mandag 1. desember 2008

Jomfrutacet

Hun våknet med suget av ham i seg. Kjente hvert fiber pirre og spenne seg, før morgensøvnen forlot kroppen. Drømmen gikk som en streng igjennom henne. Hun elsket det, tankene var friere om natten.

Hun memorerte fort, før følelsen og bildene slapp taket. Gjenfødt, til sitt første jomfrutace, iscenesatt i sitt indre, der alt er frigjort og blottlagt.

Kjønnsleppene var hovnet opp og flyten fra i går lå som et teppe av temperatut rundt henne. Hun hadde skreket det ut: knull meg! Brettet ut, bøyd helt tilbake, gitt seg hen og kallkauket: Kom! I den helt alminnelige misjonærstillingen, hvor dyret satt i hoftene og øynene aldri slapp hverandre. Og dette var det nærmeste hun kom.

Han hadde følt seg hjemme. Velkommen! Hun hadde sugd i seg sæden hans og fordelt det rundt i de indre organene, transformert det til styrke for immunforsvaret. Hun hadde støtt i mot, som bare den ekte viljen kan, når den kommer. Hun hadde spillt død, når han tok henne, fordi han ønsket seg henne, inderlig.

Hun hadde elsket han sønder og sammen. Sett han komme i alle land på kloden, sett han vri seg i nytelse og det smertelige blikket som tvang han ut av sin kropp, som fikk han til å glemme at han var dødelig. Sterk, kåt, sårbar og levende.

Hun lo høyt, som et sjølopptatt dyr. Lysten rant ut av munnvikene. Han hadde aldri kysset hennes munn, han var ingen «klemmer».

Hun tok fingrene langs veggene og nesten uten å ha berørt seg selv, kom hun. Hun løftet underlivet som dunket opp i pannen hans, i en rytmisk besettelse. Det strammet og reiv som barberblad i stri strøm. Hun kom lenge, konset på dypet i det. Det store ubesudlete rommet, skapt av ham, uten at han hadde løftet en finger. Hun lot seg fylle helt.

Hun sank om. Tilstedeværelsens pris var i gang. Hun gikk ned på kjøkkenet, tok bilde av han bort, en drømmeprins ble revet i to, slik en mann i rullestol kan bli, når en god kamerat kaster han ut av stolen.

Hun gikk inn på internett og googlet ordet: Knulle. For å se om hun fikk en flik av han. Drømmen var hennes, de var i ingenmannsland.
Lagt inn av Betty Boom kl. 00:30

onsdag 12. november 2008

Tøre Å Stå Aleine.

Solen falt på kroppen hans, og varmet. Han puttet pluggene i ørene, gjorde klar låten han ville høre, lå mobilen i venstre lomme, røyken i den høyre. En tidlig høstdagsmorgen hvor dugget rimet på bilene, smeltet fort, de trengte ikke å skrape det bort, bare bruke håndflaten og lage en sirkel til å se ut. Han så at naboen gikk med et pusseskinn over det hele. Han var bløt i håret, nydusjet, på vei til jobb, trakk glidelåsen i skinnjakken halvt opp, og begynte å rusle. Mandag - beste dagen, for da er det 7 dager til neste. Han gikk bestandig, klarnet hodet med vandringen. Jobben var alminnelig, kalte seg linoleumsterapaut, men på andres språk var han en rengjøringsassistent på en barneskole.

Juvi kom til Norge for 3 år siden, takknemlig for det, han hadde inntrykk fra fortiden i hodet, som han nesten ikke greide å leve med. Om nettene kom bildene, han hadde sett for mye, 27 år, men likevel 1000 år gammel inni seg. Han hadde evner som lå hinsides det noen kunne forestille seg, varme hender som kunne endre, lindre og bringe mennesker videre med seg selv. Han visste det, men ville ikke skynte på det, lot det være, for ting kommer av seg selv, når de skal det.

Det tikket inn en melding til han: "God Morgen. Stemmer det at vi har en avtale i kveld?" Han lot seg rive med av hennes inderlighet, hadde muskler inni kroppen sin som elsket henne. Nerver som strenger og en mage som sa: Kom til meg! Men han visste at det måtte skje av seg selv, han kom aldri til å si det, bare inni seg. Libido har energien som ikke krever mer enn at den fyller seg sjøl, den største energien av alle, han ville tåle, tøre å kjenne, være i kåtskapen på livet, uten å prestere.

Det finnes alltid noen som ditraherer prosesser, noe som tar bort fokusen og det irriterte han. Forsmåddhet var det værste han visste, han så at hun var fanget av tilbudet, hadde smeltet for inntrengeren karismatiske evner til å skynte på og løfte prosjektet, men det var fortidlig. Kunne ikke gi slipp på en uferdig baby, da kunne det heller være. Han fryktet ingenting, men visste at dette møte han skulle i, ville bli vanskelig. Han kunne ikke la være å mene det han mente, og det ville føre til diskusjoner som egentlig var unødvendige. Han orket ikke å være en del av et felleskap som skulle stå på andre for å komme seg frem selv, og skynte seg frem i lyset for å bli en døgnflue. Det tok vekk fokusen fra det kreative, og det var omtrent som å skyte seg selv. Han svarte: Det stemmer det og slengte på et smilefjes.

Hun ville skjønne det, og han ville få mulgiheten til å bevise at prosjektet ville kun overleve hvis de tok det roligere. Han visste at de var avhengig av hans stemme for å få kontrakten i boks. Ideen var kuppet av en idiot, som mente at han visste, tok æren for det de hadde skapt og han kunne ikke, aldri, gå med på det, det var uansett for tidlig, det ville ikke bære. Hvis de skulle greie å gjøre prosjektet solid, så måtte de ha arbeidsro til å skape, og ikke bli slukt opp av reklameapperatet. Det var ikke ferdig. De var ikke klare. De kunne ikke selge skinnet, før bjørnen var skutt.

Juvi tok motbakken lett, hadde gjort den så mange ganger før, visste når musklene svei og at pusten holdt hele veien, hadde det ikke travelt, var alltid ute i god tid. Han låste seg inn og skiftet til arbeidsantrekket, en kjeledress som strammet i skrittet. For liten, men hadde glemt å si i fra, kom bare på det hver morgen og vendte seg til det utover dagen. Han måtte få seg en ny en. Han tok trillen og moppen frem, startet i gymsalen, med store armslag og tankene hans forsvant tilbake.

Store annonser som skulle fortelle andre at de trenger dette, men et prosjekt som ikke er ekte kan ikke selge noe. Det uferdige var synlig, det kunne aldri vare. Folk lar seg ikke lure. Dessuten så trengte prosjektet noe å gå på, grunnmuren var støpt, men de kunne ikke tapesere uten at veggene var oppe, de måtte bli vant med innholdet, gjøre det solid nok, det måtte leve inn i de, bli modent, før de kastet det ut på en scene.

onsdag 1. oktober 2008

Byen Brenner!

Det er måten du gjør det på, som gjør meg kåt og rar, jeg vil egentlig ikke være der når du er der. Det er en helvetes utfordring hver gang å ikke avsløre seg. Passer på så jeg ikke stirrer for det vil virke for påfallende. Uten at det bryr deg, for jeg kjenner at du ikke er der. I forestillingen min.

Jeg liker ikke når blikket mitt ber en bønn om å bli pult i stykker, det forstyrrer meg, gjør meg våt og lengtende. Jeg lukker øynene og kjenner en ru, åpen hånd bevege seg nedover ryggen min, deilig og forsiktig, så hardere, en hånd som følger begjæret mitt. Jeg får gåsehud over det hele og sier: "Det er kaldt her". All varmen dunker i midten.

Jeg vet at jeg er på viddene, jeg flykter inn i rusen, det som gir meg en bekreftelse på mitt, begjæret, elsket, likt og wanted. Drømmer som forteller meg at jeg duger litt, i stedet for å kjenne på ferdigheter jeg ikke har erobret. Du har de.

Jeg kjøper en six-pack, kald øl, har vin, men hvem trenger vin i denne varmen. Bzzzzt, en beroliggende lyd, ren og skjær stimulans, og den første slurken renner ned i et åpent svelg og sprer seg rundt i kroppen. Kontroll. Greit å komme seg hjem fra jobben, slippe å få for mye inntrykk av deg. Du leder det hele an, det er bare å slappe av rundt deg, du snakker om noe som interesserer meg, men jeg hører ikke filla av det du sier. Kanksje jeg bare er fyllt opp av redsel. Kåtskap og redsel, jeg greier ikke å skille sånt.

Jeg tror at du tror, at jeg ikke kan noen ting, for jeg sier ingenting, og det er ikke meg. Tause Birgitte, liksom. Jeg tror at du tror, at jeg går hjem og puler med en mann, med bedende øyne og uten ryggrad, men det er ikke sånn. Det er faen ikke sånn. Men du har heller ikke sagt det.

Jeg tar en ny slurk for å finne ro i tankerekkene, og for å le litt.

Jeg tror at du tror, at jeg ikke har noe liv, at jeg bare går og venter på at du skal komme og ta meg, det er ikke sånn! Jeg tror at du tror, at jeg ikke klarer meg uten din ledelse, men det kan jeg. Høyt utdannet og selvmedlidende, tror at alt skjer i jobben, det er ikke sånn. Det er faen meg ikke sånn. Jeg tror at du tror at jeg er avhengig av deg, men jeg klarer meg fint, ditt rævhøl. Og jeg tror at du tror, at du har nøkkelen til alt, det er nonsens. Jeg får tanker om at du tror, jeg har et ventende og kjedelig liv, bullshit. At det bare er rundt deg det er interessant, men vi andre har også fine liv. Jeg kjenner at krampen tar meg.

Jeg synes det er sexy at du vet du er noe, at du holder fast i deg selv og ikke lar deg underkaste. Vi sikler rundt deg, vi suger på karamellen av din erfaring og i tillegg er du pen, det er ingen av oss som sier noe til deg. Din selvsikkerhet gjør alle forfjamset, og vi holder deg for narr. For vi vil alle ha deg, så vi har noe å prate om, noe å legge blikket vårt på, noe annet enn fag å fordøye. Så vi slipper å reise oss og bli eksponerte og sårbare selv. Vi lar deg ta støyten, du er jo så pen så.

Jeg føler meg som en hel jævla fuckings by, som himlen har falt ned i, store, sterke, selvstendige meg, som bare ønsker meg at du går, så jeg får tenkt på noe annet. Så jeg får vært meg, få sagt noe. men jeg kan gå selv, jeg vet at hvis jeg blir værende, må jeg skjekke disse vanvittige tankene mine ut, og jeg forstår jo at det er for barnslig.

For jeg er klok nok til å forstå at dette er noe jeg tror, at du utfordrer min egen begrensning, mitt eget ståsted, min egen evne til å formidle. Hva hjelper det vel med en årrekke skolegang, når jeg bare sitter på gjerdet? Blir oppspist, underdanig og utvisket. Min psykologiske kropp kaster seg sulten rundt, vil sees og ernæres. Jeg skulket visst i livets skolegang, når jeg har behov for at andre er skyldig, som kan klare.

Min egen rolle, min egen autoritet, forkludret inn i sex lyster, for å slippe å ha ansvar for å utvikle ferdigheter som gir meg mulighet til å dumme meg ut, ta noen sjanser, si at jeg liker deg for din selvsikkerhet, og at jeg ønsker å få til noe likens. Jeg, den ansvarlige, streng og klar, med skjulte drifter, brenner inne med meg selv. Du - mitt eget nonverbale speil, og jeg sjekker ikke ut, for du vil si: Dette foregår inni deg selv. Og da kan jeg ikke lenger ha deg.

Det er fantasiene om deg som gjelder, det er blitt hele livet mitt, utilstrekkelighet i overført betydning. Mine fantasier og forestillinger som jeg tillegger deg, og som påvirker mitt syn på deg, så jeg kan gå fri selv. Det brenner!

søndag 28. september 2008

Jeg brenner.

Jeg vet at du går
Der blomstene gror.
Hvor drømmene er bestandig.
Jeg brenner.

Jeg ser at du kler
Deg i nyere drakt.
Hvor inderlig og forvandlet.
Jeg brenner.

Jeg ber deg om litt
Jeg tar ikke alt.
Hvor lager du din forhandling?
Jeg Brenner.

Jeg ser at du ser
Du vil ikke mer.
Hvor går du med din forhåpning?
Jeg Brenner

Jeg vet at du vil
Og du får det til.
Hvor lager du din forgreining?
Jeg Brenner

Jeg elsker med ord
I alle du bor
Hvor inderlig møtes våre veier?
Jeg brenner

Jeg ber på mine kner
Tåler ikke mer.
Kan du elske meg for bestandig?
Jeg brenner.

fredag 19. september 2008

På Sporet

Eg går og kjenner på at eg gjor det
Kroppen i spenn, for å finne det rette ordet.
Det e så fint, eg har vanskelig for å tro det
Eg e helt i kne, og glad for at eg turde.

Eg gjor det eg turde
- det går varmt igjennom meg.
Det e den nye hele meg, eg gjor det.

Eg slapp taket
Eg gjør det igjen
Fikk livet tilbake
Ble min egen venn.

Eg turde, eg gjor det - eg gjør det gjerne,gjør det gjerne, gjør det gjerne igjen.

torsdag 18. september 2008

Den Stille Beskjed

Den stille beskjeden
Du gir meg hele tiden
- om meg
- igjennom deg
- om deg
- har tatt en ny veg.

De usynlige refleksjonene
er ikke så usynlig som du tror.

Jeg ser deg!

mandag 8. september 2008

Tåle

Tempel Timen
Bryte Barken
Stå i Senter
Tåle Endring

Komme Kraftfullt
Sterke Stunder
Full Forvirring
Tåle Livet

Kjenne kraften
Kjempe Kampen
Klare Krefter
Tåle Tanken

mandag 30. juni 2008

Tilgi

Den lille udàd du gjorde i gàr.
Skal det fà styre i dag?
Det du sa, og det han gjor
Har forlenge siden dratt.

I gàr var bare en pròve
Det er i dag du gjòr suksee
Det du làrte av i gàr,
Gjòr livet lettere.

tirsdag 24. juni 2008

Det Hellige Sverd

Den som fanger sin äre
Lever et rikere liv
Ingen er tjent med å tväre
På gårsdagens gamle svik

Den som tar dagens gaver
Til hjerte sitt åpent og fri
Vil lykken i hverdagen näre
Og kjärlighetens nökkel få smi

Den som er åpen og ekte
Kan fölge sin egen vei
Vil lettere åpne sitt hjerte
Og tydeligere fremstille seg

Den som har taklet sin motgang
Har seier og tröst inni seg
Kan videre vandre og läre
Å möte det hellige sverd

mandag 23. juni 2008

Til Din Reise

Her er til deg
I ditt møte med meg
Nærmere kommer vi aldri

God tur på din reise
Dra dit du skal
Ta til deg det gode du finner

Åpne ditt hjerte
Og hør hva det vil
Elsker deg for bestandig

søndag 22. juni 2008

Risk-Taker-Lig

Jeg eier alt i meg selv, endelig.
Jeg skjelver i min egen endring.

Det er hemmeligheten: tøre inderlig.
Alt skal være vakkert og vidunderlig.

Jeg unner meg selv å lykkes plutselig.
Bevegelsene har energi og alt er vibrererlig.

Jeg tiltrekker meg det lidenskapelig.
Spirit og vekst, bevissthet er rikelig.

Underlig.

Be Be Be

tirsdag 17. juni 2008

Ferietid

Hun tok ferie fra de kvasiintellektuelles forgård. La seg på minne det de predikerte med store bokstaver uten å berøre. Hjerter uten sol i.

Hun ville være der hun var, i seg selv, ikke gå ned to trappetrinn for å bli revet med i noe som ville begrense henne. Hun var klar for en kald dusj etter ukens bunning. Kun svevet i comfortsonen og blitt sett, halleluja stemning i alle fjes. Hun kunne ikke si det en gang til denne uken, for døve ører, selv om de betalte godt for seg, at alles oppgave er universell, å legge vekk skallet, bryte ned egoet og vokse. De elsket at hun sa det, men det gjalt liksom ikke dem. De tørde ikke mere.

Hun ville ikke gjøre andre folks personlige valg til noe som hadde med henne å gjøre, det ville være et overgrep mot dem.

Det gamle dusjhode dingla løst, som en viser på en ødelagt klokke. Hun tok gjerne til takke med det kalde vannet.

Hun vandret ut i sitt liv, med en eplemost i den ene hånden og en hund med løpetid i den andre. Ferietid, og hun var fri.

mandag 16. juni 2008

Gamle Sår

Gamle Sår er ikke som de nye. De bare ligger der som klare bilder, som vrenger seg frem i møte med de nye. Kaller frem minner som tenner ild i tørre kvister, og flamberer enhver celle i kroppen til verkende sår.

Smerten lammer og danner hinne på kraften, og sviket blir så inderlig fortvilende. Du gjemmer deg. "At hun kunne", skriker stemmen din. Du hører deg selv bli sint og utenfor.

Så står du der mitt i følelsen og bestemmer deg, aksepterer det du kjenner, det er bare livet, og du kan takke henne, fordi ut av grodde sår gror en kraft som er din, som genererer muligheter. Det kommer en ny vår.

fredag 9. mai 2008

Silkemyke ord

Du hvisker det mykt inn i øret mitt
Eg vet at eg kan ikkje ta deg for gitt
Silkemyke hender
Varme i mengder
Du vet at eg tenner på smilet ditt

Eg e våt ned til knærne fra livet mitt
Lukten av deg gir meg apetitt
Forelskelse ruser
Kjærligheten bruser
Som river i stykker hjertet mitt

Du løfter meg opp på bordet ditt
Lokker meg ut av stengslet mitt
Tungene danser
Eg har 700 sanser
Det svartner, og tiden står stille litt

Eg hviler med hodet i fanget ditt
Kjenner det hamrer og flyter fritt
Ser støvet i solen
Du stryker på kjolen
Eg elsker deg langt inn i kjøttet mitt.

torsdag 17. april 2008

Rock Steady

Jeg står ved din grav
Lengter meg hen
Memorerer din stein
For alltid Min Venn

En rose, utsprunget
Et liv er fullendt
En gave du var
Fra Gud til meg sendt

Av jord er du kommet
Til jord skal du bli
Jeg gav deg min kjærleik
Du gav meg di

Du må ikke sove
Du vet inderlig vel
Jeg ber om nåde
Jeg trøster meg selv

mandag 7. april 2008

Doctor Doctor

Trenger ingen elsker
Trenger ingen venn
Trenger bare spirit
Når det kommer til The End

Trenger ikke småsnakk
Trenger ingen Lies
Trenger dette livet
Spirit Lives and Man Dies

Trenger ikke Status Que
Don`t fix it, if it works
Trenger one week Garanty
Har mye eg skal gjøre

Trenger ingen meldinger
It`s not of your concern
Trenger dine kunnskaper
Got a lot to learn

Trenger ikke Bad Ass Talk
Ain`t got no Room
Trenger bare deg i meg
Og en flaske med Rum

Trenger ikke Make Up
Har ikke noe skjørt
Trenger a hot shower
Got a lot of Dirt.

Docot Doctor
Come to my bed
Doctor Doctor
I`m alone now again
Doctor Doctor
If you want me to,
I play dead for you.
Doctor Doctor!

Back On Track!

Velkommen Etter
Tåken Letter
Kalde Netter
Inne Hos Deg

Gamle Tretter
Foruretter
Blikket Metter
Lei og Treg

Kroppen Svetter
Saken Setter
Hullan Tettes
Inn i Meg

Gått i Feller
På ka som Teller
Døren Smeller
Igjen hos Deg

Sjelen Selger
Ingen Kjeller
Back On Track
Har savnet Deg

lørdag 5. april 2008

Følger deg ut.

Ingen vei tilbake nå.
Ingen ting å takke for.
Ingen mann som ser ditt land.
Ta på deg jakken og gå.

Ingen liv som kan din sang.
Ingen brev som kom i land.
Ingen trenger det du gir.
Prøver å late som ingenting.

Ingen mann kan noen gang
Elske deg som e så trang.
At du ikke selv forstår
Det blir aldri noen gang.

Prøver å late som ingenting
Dingler med, ser hva som skjer.
Bleike lerret skal fylles opp.
Kunne aldri gjort det galt.

Ingen plass til tabber nå.
Ingen vei tilbake nå.
Ingen ting å takke for.
Ta på deg jakken og gå.

torsdag 3. april 2008

I Natta

I natt har jeg hatt meg med han.
Begjæret og lengselen var enorm.

I natt stod jeg i brann.
Han krevde meg ut på tungt vann.

I natt var jeg fri og sann.
Vill og vakkert, på myk sand.

I natt har jeg drømt om han.
En inderlig fin og deilig mann.

mandag 31. mars 2008

Skarpt Blikk!

- fra barnevognperspektiv:

Jeg ser beltespenner med løver på og mange fine vesker. Jeg ser åpne buksesmekker. Jeg ser hender. Noen holder hverandre hardt og har lange fine fingrer. Jeg ser ringer. Jeg ser neglelakk. Jeg ser fingre som er gul av tobakk. Jeg ser i øynene på barn som passerer.

Jeg ser den nederste delen på alle trær, på barken, på stammen som bærer, og hvis jeg ser opp, ser jeg en paraply med greiner. Jeg ser frem, jeg ser hjem. Jeg ser triste hunder. Jeg ser gjennom gjerdet vi passerer.

Kjempefin utsiktsplass jeg har.

Tro, Håp og Kaffe!

Bygg en bro med meg,
vi kan drikke kaffe under.

Drikk kaffe med meg,
deilige og gode stunder.

Ta inn mine sekunder,
Driv meg inn i dine.

Rop på meg,
når kaffen er klar.

Eg vil være der,
oppleve dine munnfuller.

Kvinne/Mann/Mor/Sønn

Hun hadde han i seg. 5 tak og han kom. Spennningen var en lidelse. Han hadde ventet og holdt igjen, lenge. Han satt oppreist i sengen og ville ha henne stående foran, suge henne. Han ville skli ned i sengen og la hele ansiktet bli fyllt med kjønnslepper, myke som gele, varme, trygge. Han ville kveles av kjønnet hennes, fordype seg i det, stikke tunget inn og ut av hullet, med en finger inni bak, og se henne kaste på seg og aldri få nok av det.

Moren kom. Låste seg inn rett og slett. De føk ned i liggende, hun opp på han, sa ikke noe. Moren gikk på. Han reiste seg. Hun krevde han med blikket sitt, og en tung pust som talte sitt eget språk. «Hvordan kan du ha det fint, når ikke jeg....» Hun eide han. Han eide ikke seg selv. Klarte ikke å gi faen, det onde indre objektet styrte inni han et sted. Hun var needy, hun var feil.

Han hadde ønsket seg henne, men moren hadde jerngrep. Han hadde savn, gamle savn, som aldri gav opp å gjensøke han. Han var lydig, redd for skyld, han skøv kvinnen fra seg og løp ærend for moren. Alt for å slippe blikkene, som kvelte han, men ikke på den måten som han ville bli kvelt på.

Hun ville ikke krangle om plassen.

mandag 24. mars 2008

Like/Elske

Du er akkurat som meg. Blir skuffet hvis du ikke hører noe, og irritert hvis du hører for mye. Vår egen arroganse vil gjerne ha oss dit, at vi skal ha sånn akkurat passe. "Egentlig er det de som ikke forstår sitt eget beste", men det sier vi ikke for ofte, det avslører oss selv.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

"Å gi for mye av seg selv" er en brist, et svakhetstegn, vitner om lav selvfølelse, tenker du og jeg. Hever oss litt over de som tør å elske, fordi vi ikke tør selv. Løfter oss over den usynlige linjen, mens den som gav, kjenner avmakten inni seg selv. Men er sterkest i kveld.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Vi snakker om ærlighet, om ekte oppriktigtighet, om å tøre å stå for seg selv, men vi higer inni oss, etter å være i lag med "de rette", de som ikke avslører, men beundrer oss, sånn passelig behagelig, ikke for nær, men berørt likevel. Vi lar oss ikke bli kledd av, vi kan kle av oss selv.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Vi er tilgivende og hyggelig, er glad i, på en måte, tør ikke miste, kaller det en svakhet hos dem. "Alle kan drite seg ut". Vi rensker farvannet for eremitter og krepsdyr, som biter inni ryggmargen på oss selv. Vi er strenge, har regler om hvordan vi skal være og hun står i gjeld.

Du liker henne ikke, men elsker henne likelvel.

Vi snakker mest om andre, gir en trygg avstand til eget. Vi dupperer og leverer, og ler av, sånn godhjertet, men likevel. Det som irriterer, et sår som gnager, kommer ikke helt unna likevel. Hun er klok, men plagsom, trenger ikke å trø for nære. Aleineheten skal stå som et eget fjell.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Hun sa: "Jeg trenger deg", og du svarte: "Det gjør du ikke". Vel vitende, belærende og sterk, med forakt for det svake: "Vi trenger bare oss selv". Ordene ble en sannhet, et skjold som beskyttet, fritt oversatt til: "Hun vil ha meg for mye, enda et svakhetstegn". Hun trakk seg tilbake: "Neivel".


Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Vi vet liksom best hvordan de har det. Spør ikke, bestemmer selv, i vårt eget bilde, slik at det passer inn i vår egen ramme. Så er vi på innsiden like aleine. Det er best slik, så får vi overlate til de svake, å ha retten til kjærlighetens uransakelige vei. Vi er ikke frie nok inni oss lell.

onsdag 12. mars 2008

Jomfrutacet

Hun våknet med suget av ham i seg. Kjente hvert fiber pirre og spenne seg, før morgensøvnen forlot kroppen. Drømmen gikk som en streng igjennom henne. Hun elsket det, tankene var friere om natten.

Hun memorerte fort, før følelsen og bildene slapp taket. Gjenfødt, til sitt første jomfrutace, iscenesatt i sitt indre, der alt er frigjort og blottlagt.

Kjønnsleppene var hovnet opp og flyten fra i går lå som et teppe av temperatut rundt henne. Hun hadde skreket det ut: knull meg! Brettet ut, bøyd helt tilbake, gitt seg hen og kallkauket: Kom! I den helt alminnelige misjonærstillingen, hvor dyret satt i hoftene og øynene aldri slapp hverandre. Og dette var det nærmeste hun kom.

Han hadde følt seg hjemme. Velkommen! Hun hadde sugd i seg sæden hans og fordelt det rundt i de indre organene, transformert det til styrke for immunforsvaret. Hun hadde støtt i mot, som bare den ekte viljen kan, når den kommer. Hun hadde spillt død, når han tok henne, fordi han ønsket seg henne, inderlig.

Hun hadde elsket han sønder og sammen. Sett han komme i alle land på kloden, sett han vri seg i nytelse og det smertelige blikket som tvang han ut av sin kropp, som fikk han til å glemme at han var dødelig. Sterk, kåt, sårbar og levende.

Hun lo høyt, som et sjølopptatt dyr. Lysten rant ut av munnvikene. Han hadde aldri kysset hennes munn, han var ingen «klemmer».

Hun tok fingrene langs veggene og nesten uten å ha berørt seg selv, kom hun. Hun løftet underlivet som dunket opp i pannen hans, i en rytmisk besettelse. Det strammet og reiv som barberblad i stri strøm. Hun kom lenge, konset på dypet i det. Det store ubesudlete rommet, skapt av ham, uten at han hadde løftet en finger. Hun lot seg fylle helt.

Hun sank om. Tilstedeværelsens pris var i gang. Hun gikk ned på kjøkkenet, tok bilde av han bort, en drømmeprins ble revet i to, slik en mann i rullestol kan bli, når en god kamerat kaster han ut av stolen.

Hun gikk inn på internett og googlet ordet: Knulle. For å se om hun fikk en flik av han. Drømmen var hennes, de var i ingenmannsland.

torsdag 10. januar 2008

Klompen i Magen.

Jeg er trøtt og vil glemme meg selv. Jeg vil sove, men en stor, urolig, seig, svart, klomp sitter midt i magen, rett over skrittet, nærmere ryggen, tar fra meg pusten, gir fra seg små trykk som jeg blir nødt til å forholde meg til. Jeg velger å kjenne etter og stille meg undrende til den voldsomme kraften jeg kjenner på. Jeg har alltid greid å springe i fra den, organisere den bort, men jeg kan det ikke mere. Jeg forstår at den tar fra meg selve livet. Den tar fra meg handlekraften og setter meg til side. Klompen lammer meg, og gjør meg hard og stille. Jeg er ikke meg, og blir fortvilet. Prøver å finne forklaringer i det gamle, og det skal ikke mange runder til, før jeg kaller det for gamle svik.

Klompen gjør jævli vondt. Som om jeg har tatt 7000 situps, greier ikke å rette ut kroppen, kjenner meg støl og fortvilet, som om jeg skal sprenges i 1000 biter. Jeg blir redd igjen. Redd for at det skal være sånn for bestandig, for midt opp i alt det fine som foregår rundt meg, sitter jeg med krampetrekninger i magen, som kommer i rier, som ligner en fødsel.

Når jeg tør å kjenne videre, tør å se på klompen, retter den seg ut til en glatt, kald fjellvegg som rekker meg opp til nakken, som gjør meg skamfull, som bestemmer at jeg sitter med bøyd hode, og jeg ser meg ikke i speilet denne kvelden.

Jeg forsøker å være rasjonell, forklare meg selv: "det går da ikke an å sitte slik", at jeg må prøve å fortrenge det, dytte det vekk, slik at jeg ikke blir spist opp og blir gal. Jeg blir redd igjen. Hva er meg? Min indre kritiker vil at jeg skal ta meg sammen, oppføre meg. Barnet i meg roper på luft, jeg får ikke puste uten at jeg ventilerer. Før kunne jeg bare gjøre noe, ta oppvaksen, springe, ta et glass vin, så gikk det bort, det funker ikke lenger.

Det er kaldt, kaldt her jeg står, jeg fryser. Jeg roper på hjelp inni meg, men det er tomt og jeg får ikke svar. Det er bare jeg og min indre kamp som ordner opp med meg selv. Det er ensomt. Krampetrekningene gir seg litt og jeg prøver å orientere meg. Kiker meg rundt og ser på den kalde, glatte flaten. Jeg setter håndflaten i veggen, den er seig og hard. Jeg klorer og dunker i veggen. Jeg ramler sammen igjen og gråter, fortvilelsen tar overhånd igjen. Krampen er så kraftig at jeg ligger i fosterstilling og holder på magen. Jeg er ikke større enn et knappenålshode og veggen er uendelig svær. Jeg hylgråter: "Slipp meg inn!". Jeg ligger stille en stund og hører etter, det drypper fra fjellveggen, dråpene treffer meg og gir meg kalde gufs, som går igjennom kroppen. Jeg slipper pusten til og hylene kommer av seg selv, det er jævli kaldt og utrygt og stemmen min skjelver. Jeg slipper ikke inn til meg selv.

Det er ingen utenfor min egen kropp, alt foregår inni meg. Jeg trenger ikke at det er noen sin skyld, jeg trenger bare å få den forpulte, fuckings følelsen av å være innvadert av mørke vekk fra meg selv. Jeg trenger omsorg, jeg trenger hjelp og det er bare jeg som kan hjelpe meg her, for dette er gamle sår, svære som fjell, som kroppen ikke har greid å fordøye som liten, men nå er jeg stor og kan ordne opp selv. Kroppen husker. Jeg fikk ikke komme inn, jeg fikk ikke komme hjem. Jeg husker følelsen av svik, av skam, av ensomhet, fortvilelsen, hjelpesløsheten, unyttig, uelsket. Jeg begynte å hate meg selv. Men nå er jeg stor og kan slippe inn til meg selv. Skammen puler rundt i kroppen, og forteller meg at jeg er verdiløs, at jeg ikke får komme inn, at jeg overdramatiserer, overreagerer, overdimensjonerer. Ord som har forfulgt meg hele livet.

Jeg visualiserer en dør og går inn i materien, som du ser på film, det er slim over alt, trykker seg mot huden min og jeg sitter fast, får ikke puste. Det er ikke plass, det er fortrangt inni kroppen min. Jeg prøver å strekke ut armene, men slimet er tungt å dra på. Jeg må hyle og gjør det med hele meg. Hyler ut smerten: Jeg vil ikke kjempe mere!

Jeg faller til ro inni der, finner ut at det er "bare meg selv". Jeg må godta at jeg ikke kan springe mere. Selvfølelsen kommer sakte tilbake.