare en "feil" hun hadde begått. All sjølforakten hennes pøste hun ut i tvansmessig sjølopptatthet. Syntes at hun hadde et åndelig preg og at hun var spesiell, en som hadde skjønt det, i motsetning til oss andre.

Rita flørtet ubegrenset, Juvi kunne pult henne på stedet, alle signallampene "ledig" stod og lyste rundt henne, men ikke inni, der var hun skjør. Hun ville ha makt, tjene penger, kjørte "klare sjøl" syndromet, men trengte mest hjelp av alle han kjente. Rita hadde leveregler for det meste og forventet at en mann var der når hun befalte, slik hun var vant med.Men hun foraktet det likevel.

Juvi likte henne ikke, hun stinket tunge ubearbeidete følelser, som lakk ut i syting og jammer. Han så på henne og sa:

"Hei".
Hun glødet i mot ham: "Ja, nå skjer det, jeg flytter i kveld".
"Lykke til med livet" svarte Juvi og trakk seg tilbake, for å vente på at Roar skulle springe ferdig for henne.
"Roar skal hjelpe meg inn i det nye huset med møblene nå", fortsatte Rita.
"Men Roar har en avtale med SiceSeven gjengen og jeg skal henta han her nå", fortsatte Juvi. "Nei, han har lovet meg å flytte", svarte Rita.
Roar kom til: "Sorry Juvi!".
Juvi svarte:" Herregud, du kunne ha sagt fra, jævli balleløst av deg å springe for henne, du må være med på møte vårt i kveld.
Roar svarte: "Bare si at jeg ikke går med på kontrakten lell, og da får du det som du vil Juvi, en grei plan det, vi fortsetter der vi slapp, og treffes om noen dager."

Juvi greide ikke å kjempe mot hennes ærgjerrighet. Roar eide ikke kraft til å holde henne tilbake eller stå for det han ville. Det eneste han gjorde nå var å dedikere livet sitt til "det spiller ingen rolle - det går til helvete alikevel". Ubetydeliggjøre sin egen rolle, hviske ut seg selv, han var oppdratt til tanken at det er kvinnenes tur til å styre. Juvi hatet det, fordi det fantes ikke noens tur, men alles tur alltid.

Juvi likte ikke å se Roar skrapte, kraftesløst og såret, men måtte tåle det. Forholdet han hadde til Rita kunne fått Roar til å vokse i seg selv, hvis han hadde tørd å opponere mot beskyldningene og greid å utrykke det han kjente, istedet for sementet og det tause blikket. Ikke sikkert det ville vare, men han hadde ihvertfall vunnet seg selv. Hjertet hans var forsteinet som en ihjelsteikt pepperkake, mens forholdet smuldret opp, han stod død ved siden av henne og gapte, spørrende: Vil du dra nå?"

I stedet for å skrike: "Jeg vil ha deg tilbake".

Juvi gikk for seg selv.