Kims Corner

Gratulerer med dagen, Kim. Du sitter fint i det, 19 års dagen i fengsel. Nå fikk de rett alle sammen: "Hva var det vi sa? Du er en kvise på samfunnets rumpe".

Kim løftet blyanten til munnen, og tresmaken kom frem i tyggene. Nydusjet, naken, våt i håret, etterveksten gjorde at hun snart så helt vanlig ut, når hun ikke tok stæsj i det. Hun fikk dusje i etasjen under cellen, med en fengselsvakt utenfor. Et trangt låst rom, som ikke innbydde til å dusje lenge.

Bak arrene og tattooveringene satt en liten jente, med et levd liv. Hennes øyne var gjennomtrengende sår, sølvring i det ene øret. Bomsemerke på den venstre hånden, synliggjorde at hun tilhørte en annen side i samfunnet. De utstøtte. De som satt i cellene, side om side med henne, og drøvtygget på dagene, før de slapp ut til forskjellene. I fengslet var de make. De kan ha klikka, kan ha myrda noen. Alle med koder og et språk som ikke vaktene forstod. Dealing av hasj, noen ganger makka. Hasjen kunne bæres i munnen og bli spyttet i en kaffekopp, og på fellesrommet ble koppen byttet med en annens. De fleste som satt inne, hadde utøvd småkriminalitet og skulle ikke sitte der lenge. Voldtektsforbrytere og incestutøvere ble hånet av andre innsatte. Mordere har også talt, gått for langt i sin egen fortvilelse, og de styrte bruket, alle hadde en viss frykt for en som kunne gjøre slutt på en annens liv. Sårene inni håndflatene til Kim hadde fått en tynn lyserosa hinne, som virket stram, gjorde at det ikke var godt å skrive, men ordene fløt ikke fort og lett likevel.

Din verden i dine øyne.
Min verden i mine.
De e islagt av gammelt hat.
Vi e blind for hverandre.

Sårene på innsiden kunne ingen se, ingen som brukte språket for å kommunisere seg bak punkeuniformen. Når Kim ble pratet til, så handlet det om utseende eller om bebreidinger eller krav, det gjorde bare Kim skallet enda tjukkere.
Kim var trøtt, følte at en bulldoseren hadde spasert over henne, ingen kunne se på henne hva hun hadde vært igjennom, og da tenkte hun ikke på hendelsene det siste halve året, men alt ansvaret hun hadde tatt for moren og broren, overgrepene fra pornokongen, all misnøyen, prestasjonsjaget, kravene hun ruste seg bort i fra.

Vondt å være redd og bare være stille.
Vondt å være redd.
Vondt å kjenne angst og la den styre.
Vondt å være redd.

Hun hadde vindu ut mot gaten, og måtte stå på bordet for å få sett noe igjennom gitteret. På andre siden lå rådhuset, hun stod og så på folk som kom og gikk til jobb, minnet henne på alle de vanlige spørsmålene. "Du som har et så klokt hode, skal du ikke ta deg sammen snart?" Ta seg sammen til hva da? Kim visste ikke om noe å bruke hodet sitt på annet enn musikken og livet i det okkuperte husene, ingenting annet som fristet. Hun tenkte, at hadde samfunnet lagt opp til at dette hadde noen verdi, så ville det vært enklere å være i det.

Kim kunne nøktre seg opp her og tenke kreative tanker igjen, å sitte i fengsel var å "ta seg sammen", for her gikk det an å trene, forholde seg til klokkeslett, gjøre skolearbeid, sammen med andre slitne sjeler. Bare at dette "ta seg sammen" greiene var for henne å skape tekster og spille gitar, men det gjalds ikke, kravet var at hun skulle gjøre noe på ordentlig. Musikk hadde ikke verdi i den forstand og ihvertfall ikke punken, som hadde samfunnskritisk innhold.

DESTROY

Det var ikke noe i veien med punken som folk trodde, den var opplysende på en sint måte, det var systemet og dets manglende evne til å inkludere alle mennesker, en protest mot alt som var riv ruskende galt. Punken var en valgt livsstil, en nødvendighet for å greie å holde fast i seg selv og ikke godta ubalansen, folk hadde ikke arbeid eller steder å bo, noen måtte gjøre opprør mot det bestående, mot de tause trykkene, mot de voksnes ubegrensete sjøllopptatthet, og manglende evne til å se de unge, klaget hvis de var krevende, ville endre på de, til de ble like stille, misfornøyde og livløse som de selv.

Eg sa kan eg ville.
Du tente en røyk og ble stille.
Eg svelgte mine ord.
Du svelgte dine.

Det gikk an å rope til nabocellen igjennom vinduet. De ropte omsorgsfulle ord til hverandre, lurte på hvordan det gikk, drømte høyt om rusing- Kim hadde foreløpig 4 uker med brev og besøksforbud, gav ingen muligheter for samtaler med noen utenfor. Ikke det at det var så mange samtaler å spore for henne heller. Moren til Kim hadde møtt opp første dagen, med sin fylleånde, neddynket i parfyme. Hun stod der med sitt triste blikk,som bebreidet uten ord, og foraktet uten stemme. Hun sa ikke mye: "Tenker du ikke på oss andre". Kim svarte ikke, men tenkte, at det har hun gjort for mye i allerede i livet.

Vi verner om hver vår meter.
Vi pleier våre kropper i fred.
Vi verner om hver vår meter.



Hun fortsatte på papiret:

Moren min og lillebroren min var her første dagen. Jeg holdt rundt lillebroren min lenge. Litt kjipt at han måtte leies inn i dette, men sånn er livet, og jeg kan ikke ha skyld for det hele, selv om moren min veldig gjerne vil det. Hun vil ha meg til å si unnskyld for noe, og jeg skjønner ikke hva det skal være. Det er som to isfronter, våre kropper stivner når vi er sammen, for det finnes ingen nærhet, ingen varme.

Det gjør så vondt å deg Mama, sitte der og se. Det gjør så vondt å se deg Mama, ikke leve mer. Det gjør så vondt å se deg Mama drikke mer og mer. Det gjør så vondt å se deg Mama dø av kjedsomhet.

Lurer meg på hvor soveposen og sekken ble av, har ikke hørt noe. Men trenger det ikke her likevel. Lenge siden jeg har sovet i vanlig sengetøy og det kjentes godt ut. Trives, litt skummelt i starten med de voldsomme dørene, som gir en voldsom gjenklang når de lukkes. Men jeg er litt vant fra fyllaresten, men der er det sprinkler i døren og lettere å rope. Her må jeg ringe på hvis det er noe, og det kan ta lang tid før de kommer. Jeg får nøktret meg opp her, kjenner ingen tapsfølelse, greit å bli ferdig med de usonete månedene, de kan ikke gi så mye straff for Københavnstøtet med øltønnene, men så spørs det hva som skjer med saken, som hun var etterlyst for. Lurer på hvor det ble av Ib og Håkon, hva Fred har sagt til snuten. Hva gjør de på? Hvorfor sitter ikke Odd, Tonnie og Fred inne? Hvor er de som kan holde rundt meg, som vil være med meg, og som ser meg?

Celledøren gikk opp, uten at hun hadde ringt på. En mann, med en stram mine, og et nøkkelklippe svær som en sakosekk, spaserte bort til henne.

"Du får besøk i dag, fordi du har bursdag".
"Jaha", svarte Kim, "gjelder ikke besøksforbudet da?"
"Vi gjør unntak, det er din far, som vil komme".

Kim hadde ikke sett han på flere år.

Dedikert

Juvi dro avgårde etter arbeidstid til en kamerat, som stod mitt i en livskrise. Roar, en helstaut norsk kar på 55, gikk alltid i gortex sko og allværsjakke, og hadde skiftet til vinterdekk først av alle. Betalte reiningene i tide, og hadde orden på verktøyskrinet. Roar var raus og enkel, betydde ikke noe for han, hvor du kom i fra her i verden, slagferdig, rask i replikken og tydelig type for alle, untaget for damen han var livredd for å miste. Han tilba henne, så det ikke fantes mystikk igjen. Løp, hvis hun sa det, slo alle spikrene i veggene, nøyaktig der hun ville, ble underdog i enhver dialog de hadde.

Flyttelasset var kommet. Det var allerede gått for langt, hun kjente på det å miste alt det trygge, men for seint. Kunne ikke gå tilbake og tape ansikt. Juvi så det triste draget over hennes øyne, selv om hun prøvde å smile med fjeset. Rita var en utvannet feministtype, likte å dirigere, men likevel snill pike, vant til å lide, nå drev hun med selvrealisering og gikk til alle slags behandlingstyper, inkludert massasjer. Roar var ikke en del av planen, bare en "feil" hun hadde begått. All sjølforakten hennes pøste hun ut i tvansmessig sjølopptatthet. Syntes at hun hadde et åndelig preg og at hun var spesiell, en som hadde skjønt det, i motsetning til oss andre.

Rita flørtet ubegrenset, Juvi kunne pult henne på stedet, alle signallampene "ledig" stod og lyste rundt henne, men ikke inni, der var hun skjør. Hun ville ha makt, tjene penger, kjørte "klare sjøl" syndromet, men trengte mest hjelp av alle han kjente. Rita hadde leveregler for det meste og forventet at en mann var der når hun befalte, slik hun var vant med.Men hun foraktet det likevel.

Juvi likte henne ikke, hun stinket tunge ubearbeidete følelser, som lakk ut i syting og jammer. Han så på henne og sa:

"Hei".
Hun glødet i mot ham: "Ja, nå skjer det, jeg flytter i kveld".
"Lykke til med livet" svarte Juvi og trakk seg tilbake, for å vente på at Roar skulle springe ferdig for henne.
"Roar skal hjelpe meg inn i det nye huset med møblene nå", fortsatte Rita.
"Men Roar har en avtale med SiceSeven gjengen og jeg skal henta han her nå", fortsatte Juvi. "Nei, han har lovet meg å flytte", svarte Rita.
Roar kom til: "Sorry Juvi!".
Juvi svarte:" Herregud, du kunne ha sagt fra, jævli balleløst av deg å springe for henne, du må være med på møte vårt i kveld.
Roar svarte: "Bare si at jeg ikke går med på kontrakten lell, og da får du det som du vil Juvi, en grei plan det, vi fortsetter der vi slapp, og treffes om noen dager."

Juvi greide ikke å kjempe mot hennes ærgjerrighet. Roar eide ikke kraft til å holde henne tilbake eller stå for det han ville. Det eneste han gjorde nå var å dedikere livet sitt til "det spiller ingen rolle - det går til helvete alikevel". Ubetydeliggjøre sin egen rolle, hviske ut seg selv, han var oppdratt til tanken at det er kvinnenes tur til å styre. Juvi hatet det, fordi det fantes ikke noens tur, men alles tur alltid.

Juvi likte ikke å se Roar skrapte, kraftesløst og såret, men måtte tåle det. Forholdet han hadde til Rita kunne fått Roar til å vokse i seg selv, hvis han hadde tørd å opponere mot beskyldningene og greid å utrykke det han kjente, istedet for sementet og det tause blikket. Ikke sikkert det ville vare, men han hadde ihvertfall vunnet seg selv. Hjertet hans var forsteinet som en ihjelsteikt pepperkake, mens forholdet smuldret opp, han stod død ved siden av henne og gapte, spørrende: Vil du dra nå?"

I stedet for å skrike: "Jeg vil ha deg tilbake".

Juvi gikk for seg selv.

Tøre å stå aleine!

Solen falt på kroppen hans, og varmet. Han puttet pluggene i ørene, gjorde klar låten han ville høre, lå mobilen i venstre lomme, røyken i den høyre. En tidlig høstdagsmorgen hvor dugget rimet på bilene, smeltet fort, de trengte ikke å skrape det bort, bare bruke håndflaten og lage en sirkel til å se ut. Han så at naboen gikk med et pusseskinn over det hele. Han var bløt i håret, nydusjet, på vei til jobb, trakk glidelåsen i skinnjakken halvt opp, og begynte å rusle. Mandag - beste dagen, for da er det 7 dager til neste. Han gikk bestandig, klarnet hodet med vandringen. Jobben var alminnelig, kalte seg linoleumsterapaut, men på andres språk var han en rengjøringsassistent på en barneskole.

Juvi kom til Norge for 3 år siden, takknemlig for det, han hadde inntrykk fra fortiden i hodet, som han nesten ikke greide å leve med. Om nettene kom bildene, han hadde sett for mye, 27 år, men likevel 1000 år gammel inni seg. Han hadde evner som lå hinsides det noen kunne forestille seg, varme hender som kunne endre, lindre og bringe mennesker videre med seg selv. Han visste det, men ville ikke skynte på det, lot det være, for ting kommer av seg selv, når de skal det.

Det tikket inn en melding til han: "God Morgen. Stemmer det at vi har en avtale i kveld?" Han lot seg rive med av hennes inderlighet, hadde muskler inni kroppen sin som elsket henne. Nerver som strenger og en mage som sa: Kom til meg! Men han visste at det måtte skje av seg selv, han kom aldri til å si det, bare inni seg. Libido har energien som ikke krever mer enn at den fyller seg sjøl, den største energien av alle, han ville tåle, tøre å kjenne, være i kåtskapen på livet, uten å prestere.

Det finnes alltid noen som ditraherer prosesser, noe som tar bort fokusen og det irriterte han. Forsmåddhet var det værste han visste, han så at hun var fanget av tilbudet, hadde smeltet for inntrengeren karismatiske evner til å skynte på og løfte prosjektet, men det var fortidlig. Kunne ikke gi slipp på en uferdig baby, da kunne det heller være. Han fryktet ingenting, men visste at dette møte han skulle i, ville bli vanskelig. Han kunne ikke la være å mene det han mente, og det ville føre til diskusjoner som egentlig var unødvendige. Han orket ikke å være en del av et felleskap som skulle stå på andre for å komme seg frem selv, og skynte seg frem i lyset for å bli en døgnflue. Det tok vekk fokusen fra det kreative, og det var omtrent som å skyte seg selv. Han svarte: Det stemmer det og slengte på et smilefjes.

Hun ville skjønne det, og han ville få mulgiheten til å bevise at prosjektet ville kun overleve hvis de tok det roligere. Han visste at de var avhengig av hans stemme for å få kontrakten i boks. Ideen var kuppet av en idiot, som mente at han visste, tok æren for det de hadde skapt og han kunne ikke, aldri, gå med på det, det var uansett for tidlig, det ville ikke bære. Hvis de skulle greie å gjøre prosjektet solid, så måtte de ha arbeidsro til å skape, og ikke bli slukt opp av reklameapperatet. Det var ikke ferdig. De var ikke klare. De kunne ikke selge skinnet, før bjørnen var skutt.

Juvi tok motbakken lett, hadde gjort den så mange ganger før, visste når musklene svei og at pusten holdt hele veien, hadde det ikke travelt, var alltid ute i god tid. Han låste seg inn og skiftet til arbeidsantrekket, en kjeledress som strammet i skrittet. For liten, men hadde glemt å si i fra, kom bare på det hver morgen og vendte seg til det utover dagen. Han måtte få seg en ny en. Han tok trillen og moppen frem, startet i gymsalen, med store armslag og tankene hans forsvant tilbake.

Store annonser som skulle fortelle andre at de trenger dette, men et prosjekt som ikke er ekte kan ikke selge noe. Det uferdige var synlig, det kunne aldri vare. Folk lar seg ikke lure. Dessuten så trengte prosjektet noe å gå på, grunnmuren var støpt, men de kunne ikke tapesere uten at veggene var oppe, de måtte bli vant med innholdet, gjøre det solid nok, det måtte leve inn i de, bli modent, før de kastet det ut på en scene.

Utdrag fra "Død ved Ankomst"

Det var en kald, regntung dag i Bergen. 26. desember og klokkene slo tolv på natten. Hun presset haken ned mot brystet for å unngå den bitende kulden og det pistrende regnet. Det var ubehagelig, så hun løp så fort hun kunne ned til det nedsarvete grønne huset hvor hun bodde. Hun smatt like fort inn døren, en gufs av rå vind for inn sammen med henne. I gangen luktet det fyll, og eimen av bossposene fikk neseborene til å krympe. På veggene var det klistret opp plakater og slagordene stod tett i tett:

ALL MAKT TIL INGEN

Hun tenkte: «Dette er det siste huset jeg blir med å okkupere. Punken er død. Vi oppfører oss som døde. Vi lar dopen stjele kampviljen vår». Naboene gav faen i om de vasset i møkk, og han ene i hjørneleiligheten glemmer å gi bikkjene sine mat. Hun slepte seg opp de 13 trappetrinnene og stoppet foran en plakat med bilde av kongen. Over stod det: INGENTING FOR NORGE. En plate de fikk gitt ut, før alt rotet seg skikkelig til. Døren hennes stod alltid åpen og hun gikk inn til seg selv, hun kjente plutselig hvor sliten hun var. Her kunne hun slippe opp trøttheten og de siste dagers helvete. Alt lå rundt omkring, som en slags håpløshetens oppsamlerplass.

---

De var grådige med hverandre, dyrisk, kjøtt og blod, elsket, hatet, hadde bare hverandre, gav alt, glefset, hele sirkuset i et jafs, gav faen, som oksedyr, de rev opp klærne med et inderlig begjær.

Hun stod på tå ved siden av inngangsdøren, han så på henne som den eneste han hadde, og det var sant, de hadde bare hverandre, i en lugar, på vei til Amsterdam. Fred hadde ordnet med billetter, de skulle på en konsert med et favorittband, Discharge.

Kim så i speilet, håpet at han kjente det samme som henne. Hun tenkte: «pul hele verden i dette knullet, la meg glemme, gjemme, la meg kjenne, leve, litt mer, tilstede med han. La dette vare evig, disse intense timene vi har i lag. I denne verden, i en båt ut på havet, langt fra de som stiller krav».

---

Hun glemte ikke å puste. Det var det eneste hun bedrev med. Ingen rutine, bare livet. Døren til Just var lukket, en ny var åpnet. Hva hadde hun å tape? Jo mer hun prøvde seg, jo nærmere kom hun seg selv. Hun forandret det hun kunne, flyttet på seg, slik hun hadde lært, bevegelse, moren hadde jo tross alt flyttet med henne hele livet, hun kunne det, miljøskiftene betydde bare møte med nye fortapte og opprørere. Hun lot resten ligge, de hun møtte måtte bare få holde på slik de gjorde, for alle mennesker er make, eter og driter og strever med å være bra nok, det er det hele. Puster inn og ut, alle er viktige, alle har noe her på jorden å gjøre, alle bør ha respekt for alle. De som prøver noe annet, er besteborgerlige og bakstreverske, forvalter energien sin feil i livet. Ingen imponerte henne, uansett antall tatoveringer eller status i miljø, Kim gav faen i det, hun trengte bare beskyttelse, og Ib hadde det hele, hun hvilte seg i det.

Den Virkelig Valla Går For Gull

Hun kom vandrende i mot oss, med sine flagrende gavanter, i kjent positur. Sjølhøytidlig, stram, sur og misfornøyd, som alltid. Hun ser stort på seg selv og forakten hennes lyser som en diger fakkel i det stygge tryne hennes. Hun ser ikke at alle ser det, hun tror det er en slags gåte, et hemmelig spill hun driver med, som det bare er noen utvalgte involverte med i. Andre er hun høflig og grei med.

Vi opponerer ikke mot den slags autoriteter, til det kan hun lage for mye bråk. Hun bare setter igang alle rundt seg, som myldrer rundt i hennes leir og prater drit om den som reiser seg. Hun tar runden hver gang, så det er lurt å gå stille i dørene.

"Du skal ikke stå her, du har en oppgave å gjøre", hun bøkset mot meg, med sitt hat. Hun så seg rundt og oppdaget damen som stod innenfor døren, og ansiktet hennes endret seg. "Vi varmer opp stemmene våre fordi vi skal synge. Jeg har gjort oppgaven min, jeg har smurt baguetter til alle musikerne, de ligger på bordet oppe", svarte jeg mens jeg tenkte din jævla bitch. Hun hilste høflig på min sidekvinne, det gjorde hun ikke til meg, og jeg lurer på om hun andre la merke til forskjellen, men nevner det ikke. Hun svarte tørt, mens hun gikk opp trappen:"Ja, men du skulle passe på de". Passe på noen jævla tørre baguetter. Jeg lurer på hvorfor jeg har endt opp i et slikt klammeri. En lørdagsmorgen, min egen fridag, tilrettelegge for en sjølopptatt kjerring, som ikke engang kan si takk.

Hun stod og tok i mot gjestene og hilste med sitt overskudd på alle de promonente gjestene, oss så hun ikke på en gang. Jævli å være avhengig av en idiots oppmerksomhet, som ikke vil noe annet enn å duppere deg. Hun kaller det for en treningsoppgave for meg. Jeg voksne kvinnen, har sagt meg villig til å hjelpe til å lage en stor dag, har jobbet med den i 3 år, og hun kaller det for treningssak for meg. Hun har til og med bedyret at jeg bare var en klamp om foten og til tider har hun truet med å avlyse alt, slik at vi kunne sitte igjen og ha dårlig samvittighet for henne.

Hvis hun ønsker seg en kopp kaffe, så sier hun gjerne:"Ingen serverer meg kaffe". Og hun har balletak på oss alle. Vi springer og henter det hun ønsker seg, for å ikke bli utstøtt av hennes dårlige aura, som fungerer som en magnet på oss.

Hun fikk gull, han vi pratet om mente hun var verd sølv, men da gikk hun i fistel.

Gi Meg 10 Bud

Hvis jeg skulle være så travel at jeg ikke ser, at du trenger en klem, så gi beskjed, for mitt høyeste ønske er å se deg vokse frem.

Hvis jeg skulle virke fjern og du trenger kontakt, kall meg gjerne en "pikk", eller voksen som ikke forstår, for jeg ønsker egentlig å være tilstede.

Hvis det gnager deg i sjelen, ett eller annet, og jeg ikke ser det, husk at jeg fødte deg og har et ansvar, du er min viktigste oppgave på jorden.

Hvis du trenger en voksen og jeg er opptatt av mitt, så gjør som du alltid gjør, rop høyt, og jeg takker deg, som minte meg på det.

Hvis du føler deg aleine, med verdens harde krav, og trenger å si det, jeg skal gi deg det du treng, du må bare minne meg på det.

Hvis jeg glemmer å stille krav til deg, om å reise deg opp og sloss for din rett, så kakk meg regelrett i hodet, jeg vil at du skal være selvstendig.

Hvis du en gang får barn og jeg er for travel til å se hva jeg kan gi, så vern om meg, si det og eg vil ta i mot den slags kritikk.

Hvis jeg skulle sitte og drikke vin og være opptatt av min egen svære, så minn meg på at jeg er din og du er min, og du er viktigst av alle.

Hvis jeg glemmer å være mor, slik du ønsker deg en, så si i fra, jeg kan endre på meg, jeg tåler og trenger å bli sett og vil gjerne være der og ha kontakt.

Hvis jeg glemmer hvor priviligert jeg er, som har født friske barn og ser dere spire og gro, rist meg, rock meg opp, gi meg inn, jeg er for alltid din mor, slik du vil ha det!


På forhånd takk!

Bra Nok?

Han gikk oppover lien med en bjørnunge på hver innerlomme, en åpen bjørnunge i ene hånden og en rullings i den andre. Egentlig røykte han bare ferdigsigaretter, når han først gjorde det og bare på fest og bare om sommeren, men der var ikke annet å oppdrive her. Stien var såpeglatt, så han måtte ta seg for i bakken, for hver annen meter, og valgte den hånden med bjørnungen i. Buksen var allerede innsmurt på knærne og nå var jakkeermet vått også.

Hun bodde på toppen av en ås, et symbol på utilnærmlighet i seg selv, tenkte han der han nærmet seg med klønete, småbrisen gange. Hun var en dame som en mann aldri slapp inn til, med mindre han fremla et prate om seg selv behov, og lot henne føle at hun var den dype og kloke. Hun likte det, å ha et bilde av ham som en trengende, at han var litt kort i tankene, og at hun var den uoppnåelige gudinnen. Egentlig var hun bare en som aldri ble fornøyd med noen, tenkte han. Ingen kunne rekke seg opp mot hennes krav om hvordan en mann skulle være. Men han tenkte at hun ville aldri finne en mann, før hun syntes at hun var bra nok sjøl. Men han sa det aldri. Det passet seg ikke. Hun hørte ikke på det øret.

Hun ventet på at ridderen på den hvite hest skulle komme travende opp lien en dag, men i stedet kom han, næremst krypende på det sleipe underlaget, bare ute etter kroppskontakt, et realt knull. Han var bra nok til det. Og det var fint å knulle med henne, de kjente hverandres kropper. Han hadde sendt henne en sms med: Våken? Hun hadde svart: Noe spesielt? Han svarte: Ingenting spes, bare kåt. Hun svarte: Jeg er hjemme! Og det var alt som skulle til for å gå løs på de kilometrene i vått gress.

Safet å knulle en, som en vet at det ikke betyr noe for. Han undres ofte på hva som betydde noe for henne, men lot det ligge, det også til for del for den varme kroppen hennes og alt hun gav av moderlig omsorg, så lenge han pratet om seg selv, som litt underdanig og spørrende til livets gåter. Hun likte at han nikket når hun sa at de fleste menn var for jævli og bare ute etter en ting, og kunne knulle alt som krøp og gikk, så lenge det var hunkjønn. Han gav seg ikke ut for noe annet, en mann med sterke seksuelle behov til henne, det var slik hun ville ha ham. Hadde han dratt frem flere sider av seg selv, gitt seg hen, hadde han nok ikke holdt mål, garantert.

Hun svarte alltid korrekt, når andre spurte, om hun ikke skulle finne seg en mann: "De beste var opptatt". Han syntes dette var en safe og flåsete bemerkning, en måte å holde avstand på. Finnes det en best til hver, eller er det noe vi skal si til hverandre, om hverandre, hver eneste dag? De har tørd å hive seg ut i det, vist seg sårbare og satset, tørd å elske, tørd å tape, tørd å vinne, og lært ett og annet.

Hun og han hadde bare sondert terrenget, latt være å komme for nær, i redsel for å tape. Han hadde gått på noen smeller, trodd at tosomheten skulle vare, men ikke fått det til, men han hadde da ihvertfall forsøkt, i motsetning til henne.

Han gløttet opp, så at hun stod der. Han var gjennomvåt av svette, håret lå klistret til huden, klærne var møkkete og han var klar. Han så at hun var sprengkåt. Han så det på blikket og den keitete måten hun holdt hendene på, og hun smilte ikke. Hun hadde alltid sluppet å være den som kom i et slikt ærend. Det var hans jobb.

"Si det", sa han. "Knull meg", svarte hun. Han reiste seg i undring over hennes valg av ord, som før strakk seg til: "Skal vi ligge sammen". Han gikk mot henne med raske steg og presset henne opp mot husveggen. Han kjente at han hadde en hard en allerede, og lot den gnikke seg mot underlivet hennes som roterte som en trommel. Han lente hodet sitt inn i halsgropen hennes og slurpet grådig inn hennes lyst.

"Ta meg", sa hun. "Her?" svarte han "Hvor faen som helst". Øynene deres møtte, og de dro av seg klærne. Hun greide ikke å stå på beina lenger og snudde seg til trappen, hun lente hendene mot 5. trinn og plasserte beina på det første. Han hadde dratt buksen ned til knærne og han glei inn i henne, mens hun gav fra seg et gisp. Hun var dyvåt. "Hold meg,hold meg fast!" ropte hun, mens urlyden bruste fra hoftene. Han gyv løs i et rytmisk tempo, støtte og støtte inn i henne. Lyden av klaskene mot lårene ble som voldsomme trommeslag. Hun hadde ikke brukt å like den lyden, ant enn når hun hadde gitt seg helt hen, da hørte hun det knapt.

"Snu deg", sa han og dro seg ut i et kast. Hun snudde seg og de kysset grådig, slapp ikke taket, mens de seinet om i det våte gresset. Hun spente beina i bakken og gikk i bro. "Kom inn igjen". Han spiddet henne på første tak og pumpet henne opp. Hun kastet hodet fra side til side. Han la seg over henne, presset henne ned mot bakken, hun støtte imot, som om underlivene sloss som grådige bjørner, kysset med gapende munner, sprengkåte, vesende i store jafs. Hun løftet hodet og gav fra seg en lys tynn tone, som han aldri hadde hørt, hun slapp den ikke, før det ble svart, kroppen hennes ramlet ned, avspent. Han smilte og roet ned. Pusten roet seg ned.

"Skal vi gå inn?"
"Elsk meg, du er bra nok!"

Tilstede

Den indelige følelsen av fravær, var ikke lenger til å holde ut. Det største treffet han noen sinne hadde gjort, i vanskelig veivalg, ville vært løgn å si noe annet. Han ville følge drømmene, og lene seg inn i tiden som stod stille. Trengte å komme i kontakt med seg selv, etter mange års forsøk på å springe unna.

Han hadde fått beskjed om at han hadde ett halvt år igjen å leve og søkte en ro, ville tenke igjennom alt det fine, høre på seg selv, være på en reise i sitt indre. Andre syntes han var gal, som valgte det slik, men andre hadde han hørt nok på i livet. Riktig rødfarge var valgt, alt var klappet og klart. Nå skulle åpningen finne sted. 30 var invitert. De skulle få se 4 måneders stillhet fra hans indre, i form av bilder. 30 bilder, ett til de hver av dem, som han skulle leve videre i, etter han døde.

Kalde kledninger over bildene, støvete stoler, lyset trengte seg inn i striper. De som skulle komme var de siste han ville tilbringe tiden sin i lag med. De han ville ta farvel med. Rennende vann fra springen, for å få det kaldt, du koker ikke kaffe på noe lunkent.

Han kunne ikke forvalte tiden anneledes, den som var igjen, den kom som en tornado og rev ham med, inn i sin verden. Som om den hadde noen den ville si ham, det er bare akkurat nå, du eier. Sekundenes evinnelige tale, livet ebber ut, synger på siste verset, rokker med roten i ditt eget kjøtt og blod, forhold deg til livets regler.

"Har jeg vært et bra menneske og hva har jeg fått gjort", var tanker han kvernet på hele tiden. Han hadde skrevet plakater til seg selv, med stor skrift: "Lev livet ditt, min kjære". Ydmykheten og undringen tok aldri slutt, den kastet seg rundt inni ham, som store ørner. Kvernet på meningen med alt, og forstod at livet var rimelig enkelt, bare å leve og bære kjærligheten ut.

Kampene han hadde kjempet ble ubetydelige. Både de han hadde vunnet og de han hadde tapt, forsvant som skyggen gjør når solen lyser direkte. Den søte smaken han hadde kjent av seire, ble borte i det store og det hele, til noe som var gjort, ikke til triumferende tanker lenger. Ingen gongonger å høre nå, bare en svak dempet tromme. Hva var det meningen at dette livet skulle romme?

Han hadde ikke kjørt safet, men kjempet for sin rett til å få være seg selv, ikke bli plassert av andres meninger om hvordan ting skulle være. Han hadde ikke sittet fast i en havn, men alltid vært ute i det åpne hav, nå var han tvunget til ly, til stillhet, uten vind i seilene, til seg selv, til freden vi søker til slutt, med oss selv. Det var ikke noen vindkast som utfordret mere.

Stillhten pustet, han hadde ikke lagt merke til dette i livet, som var levd. Nå kunne han ikke få nok av det denne stillheten gav. Han tenkte på sin siste pust: "Når er det og hva er det siste jeg tenker? Kan solen gi meg en dag til? Kan jeg være mere for andre?"

Kruset ble knust i gulvet, loftet knaket, begynnelsen, slutt, gråten, sorgen, sinne. Gleden med å se, lukte og sanse. Alt ble så sterkt, større enn alle avtalebøker noen gang kan favne. Følelsesløs, kald, hjelpesløs, valg, aleine, gal, godt, grådig på å se, sulten på å ikke miste et eneste sekund av syne, oppleve, være, greie å ta inn det vakre, det usannsynlig store i naturen, skiftningene i været, fargene, himmelens blåe dager og de lilla. Han hadde sett det før, men ikke skikkelig sett det. Ville skyene skrive navnet hans i mot himmelen, han synes han plutselig så det.

Livet var alt. Ville solen skinne en eneste dag til, for ham?

Hadde han hentet frem det innerste i alt, hadde han elsket nok, var han klar for å ta kvelden? Klamret seg fast til kanten, bare klokken gav lyd i rommet. Tikk-takk-Tikk-takk, som om den visste at tiden var inne. Han hadde alltid irritert seg over slik lyd, men stopp ikke klokken ennå. Den må få gå, bare litt til, la klokkene slå, tiden er ikke omme.

Han ville fylle hvert minutt med seksti solsekunder, som et kipling-dikt sa. Han ville leve og ånde. Han fant fred i seg selv. Han hadde lært seg og tie og å lytte. Han bygget naken på noe nytt, helt til det aller, aller siste. Nå hørte han at de kom, han hørte skotråkk rundt seg, og ble glad.

Nå skulle de feire!

SMSBABES

Hun har en 1 timers gammel sms liggende i innboksen, som hun ikke har svart på ennå. Og etterhvert som tiden går, så er det et tydeligere svar, å ikke svare, enn å ha plinget tilbake. Hun tørde simpelthen ikke. Hun holder på å psyke ut og stryke med av innvendig spenning. Ikke så tøff i trynet når det hele ble alvor, kvalmen veltet opp i henne som et altfor tydelig tegn på at dette takler hun aldeles ikke. Lettere å skyte ut ordflom i safe smsboks, enn å kjenne på at nå nærmer han seg. Et resultat av langvarig lengsel etter en å dele livet, brettet ut på match.com

Og hun som hadde blitt så flink til det, skrive hva livet betyr, hvordan hun hadde det, hva hun gjorde på i små korte ordspill. Hvor kåt hun var, hvor flott hun følte seg og hvor inderlig hun ønsket seg. Og så stoppet det hele opp, pga en kvelningsfølelse, en lammelse inni kroppen, som hadde dukket opp før, og som gjorde at hun aldri tørde å satse på seg selv.

Hun satt med beina opp under seg og med telefonen liggende på bordet foran. Kanskje han ikke var på vei hit, at det bare var noe han skrev: ”På vei nordover!” Hun hadde lært seg mange måter å lese ord på og tolket de til det beste for seg selv, slik hun drømte om at de skulle bety.

Sms endrer ikke hjelpesløsheten, den krever samme utsjekkingen som all annen kontakt. Nå plinget det ikke inn noe, for hun hadde ikke svart. Det er gamet, det er opplegget med sms, det er mobilvett i høysetet. Du selger ikke inn mere enn du får. Og hun visste hvor irriterende det var med de som aldri svarte.

En ting er å være for hektet, å ta med seg telefonen på do og sove med den, ved sin side, åpne den i alle mulige andre samtaler. Hun la den ofte fra seg, men svarte alltid når hun først åpnet den. Unntatt på massesms`er, dårlige utspill og produserte vitser fra Telenor. Hun visste hvordan det naturlig skulle avsluttes, men det var ikke slik i dag, hun var grepet av en panikken inni seg selv.

Hun åpnet mobilen sin og gikk igjennom innboks og utboks. Det var ihvertfall han som hadde startet. “Savnet meg?” Det var fryktelig direkte, men kunne også være en artig gimmik, to “slengut” ord, som en lett, morsom måte å starte plingingen frem og tilbake på. Greia var at hun hadde svart ærlig: “Ja, i grunnen” og det var første gang hun hadde vært dønn ekte i plingingen de bedrev.

Så kom dette “På vei nordover” svaret og hun ble aldeles ut av seg. Hun hadde gitt seg ut for mere enn hun maktet å stå for, sagt mere om seg selv, gjort seg naknere og åpnere enn noen gang før i livet. Hun tenkte å satse alt, for å slippe den trykkende ensomheten som laget gnagsår i hjernen hennes. Aleineheten som tvang henne til å huske hva moren hennes alltid hadde sagt: “Ingen orker å leve med en sånn som deg”. Morens ord fikk større plass enn selve livet, og de overtok alle andre sunne tanker. Selv om hun kunne stå i speilet og se på seg selv, og se en flott kvinne, så hørte hun morens ord: “Det hjelper med sminke på deg”. Ubetydelige setninger som hadde brent seg inn i minne, sterkere enn alle sms`er.

Nå var det egentlig nok for henne, men hun ble låst fast, når det nærmet seg. Hun prøvde å huske psykologens ord, om å ta styring på gamle kassettbånd som kvernet i hodet. Vi er inne i cd-tiden nå. Det finnes snart ikke spillere å oppdrive for gamle kassetter. Men hun velger å være av gamle sorten selv, som pusser støv av gamlespilleren og de gamle kassettbåndene, skaffet seg aldri noen nye. De gamle fungerte på sitt vis. Hun tar ikke jobben med å innstallere en cd-spiller i hode, med ubrente plater, hvor hun kan bestemme selv, spole over morens spor, og bestemme selv.

Det som krevdes av henne, var å bryte ut av skinnet, forgå i egen gråt og knuse alle gamle kassettbånd. Hun ble sittende lammet i stedet. Hun kunne også velge å svare: “På vei til meg?”, men hun tørde det ikke. Hun skrev sms`en mange ganger, men trykket ikke på send-knappen likevel. Hun syntes det ville være forsmederlig om det ikke stemte, derfor lot hun være å drite ut seg selv, som hun tenkte at hun gjorde, hvis hun valgte å satse.

Hun satt i samme stillingen på 3. timen, da kom det en sms og det gyv i hele kroppen, hun knyttet hendene rundt telefonen og løftet den i været:”må det inderlig være deg” tenkte hun, og det var det. Hun ble yr og rar og varm i fjeset, skjelven og lengtende og hun visste ikke hva hun ønsket seg at det stod, men lammelsen kom tilbake etter 4 velvalgte ord: “Vel framme, god helg!”

En Larve

Han avspiser henne med noen små finurlige ord, mens hun kunne revet strupen av ham for at han skulle levert flere. "Kom igjen da, for faen, si noe mer! Skal jeg sitte her og diskurere aleine", hun er tilnærmet desperat etter vegger å hvile seg til, etter motstand i ordflommen sin, som er i utgangspunktet en galle med gammel dritt, ute etter å høyne egen eksistens, i form av super spydig arrogant tale. Hennes forsøk er ikke bra, men han smeller med dørene og det er ikke bedre. Og hun roper høyere enn han, mye høyere! Alt er blitt en maktkamp. Dumming, dumming sjøl.

Hun har mistet kontakt med det hun egentlig ville, får ikke formidlet det rett. Har glemt hva det var allerede. Hun er mere opptatt av hva han ikke kan, slik at hun kan få vekk fokusen fra eget ubehaget, slik at hun slipper å se på sitt eget ansvar for egen fornøydhet. Hun prøver å forandre på han, så hun kan få det bedre, idiotisk!

Hun vet! Hun har gjort det før, og hun gjør det igjen, slenger av seg sine egne behov innpakket i "hvis bare du hadde gjort sånn eller slik, så hadde jeg vært lykkelig", og sannheten er at hun holder ikke ut seg selv, hun greier simpelthen ikke å være fornøyd, sexy og tiltrekkende. Hun vet hvorfor han har trødd avisen som et skyttergrav foran fjeset. Hun hakker hele tiden. Det er blitt en vane.

Hun ønsker seg action og at ting er strammere, mere spennende, men vet ikke hva hun selv kan gjøre. Det sure oppgulpet blir ignorert, og han tenner ikke på en halvdød, rødvinsdrukken, middelaldrende kvinne, som kritiserer villt, for å ikke forstå eller være tankeleser eller oppmerksom nok.

Hun har samlet det opp igjennom år, som en latent bombe gyver hun løs: "Det kan være det samme". Så svarer han trist:" Må du skyte spurv med kanon, hva er egentlig problemet?" Hun svarer: "Du virker ikke interessert når jeg prater". Han svarer:" Du ditt, du datt? Jeg kunne ønske meg at du så på ditt eget mønster. Det er ikke særlig spennende når du er misfornøyd med alt jeg gjør, og du leverer ikke sjøl, annet enn en massiv klage, hvor spennende er det da?".

Det blir stillt. Hun følte seg fortapt. Hun har prøvd å legge skylda utenfor seg sjøl, prøvd å fjerne ubehaget med å anklage, og nå var det avslørt.

Hun kviner som måkeskrik, mens hun egentlig ønsker å være en vakker sommerfugl, som tar ansvar for seg sjøl, som ønsker å være trivelig. Så lekker dritten ut, fordi han er tilgjengelig og kjenner henne godt, og da kan alt bare falle.

For han går ikke lell, tror hun.

Kill My Darlings!

Habent sua fata libelli - Ett menneske som står fast, blir som en bok som aldri blir åpnet, bare murstein, lag på lag, står bare i veien, som en slags dårlig samvittighet, skal pleies siden, når du får overskudd, for du vet, men har ikke bestemt deg for å legge det vekk, av redsel for å svikte eller gå glipp av noe, eller redselen for å bli tatt for å ha prioritert annerledes, ennå det kan gjøre deg syk å se, du vet det, men gjør ikke det som er best for deg selv, forlater de som har klistret seg til deg, som ting du ikke blir kvitt, ennå du har ryddet i huset ditt hundre tusen ganger. Bøker har sin skjebne.

Kill Your Darlings!

Nudas veritas - Du vet at du må ta bort en del ting du liker, for at helheten i livet skal bli bra, men du holder hardnakket fast, fordi det er for skummelt å slippe taket, som om det kan bli for bra, så du søker lidelse i de beste omgivelser, fordi du tror at du ikke fortjener å ha det så bra, redd for å stå for egne valg, redd for å skuffe, hva om du hadde gjort det annerledes, hva går du glipp av, hvis du tør å stå aleine, tviler på dine valg, sår frø, sprer seg som ild i tørt gress, og du vet at det går ikke som best, hvis ikke du kvitter deg med dette, men likevel, fordi det du får når du slipper taket, ikke står tydelig og klart, så forblir du i det gamle. Den nakne sannhet.


Kill your Darlings!

Sapere aude - Så går du rundt og samler på ord, som kan bekrefte din verden som fullstendig, et møte med ett ord som du har tenkt ut selv, men som er tenkt før og skrevet av noen andre, ennå du vet, at du eier det selv, men tar ikke eierett på det, som om det opphører når du eier det, som om noen eier det mere enn deg, som om det kreves noe av deg for å eie det, som om det forplikter når du sier det høyt, ett ord med mening, kun for deg, ett ord gitt deg i gave, men du svelger det, som en ekstremt stor kamel, ordet legger seg i magen, som ett grønt lys, alltid klart for å formidles, og du vet at du vokser hvis du slipper det ut, men du venter litt, pga av alle de andre. Våg å være vis.

Kill Your Darlings!

Nunc vino pellite curas, nemo saltat sobrius - Så letter trykket litt, og det er herlig å være menneske, en fønvind stryker ditt kinn, og en underlig letthet får leve, og du undres over, hvorfor det ikke kan være slik hele tiden, denne deilige ytre kammuflasjen mot smerten, der du gir faen i om andre er tjukk eller tynn, om de er svarte eller hvite, der alle er like mye verd, bare du får kjenne lettheten i ditt hjerte, og det er ingenting annet enn rus, som kan gi deg denne følelsen, i form av `whatever`, bare litt til, ingen må vekke deg opp, du kan til og med innrømme at dine fiender kan være greie, kloke, bare uvitende, ulærte, så lenge du får kjenne rusen i årene, i hjernen,i livet, i dansen!
Nå driv sorgene bort med vin, ingen danser edru



Kill Your Darlings!

Rara avis - Så møter du et menneske som ser igjennom deg, avslører mye av ditt eget tenkte, selv om du elsker det inderlig, så trigger det alt av gamle mønstre, gir deg en kort liten pause mitt i livet ditt, får tiden til å stoppe opp, sier at du betyr noe, at du er stor, at du er elskelig og du rister på hodet, for hvem kan mene at de er genial, en ting er å tenke det, men å agere det er for mye, midt opp i det hele så er kjærligheten for stor, du vil bestemme selv, dens styrke, for den som elsker sterkest er alltid den svakeste, så du holder tilbake, det du mener at verden mangler, for å se om noen andre dukker opp og gjør det som må gjøres. Sjelden fugl (Et merkelig menneske)


Kill Your Darlings!

Post coitum homo tristis est - Hun kysset din hals, sprengte en grense, gravde tungen inn i deg og over alt, naken, åpent, villt og varmt, hun ønsket seg at du skulle ha det godt, mens du ønsket, helt konkret, det andre menneske, sånn på lån og ikke for lenge, hun kan leve uten deg, men vil det helst ikke, du vil leve uten, du vil vente med å elske, du vil finne den rette, fremfor å være den rette, du søker et bevis for deg selv, ikke bare et uttrykk, ikke bare en i rekken, du søker deg selv, og puster tungt etter elskov, du tvilholder, men vet at det handler om deg selv, men du venter litt til, og vet at det skjer ikke, før du slipper taket.
Etter samleiet føler mennesket lede



Kill Your Darlings!

Fugit irreparable tempus - Alle forsvarsmekanismer slår til, for å beskytte deg selv i mot å bli såret, du elsker i håp om gjensidighet, men vet at du kaster bort tiden, analyserer ord for ord og alt som blir sagt, det er slik du bruker tiden, din historie er alle sin, angsten du følte, føler vi alle, i mens livet går sin gang, frykten ligger mellom deg og det du vil, vi gjør smarte trekk i hverandres spill, du er mitt speilbilde, jeg ser din frykt, kan ikke gi deg noe du ikke tillater og alt dette er så overplanlagt, i stedet for å ta det så det kommer, alt er som vanlig. Den uerstattelige tiden

Time Kills Your Darlings!

Growing Up

Jeg plukket opp den lille jenta, julaften morgen i Oslos gater. Hun kom forslått ut av legevakten. Snøen knirket under bootsene, jeg tok henne i hånden, vi gikk til en lånt leilighet. Jeg sa ingenting, men satt henne på fanget mitt og vugget henne i søvn.

Jeg stod på trappen utenfor hytta, det var folk i anmarsj. Jeg kunne lukte det, kjente det på vinden, den hvisket det til meg. De kom over jordet, en hel hær, på en lang ugjennomtrengelig rekke. De var på jakt og visste hvor de skulle leite. De trakket den nye snøen ned, med sine svære støvler og gevær. Kampklare og grådige. Jeg kunne se det på ansiktene deres, ennå de var langt unna, trenger ikke klart syn for å se desperasjon. De murret, som sinte okser.

"Det har gått 3 måneder siden jeg spurte de om å få komme hjem til jul, det fikk jeg ikke? Hvorfor kommer de her? Hva vil de meg?" den lille jenta trakk føttene under seg og skrek: "Hvorfor er de her, jeg har aldri vært velkommen der". Jeg svarte, mens jeg stirret på folkene som kom nærmere: "De greier ikke å leve med sin egen historie, må sjekke ut hvordan du har det her. Slik at de kan leve med seg selv". Hun sa, mens hun stirret igjennom rommet: "Er de interessert i hvordan jeg har det, eller handler dette om dem selv?"

"Vi krever at hun kommer og ordner opp etter seg?" Den taleføre med kjeppen hadde steget 3 meter foran rekken, og stod rak, men skjelven foran hytta. "Ordner hva da?" spurte jeg, uten å røre meg. "Hun er blitt sprø. Det har tiltet for henne, hun er ikke som før. Hun har sviktet sine egne!", fortsatte han. "Men ikke seg sjøl, for jeg er her!" Det ble stille. Den taleføre ville vinne: "Hun er bare opptatt av seg selv". "Det er på tide det", svarte jeg, "et barn skal være det, intill det er klart for å ta ansvar for andre og dere kan passe på dere selv! Hun er tatt i hus, av meg. Hun har ikke noe hos dere å gjøre. Gå ut og forbedre deres eget liv. Finn på noe annet enn å være ute etter, få fred med dere selv".

De bøyde seg alle i ordets avmakt, ikke respekt, for de visste ikke hvordan de skulle hanskes med den voksne. De hatet alle som minnet dem på, dem selv. De kom ikke i kjærlighet, men i vantro. Viktig å vite, for å ha noe å fortelle, for å ryggen klar "vi gjorde da noe". De trengte en å legge skylda på, så de kunne gå fri selv.

Hva skjedde egentlig?

Jeg hadde kjørt hardt i Oslo en stund, greide ikke å la være å dope ned det store svarte hullet inni meg, tomheten. Jeg har ikke følt meg elsket, bare dårlig likt. Har ikke passet inn noe sted, bare vært til bry. Det ble slik etter at jeg slapp ut av fengselet. Fikk leilighet av Kriminalomsorgen i Frihet, men gikk på amfetamin. Naboen var forelsket i meg, prøvde å ta livet sitt, jeg følgte han opp til sykehuset. Løp frem og tilbake i korridorene der, greide ikke mer. Flyttet ut på dagen, dro til Oslo og nå er jeg her.

Lillejuaften ringte jeg hjem, jeg ønsket meg sånn å være i et varmt hus. Den voksne: "Men selv når du har vært der, så har du ikke kommet ordentlig inn". Det er rett, men det er bedre med en sur mor, enn å gå i Oslo og fryse, bomme penger og være uønsket over alt. Dessuten så kunne det jo kanskje hende, at det ble en endring, at det ble godt vær. Men egentlig så har det vært en fånyttes kamp. Det skjer aldri en endring der.

Vi gikk stille i dørene, mor måtte ikke bli sur, hvis hun ble vred, ble det er helvete. Ihvertfall hvis hun drakk, da kom den gamle leksa, om alle udugelige mennesker og særlig meg. Jeg lignet min far, sa hun aaltid med forakt i sin stemme, halvkvelt og innlært. Jeg likte ham, men tørde ikke mer.

Jeg satt i hennes stue, følte aldri at jeg var hjemme, kjenne meg tilovers og not wanted. Hun hadde sånne pust og oppgitte stønn, som sa det meste, og som lammet kroppen. Best å ikke røre seg eller si noe som kan provoser. Hun ville ha tiden til å gå, slik at vi ble store, så hun kunne få fred for seg selv. Hun klaget når hun snakket, selv når hun ønsket seg noe: "Ingen tenker på meg" eller "ingen bidrar med noe" eller "hvordan har du tenkt å klare deg som kvise på samfunnets rumpe?" Hun spydde ut forakt og galle, bittert brennstoff som sprengtes i luften, med saftglass og sprit som gav henne gass. Det virket. Jeg bet på, gang etter gang, fyrte meg opp og ble usaklig, nådde aldri fram. Hun kveltes av skyld. Hun kveltes av skam. Hun klandra med ord og meg navn. Aldri fikk hun gjort opp med meg, for alt var bare alle andres skyld. Vi nådde aldri fram, nei ikke en eneste gang.

Minutta gikk alltid seint, fikk de aldri brukt.

Tok to linere med kokain og følte meg helt fin. Problemet var da jeg skulle gå hjem. Jeg er en punker og det er nok til å få juling det. Det sparket meg i ansiktet, jeg har knekt kjeven før, men denne gangen knaste det i nesen også. Jeg prøvde som jeg alltid har gjort, samme gamle tapen, bet på og gikk i forsvar. Det funket omtrent som det har gjort hjemme, slapp egentlig billig unna fordi purken kom, det gjorde an aldri hjemme. Der måtte jeg høre gnålet gå og gå.

XXL

Jeg står utenfor min egen hytte, og holder den lille jenta i hånda. Vi fryser, vi vil inn, men hytten er alt for lita. Jeg, den voksne, greier ikke å stenge følelsene inne noe mer, jeg føler meg svak og gråter. En ting er å ikke slippe inn på de stengte bensinstasjonene, men å ikke slippe inn i sitt eget hus, er mere enn jeg greier å bære. Jeg har bygget hytta for lita.

Men det er vel engang slik, at vi lærer å stenge av inni oss selv, når verden har lært oss at det er slik det gjøres. Selv om det føles helt feil, så stenger vi oss selv ute, fra våre egne hus, fra der vi kan hente oss selv inn, egenomsorgen for sjelelig påfyll.

Jeg slipper hånden til jenta og henter høytrykkspyleren, prøver å blåse opp døren og vinduan. Et trykk med raseri og vann farer inn, og det singler i glasset på rutan. Så ler vi, for vi forstår, uten ord, at det går an å gjøre noe, det er tross alt vår egen hytte. Vi skal inn, jeg lover!

Jeg holder rundt jenta for å få kulden bort. Hun er stiv og kald, all kraften er borte. Jeg vet at du ikke stoler på voksne, jeg vet at de har skjært kniver i hjertet ditt og sviktet. Nå står jeg her selv og vi kommer ikke inn, jeg bøyer meg ned og sier: Unnskyld!

Du kom seint hjem en kveld, du var 16 år, ikke akkurat lita, men fremdeles et barn, på mange slagsvis, følelseslivets-prosess hadde stoppet helt opp, omtrent slik som når man slutter å tegne, ferdighetene ligger igjen på papiret. Du hadde Tonnie med, dere skulle lage dere noe nattmat. Inni stua fant du kjæresten til din mor, dansende til Beatles sine låter. Sjøla selv, lå på sofaen og sov, du hørte på snorkingen at hun var på fylla.

"Nest etter min mor, så er det jeg som bestemmer her, og du skal ut av dette huset", skrek du og gløttet bort på lillesøstra di som begynte å gråte. "Bestandig kommer du og lager bråk, det sier mora de også. Se, nå gråter hun. Det er ikke jeg som skal gå, det er du, kom deg ut av dette huset", svarte han og kom mot deg. Du snudde på hælen, gikk ut på kjøkkenet: "Det bestemmer ikke du, Tonnie og jeg skal lage oss mat".

"Herregud, hvor motbydelig du ser ut", han kom etter og yppet til bråk. "Jeg har ikke spurt etter din mening, kom deg ihvertfall ut av kjøkkenet, jeg vil ikke snakke med deg". Tonnie, som var engelsk og rappkjefta nok, ble lamslått, nærmest litt lita, sa bare: Get away from us!"

Han tok tak i kragen på skinnjakken din, heiste deg opp og trykket hodet inn i hjørne på en skapdør, det svartnet. Tonnie løp ut, du skrek: "Løp Tonnie, løp, fyren er gal, løp for livet". Du kravlet deg over dørstokken, prøvde å nå bort til ytterdøren, for å stenge han ute, han hadde løpt etter henne. Du nådde akkurat ut til badet. Da kom han inn, kom bort til deg og sparket deg to ganger i magen. Du krøket deg sammen i fosterstilling og ropte: "Din forbannade jævel". Lillesøstra di var blitt blå på leppene og hikstet av redsel ved siden av. Han tok fart, slik du gjør, når du vil sette ballen i mål, og sparket til deg i ansiktet. Det knaste og du forsvant.

Du voknet på sykehuset, under en operasjon, det stod mange leger i grønnfrakker rundt, du så de igjennom en tåke. Du husker at de sa: "Stakkars barn" og opplevde det som omsorg. De kunne ikke bedøve deg, fordi du sjøl hadde dopet deg og drukket masse alkohol, så de sydde på nesen din og rotfyllte en tann, kjeven var knukket, ribbebeina var bristet. Du ble fortalt at Tonnie hadde ringt etter sykebil, og politiet hadde hentet voldsmannen.

Dagen etter kom din mor og din tante dit. Din mor luktet alkohol igjennom den søtlige parfymen. Hun var uskylden selv, hun hadde jo bare sovet. "Du lover meg mor, han skal ikke inn til oss mer", sa du med en tom og mistro stemme. Hun svarte: "Aldri", svarte hun kald som en fisk, og med forakt for all verdens menn, sa hun: "De er alle make". Tanta di var støttespilleren, men visste ikke helt hvilken side hun skulle velge, fordi det var ingen kontakt mellom deg og din mor. Hun hadde jo kastet deg ut av huset flere ganger. Et snev av mistro lå i luften, og du prøvde å lese tankene til din mor: Og hva har du så gjort, sikkert vært ekkel i kjeften mot ham, slik du bruker å være, men hun voktet seg vel, sa det ikke, for det var tross alt barnet hennes som lå der, skamslått.

Etter en uke skulle du bli skrevet ut, du dro hjem dagen før planlagt, ringte på døren, selv om det var litt uklart om det var greit at du kom. Døren ble åpnet og midt i stuen stod djevelen: "Du løy mor, du løy, din drittkjerring". Du tok vasen som stod på bordet der, moste den i gulvet, sparket og kastet alt som du fant, men skriket brant inne i din kropp, ribbebeina som var knekt, tillot ikke hylet å komme ut, det ble for vondt. De gjorde ingenting, de lot deg holde på, de hadde mistet taleevnen. De var sikkert edru.

Du hikstet og gråt og gikk din vei.

Selv om det har gått noen år, så fant jeg deg, og her står vi og kjenner oss avvist. Jeg, den voksne, avvist av meg selv, du avvist av dine egne. Jeg kjenner på skriket du bærer på, det skriket som aldri slapp ut, og som ikke hadde huset å gå inn i. Jeg holder rundt deg og sier: Bare skrik du, mitt barn, jeg går aldri i fra deg!

Hytta skal vi bygge større, det er bare en praktisk ting. Vi skal lage oss en varmestue. Hvor ingen avviser mer og ingen slår. Du skriker mot brystet mitt og sier: Det værste var ikke å bli slått, men å ikke være viktig nok".

Jeg holder rundt det oppløste, forvirrete barnet.

Knald!

Jeg ligger og leser en bok, og kjenner at underlivet begynner å bevege seg sakte. Jeg prøver å konsentrere meg om de neste linjene med ord, men har ikke sjanse. Jeg sprer mine bein, og armene rett ut. Herre min Gud, for en tanke. Jeg farer opp, så noen meg? Puhhh, jeg er aleine.

Så puster jeg litt tungt, rører meg ikke mere. Jeg har oppdaget meg selv, avslørt mitt eget begjær, kun for meg selv. Så jeg greier å hente meg inn og stoppe det. Lettet, fortsetter jeg å lese. Jeg starter med å bla tilbake til forrige side, så jeg kan holde meg fast i historien.

Jeg kommer meg igjennom en side eller to, så starter underlivet å rotere igjen. Jeg stritter i mot, det var da som faen at jeg skulle kjenne dette. Går det ikke an å få fred til å lese en bok, før kroppen forteller meg en annen historie. Jeg vet hvordan jeg kan få gjordt det unna fort, men det er ikke en slik kjensle. Denne krever mere pust og en ro, - at jeg tar på meg selv sakte.

Det er en annerledes tenning i denne følelsen, som krever hender over alt, så jeg stryker meg sjøl sakte. Fra knærne og ned mot skrittet. Dyvende våt. Jeg ligger med hode på siden og ser, det blir så inni helvete sterkt at begge hendene holder seg fast i skrittet. Jeg kaster meg rundt på siden, for å lage en lyd i puten.

Jeg er opphisset og kjenner blodet pumper i hele kroppen. Det dunker i underlivet, jeg er svett og rar, må få bort dette trykket. Jeg snur meg på magen, med rompen i været, for å få luftet. Jeg tar enn hånd i mitt hårløse skritt, men det er for glatt til å feste seg noen sted, så jeg lukker hele skjeden i hånden, for å holde meg fast. En taktfast masturbering hjelper på, følelsen blir seig og varm, gløder som en varmelampe. Alt har hovnet opp, alt sprenger på, jeg tenker, dette blir en langvarig sak. Okei, faen heller!

Jeg lukker øynene og stjernene dukker opp, de blinker til meg i forskjellige farger. Så forsvinner de bort og blir erstattet med et fargehav, og hele kroppen bygger seg opp. Det er ikke den ting som kan stoppe dette. Jeg flyttes oppover til et nytt nivå, strømninger støter og en lammelse dukker opp, untatt i armen.

Helvete, telefonen ringer. Den ringer 4 ganger så kobles den ut. Det stikker i hele kroppen. Jeg kan ikke slippe, ringe kjapt tilbake og si at jeg dusjet, særlig det ja, midt på dagen. Føler meg avslørt og fortsetter, slipper ikke til skammen. Der plinget det inn 2 sms`er, og jeg som ventet på et svar på noe, det får vente. Men jeg får tanker om at det er sikkert rart, for jeg bruker å være på pletten.

Jeg ligger på ryggen og kjenner kniver bak i ryggen. Jeg løfter hode opp og ser deg og at du vil ha meg. Skjegget kiler mellom beina. Jeg skyter rygg og skriker navnet ditt ut, så stemmen min fyller hele rommet.

Huden er stram som når man kommer opp fra et vann, med perlende svette over det hele. Jeg holder den ene hånden på mitt bryst, lurer på om noen vet at jeg gjør det sånn, sånn akkurat nå og helt aleine.

Dette kan bare vare i evig tid, hvis ikke det var for at hånden blir sliten, musearm kaller folk det, men jeg vet at det rekker denne gangen. Håper at det ikke tar slutt, vil bare være i denne etasjen, i mitt eget. Jeg lar hånden stryke lillekuken helt villt. Jeg føler meg gjennomvåt og grådig. Jeg er heldig, som har flere eksplosjonssteder. Det har bygget seg opp, en krampeaktig varme går igjennom hele kroppen, alt strammer seg til og orgasmen pumpes ut, i en varm, lang stråle, som bare varer.

Jeg er strandet ut, ligger og skvulper i mine egne lukter og svette, åpner telefonen og skjekker sms, skriver: Knald! og sender svaret tilbake. Jeg hører ikke mere. Jeg vil sove.

Jeg vet ikke om det blir så mange bøker denne ferien.

C.W. Alm

Jeg er den perfekte kvinne. Jeg føler meg sikker på meg selv. Jeg lyser opp tilværelsen til hvem som helst. Jeg har alltid vært noe eget, noe helt for meg selv. Jeg er dynamisk, utadvendt og brennsikker i mine beslutninger, men nå har jeg truffet en mann som ikke ser det.

Per Fecht vil jeg gjerne ha, men han vil ikke ha meg. Altså, han er i grunnen "høy på pæra" og godtar rett og slett ikke meg. Ennå jeg er skapt for ham, vi ville være det perfekte par for syning. Et slikt par du bare kiker på og beundrer, pene, velykkete og rene i vårt tøy. Vi viser sammen en uant styrke. Ikke for å holde andre nede, neida, men for å minne andre på at vellykkethet, det finnes om du venter på det. For meg var det greit å vente til han kom, for det er viktig at alt stemmer.

Jeg heter Christina Weronica Alm og bare det gjør meg helt spesiell. Jeg må alltid stave navnet mitt. Da bruker folk tid på meg, de blir stående og beundre meg, når jeg forklarer hvorfor jeg heter Christina med Ch og W i Weronica. Noen blir brydd, det ser jeg jo, men samtidig, så løser jeg et problem, de står jo bare der likevel, og jeg trenger simpelthen denne plassen.

Jeg har aldri hatt problemer med sex, men jeg har ikke funnet noen som er god nok i sengen. Per Fecht er det. Han matcher meg totalt og jeg slipper å kjede meg. Mange ganger, når jeg har hatt sex med andre, så har jeg rett og slett kjedet meg, de har ikke vært så oppfinsomme, Per gir seg hen så totalt og gir alt der ingen andre greier å gi det, om du forstår?

Per Fecht begynte å drikke flere glass rødvin hver kveld. Før greide vi oss med en flaske. Vi koste oss og sovnet i hver vår sofa, hadde sex når vi våknet. Rett på sak, for å ha gjort det. Fordi, jeg har alltid ment, at det er greit med alt som er gjort, ingenting å holde tilbake. Men Per begynte å sitte lenge etter jeg hadde gått og lagt meg. Han lukket seg inne mer og mer, ennå så åpen jeg var for å prate. Ja, for det kan jeg, vise en inderlighet, men jeg velger selvsagt selv når jeg gjør det.

Typen jeg hadde før Per, het Inge N. Mannsland. Han var igrunnen nokså god, men han stilte spørsmål hele tiden. Ikke sånne spørsmål som angikk meg, men sånne: "Skal jeg velge hvite eller svarte sokker i dag", eller "skal jeg ha en eller to t- skjeer med sukker". Jeg utstår ikke slik svakhet, jeg får fort nok av sånt. Men saken er vel at jeg var ikke så flink til å si:"Klar deg selv", men jeg lærer da jeg også.

Inge var enig med alt, og det gav på en måte ingen utfordring. Han ble for vag og ubestemmelig og vi kranglet aldri. Men han hadde en solid utdanning, var advokat. Jeg har alltid vært fasinert av mennesker som har tilegnet seg kunnskap og som kan det til fingerspissene. Han glødet i kinnene når han pratet om faget sitt, men en slik glød fant jeg ikke i han, når vi elsket.

Jeg har alltid hatt en slik overnaturlig evne til å definere folk og jeg har alltid greid å fylle rommet. Ja, helt fra barnsbein av har jeg synes at mine egne foreldre har vært svake. De greide aldri å motsi meg, ennå jeg gav dem alle mulige sjanser, de ble bare stående tause og svarskyldige og jeg har siden foraktet slik svakhet. Jeg kunne underholde et hvert kaffeslaberas med sanger og ting jeg hadde lært meg. Alt for å slippe å være "nobody".

"Per", sa jeg med innlevelse,"det er viktig at du holder fast i deg selv, så du ikke blir duppert av min styrke, du kan ikke sitte slik og drikke hver kveld, da går det utover din egen helse". Per har vaskebrett mage og perfekt kropp, glinsende humør og stilistisk oppførsel, ut mot andre. Selv om folk med begrenset kunnskap prater til han, så greier han å få de til å føle seg vel.

Slik var også typen før det, Inge Færøl, hyggelig fyr, men med for mange småfeil. Alle elsket han, når han troppet opp. Likte å spille høy musikk, litt av den gammeldagse typen. Han ble fort sentimental, var småfeit og glad i øl. Sprudlet bestandig, til det irriterende, han tok ikke ting nok alvorlig. Det gjorde derimot Tom Bola, men han hadde psoriassis over hele kroppen. Da snakker jeg ikke om et sted eller to, men han tok sol hver dag, hos en hudlege, for å holde det i sjakk. Han greide egentlig aldri å ta det alvorlig nok, så jeg måtte tilslutt be han om å gå. Han ble sittende bestandig og glane med sine tomme øyne. Knakk opp en øl, når ting ble vanskelig. Ikke for det, jeg kan ta meg et glass jeg og, men han ble for ivrig, og så ble det tomt, ingenting å prate om liksom. Han elsket å bruke penger, og jeg er ikke gjerrig, men jeg liker en viss styring på ting. Med han mistet jeg dette. Han hadde aldri en eneste kvittering.

Atle Tisch var mannen før det, han var veltrent og hadde fin kroppsbygning, men han tjente ikke stort og elsket å bruke penger. Han var igrunnen en skikkelig spreking, men for ung, hadde til og med "bola seg" for å vise frem kroppen. Så var det noe med stemmen hans, litt for lys, kunne minne mer om en kvinne.

Atle ville ha barn med meg, men man føder ikke barn til denne verden, uten å vite at ting er perfekt og da snakker vi ikke bare om kroppen.Jeg mener, du kan ikke bare kjøpe et treningskort til ditt barn og si: "Bygg opp kroppen". Atle elsket min kropp, og det skal han ha. Kroppen min er slank og min egen forelskelse lot seg ikke skjule.

Atle kom etter Tor Peder Ring, som ødela alt. Tor var en skikkelig drittsekk, spør du meg, men tross alt bedre enn Egil Eritvihl, som aldri, aldri fikk bestemt seg. Han hadde større problemer med beslutninger enn Inge N. Mannsland, men det visste jeg jo ikke før siden. Men som sagt, ingenting å satse på, det var åpenbart, mine venninner holdt på å dette av stolen når de møtte han og lo aldri av det han sa, for han vissket bare tilslutt, sa ikke ting høyt. Han vissket ut seg selv, på en snu og finurlig måte.Selv når han var stille, var han i tvil på om han skulle si noe eller la det være. Han grunnet alltid på om stavelsn i etternavnet sitt, skulle være med eller uten h.

Det var tross alt lettere med Fred Erik Af Chonto, som kom fra en rik, svensk adelsslekt. Han hadde arvet alt og hadde aldri gjort et dagsverk. Han var riktignok utdannet Økonom, fordi faren hans mente at det var det som var riktig. Han kjørte en Porche Cabriolet, men han var litt for gammel.I tillegg så lekte han "hard to get" og slikt noe har jeg vokst fra for lenge siden.

Da var Arve Synden bedre, med oppkneppet skjorte og hår på brystet. Han kunne alt om sex og hadde virkelig draget. Gull-lenka gjorde han ikke mindre pornokonge, men han kunne ingenting. Hadde ikke engang musikk-smak. Han spillte det jentene likte og høre.

Må bare nevne han som krevde like stor plass som jeg. Are O. Gant og jeg, vi fyllte rommet til randen. Han tok 90 % av plass, jeg stod igjen med et 10 %`s hjørne. Ikke fordi han mente å overta alt, han var bare så sinnsykt begeistret i livet. Han kunne stå på en stol, midt i rommet og si: "Jeg har sinnsykt vakre baller". Jeg var enig og likte utspillet hans, men hvis jeg sa det, ble han stående og rope sånt og gav seg aldri.

Jeg har ikke så mange venninner, jeg har to, og det rekker. De er perfekte,på en eller annen måte og på hver sitt vis, aldri for brysom eller korrigerende, i så måte. Begge har sagt at jeg kan virke falsk, vi har diskutert det, men de greier ikke å argumentere så jeg blir overbevist om det Hun ene heter Katja Maran. Hun har en dobbel kjølet seilbåt og greier seg veldig godt aleine. Selv på en seilbåt, som er minst skapt for to, så navigerer hun det hele aleine. Helt utrolig sterk. Hun andre heter Marie Cheks, litt fyldig, men rik. Lav selvfølelse, men jeg er aldri sammen med henne så lenge, at det blir et problem. Du vet, gjester og fisk lukter etter tre dager.

Jeg er ikke vant til å ha et problem, men Per han er vanskelig. Dessuten er han blitt glad i å drikke likør og det er for "dandy", sånn helt egentlig. Han ringte meg i går, og sa: "Hva vil du egentlig?" Jeg svarte: "Føde dine barn og bli din perfekte kone". Vet du hva jeg fikk til svar: et sukk og deretter en lang stillhet. Han greide å håne meg i to sekunder, før han sa: "Du gjør meg Kvalm, frøken Christina Weronica Alm, skaff deg et liv".

Jeg har grunnet litt på den, men tar det ikke så veldig personlig.

Byen Brenner!

Det er måten du gjør det på, som gjør meg kåt og rar, jeg vil egentlig ikke være der når du er der. Det er en helvetes utfordring hver gang å ikke avsløre seg. Passer på så jeg ikke stirrer for det vil virke for påfallende. Uten at det bryr deg, for jeg kjenner at du ikke er der. I forestillingen min.

Jeg liker ikke når blikket mitt ber en bønn om å bli pult i stykker, det forstyrrer meg, gjør meg våt og lengtende. Jeg lukker øynene og kjenner en ru, åpen hånd bevege seg nedover ryggen min, deilig og forsiktig, så hardere, en hånd som følger begjæret mitt. Jeg får gåsehud over det hele og sier: "Det er kaldt her". All varmen dunker i midten.

Jeg vet at jeg er på viddene, jeg flykter inn i rusen, det som gir meg en bekreftelse på mitt, begjæret, elsket, likt og wanted. Drømmer som forteller meg at jeg duger litt, i stedet for å kjenne på ferdigheter jeg ikke har erobret. Du har de.

Jeg kjøper en six-pack, kald øl, har vin, men hvem trenger vin i denne varmen. Bzzzzt, en beroliggende lyd, ren og skjær stimulans, og den første slurken renner ned i et åpent svelg og sprer seg rundt i kroppen. Kontroll. Greit å komme seg hjem fra jobben, slippe å få for mye inntrykk av deg. Du leder det hele an, det er bare å slappe av rundt deg, du snakker om noe som interesserer meg, men jeg hører ikke filla av det du sier. Kanksje jeg bare er fyllt opp av redsel. Kåtskap og redsel, jeg greier ikke å skille sånt.

Jeg tror at du tror, at jeg ikke kan noen ting, for jeg sier ingenting, og det er ikke meg. Tause Birgitte, liksom. Jeg tror at du tror, at jeg går hjem og puler med en mann, med bedende øyne og uten ryggrad, men det er ikke sånn. Det er faen ikke sånn. Men du har heller ikke sagt det.

Jeg tar en ny slurk for å finne ro i tankerekkene, og for å le litt.

Jeg tror at du tror, at jeg ikke har noe liv, at jeg bare går og venter på at du skal komme og ta meg, det er ikke sånn! Jeg tror at du tror, at jeg ikke klarer meg uten din ledelse, men det kan jeg. Høyt utdannet og selvmedlidende, tror at alt skjer i jobben, det er ikke sånn. Det er faen meg ikke sånn. Jeg tror at du tror at jeg er avhengig av deg, men jeg klarer meg fint, ditt rævhøl. Og jeg tror at du tror, at du har nøkkelen til alt, det er nonsens. Jeg får tanker om at du tror, jeg har et ventende og kjedelig liv, bullshit. At det bare er rundt deg det er interessant, men vi andre har også fine liv. Jeg kjenner at krampen tar meg.

Jeg synes det er sexy at du vet du er noe, at du holder fast i deg selv og ikke lar deg underkaste. Vi sikler rundt deg, vi suger på karamellen av din erfaring og i tillegg er du pen, det er ingen av oss som sier noe til deg. Din selvsikkerhet gjør alle forfjamset, og vi holder deg for narr. For vi vil alle ha deg, så vi har noe å prate om, noe å legge blikket vårt på, noe annet enn fag å fordøye. Så vi slipper å reise oss og bli eksponerte og sårbare selv. Vi lar deg ta støyten, du er jo så pen så.

Jeg føler meg som en hel jævla fuckings by, som himlen har falt ned i, store, sterke, selvstendige meg, som bare ønsker meg at du går, så jeg får tenkt på noe annet. Så jeg får vært meg, få sagt noe. men jeg kan gå selv, jeg vet at hvis jeg blir værende, må jeg skjekke disse vanvittige tankene mine ut, og jeg forstår jo at det er for barnslig.

For jeg er klok nok til å forstå at dette er noe jeg tror, at du utfordrer min egen begrensning, mitt eget ståsted, min egen evne til å formidle. Hva hjelper det vel med en årrekke skolegang, når jeg bare sitter på gjerdet? Blir oppspist, underdanig og utvisket. Min psykologiske kropp kaster seg sulten rundt, vil sees og ernæres. Jeg skulket visst i livets skolegang, når jeg har behov for at andre er skyldig, som kan klare.

Min egen rolle, min egen autoritet, forkludret inn i sex lyster, for å slippe å ha ansvar for å utvikle ferdigheter som gir meg mulighet til å dumme meg ut, ta noen sjanser, si at jeg liker deg for din selvsikkerhet, og at jeg ønsker å få til noe likens. Jeg, den ansvarlige, streng og klar, med skjulte drifter, brenner inne med meg selv. Du - mitt eget nonverbale speil, og jeg sjekker ikke ut, for du vil si: Dette foregår inni deg selv. Og da kan jeg ikke lenger ha deg.

Det er fantasiene om deg som gjelder, det er blitt hele livet mitt, utilstrekkelighet i overført betydning. Mine fantasier og forestillinger som jeg tillegger deg, og som påvirker mitt syn på deg, så jeg kan gå fri selv. Det brenner!

I`M GOD! WHO ARE YOU?

Every single person have their beauty
All life has dignety

Hun fikk hjelp til å ta ullsokker på, og to dyner pakket godt inn under seg. Hun skalv. Som et lite barn lå hun og gråt stille, varme tårer rant i striper ned til hårfestet, og videre til ørene, så det begynte å klø. Hun tok hånden ned til skrittet og kjente at hun var våt. Masturberte sakte, for å få uroen bort.

"Ikke alltid like lett å vite hva slags følelse det er når uroen kommer", tenkte hun, "heller ikke lett å vite hvor lenge man er sterk nok". Kroppen kokte og gjorde krav på henne, hun skreik etter hjelp, men hvisket om været. For hun vil sove, i sin søvn, så hun kan glemme seg selv.

You feel fear burning through you
I know why you are crying

Hun hadde vært flink lenge, men nå var det tid for ettertanke. Hun befant seg på et åndelig plan: "Herre, kan jeg få en pause?" Kanskje alle mennesker driver en innvendig kamp, mot selve livet, kampen mot frykten i stedet for å mestre den. Hun satt seg opp og vugget sakte, mest for å få svart på den innvendige kraften, stemmen som ikke gikk bort av seg selv.

I see the doubt in you
Filled up with trash

Hun hadde lyktes og greid det aller meste, likevel sprengtes hun til filler i kveld. Hun visste at hun kunne stole på seg selv, hun visste det ville gå, men også at det skulle komme en reaksjon etterpå. Når du har sett Paris og London, blir de norske fjellan bra nok då? Når du har gått frivillig til din egen henrettelse mange ganger, greid deg igjennom, er du villig til å hente deg inn igjen og? Skulle hun bare fylle på med sprit og masturbering, eller greide hun å la kroppen få snakke nå?

You asks the angels
Who to believe in

Hun spurte aldri utad hvem hun skulle tro på, hun var for selvsikker til det. Men inni seg hadde hun spurt seg selv hele livet: "Kan jeg stole på deg?". Hun hadde arr i sjelen fra ulente stier, fra den gangen hun var barn og skulle trø på engene selv. Da ble det myke skiftet ut til hard og kald asfalt, og hun snakket med sin skytsengel: "Følger du med meg i kveld?"

They say:
Believe in yourself

Hjertet banket kraftig. "Vil det banke meg til døde?" tenkte hun for seg selv, "Kan skytsengler feilberegne de og?" Neida, du vet at du skal leve og bekrefte Guds storhet, du vet at du er stor nok inni deg selv. Når du skinner, gjør andre det og. Hun hadde alltid trodd på noe som var større enn seg selv, og hvis Guds storhet bor i alle, så bærer vi alle en gud i oss selv.

I read your moves when you walk
I know why you are silent

Tvilen forspiller oss mulige seire. Tvilen som er plantet i oss som fyrvokterlys. Tvilen den spiser oss opp innenifra, snakker til oss som om vi er små, og gjør oss stille. Skriker i øret: "Hold Kjeft!" Du går der med din smerte og sier ikke noe, gjør ikke opprør, ikke i kveld. Du lar den få herje og ta fra deg det indre lyset, som du skulle ha varmet deg i, og jeg.

Why is it hard to set free
I know why you are schreaming

Hun klarer ikke lenger å holde det inne, hvem vil høre henne, hvis hun skriker det ut? Hun blir sugd inn i en tilstedeværelse, og snakker til sin engel: "Kan du hjelpe meg å få dette trykket ut?" Hun brølte inn i dynen, for å sprenge en grense, sprenge i luften hele seg selv. Hun ydmyket tvilen og satset på seg selv.

I reach out my hand
And catch you when you are falling

Hun skulle bruke sin egen smerte, til å lindre andres smerte. Hennes arr skulle bli andres redning. Hun gikk ikke rundt og gjorde seg mere hellig enn andre, bare visste om oppgaven hun hadde fått tildelt.

Life hurts again and again

Hun fikk lyst til å synes synd på seg selv, men det varte ikke lenge. Engler kan fly for de tar ikke ting så tungt. De er alle tings godhet og følger din vei. Hun tenkte: "Du trenger ikke å legge merke til de, hvis ikke du vil det, men de er der og passer på deg likevel".

I feel the pain you are holding
Forgive, live and entertain


Når du har fridd deg fra frykten, har du også frigjordt andre. I kveld hadde hun frigjordt seg selv. Nå kunne hun sove, så sjelen fikk fred fra kroppen for å snakke til henne. Hun sparket av seg dynene for å få plass til å puste, hun smilte for seg selv. Hun var ikke lenger redd for lyset. Hun var ikke lenger redd seg selv.

Life is awesome, magic, tragic
Life is beauty in the end

Hun tenkte på reisen hun selv hadde bak seg. Sliten, men tilfreds segnet hun om, kanskje er det slik når vi skal ende i døden, kroppen blir trøtt, fordi all styrken samler seg om, å bli fri?

Første Damene

Jeg prøver å finne på en god ting å si, men det står fast. Det knyter seg i halsen og jeg trenger å svelge. Her er det om å gjøre å bare la tiden skli, ikke se på klokken for ofte. Jeg leiter etter noe å snakke om, så gjør at jeg vil bli. Jeg leitet etter ord som har styrken i seg til et overtak. Jeg er ikke særlig god på sånt, trives ikke, jeg er ikke fri nok.

Jeg sier: "Jeg tåler et glass vin til!", og angrer med en gang etterpå, enn å avsløre meg sånn. Vi sier ikke slikt, vi bare tenker det, og venter på at noen serverer, men alle sitter med 3 dråper igjen i hver sine glass og praten ebber ut, og noen har begynt å gjespe. Det er fingermerker på mitt glass, lange tynne stett, ligger ikke for meg, ikke noe å holde rundt. Flasken går rundt, og de fleste tar litt, 3 dråper mere.

"Nei takk, jeg skal på jobb i morgen", sier en. Og jeg svarer: "Jeg skal til tannlegen klokken 08:00 og klokken er bare 22:30". Jeg fyller opp glasset mitt halvfullt og har likevel tatt mest av alle. Å gud, hvor jeg hater dette. Sånne kontrollerte stunder, hvor jeg må passe meg for det jeg sier, og ikke slurpe vin, men bare nippe til glasset og så blir jeg nervøs. Denne stivheten er uutholdelig og pinlig.

Jeg får lyst til å skrike det ut: Jeg kan få orgasme på under ett minutt! Men det synes jeg sjøl ville være å dra den for langt, selv om det er sant. Men jeg kjenner denne galskapen koker i meg, når alt skal være så ordentlig.

Hvordan er det å sitte der og ha slik kontroll, og i tillegg kontrollere andre med blikk. Jeg ser at under overflaten skjelver du litt, men du klarer deg fint, holder masken. Hvordan skal man få kontakt med sånt, uten å by for mye på sitt eget, eller spørre med bedende blikk, kan du si noe som får dette til å svinge litt?

Jeg har allerede sagt masse om meg selv, har bestandig brukt å si for mye. Men jeg teller opp i kveld, hvor mye jeg deler av meg selv, og vokter meg vel, så jeg ikke blir for personlig, flådd liksom. Men det ligger naturlig å dele noe, så jeg har sagt sånne "light" tinger, som at jeg har kjøpt meg nye klær,at jeg er trøtt om dagene, at treningen går bra, at livet er herlig.

For tusende gang opplever jeg det, damer som drikker 2 1/2 glass vin, de drikker aldri, ikke en eneste gang, et glass formye. Det er skikkeligheten som har overkvinnet dem, og så prater de om dem som drikker det 3. glasset. Sånn har det bestandig vært, og sånn vil det bestandig være. Jeg tenker på damer som kan ta litt av, og drømmer meg bort og ler litt. Hun som sovnet gråtende med cognacglasset i hånden, hun spytter aldri i glasset, og på hun som jeg alltid deler en 3 liter med, etter to liter bare ler vi, en gang i året, alt for sjelden igrunnen.

Forstå det den som vil, hvorfor de alltid kniper igjen. Så ordentlig det må være. Som om noen i deres tidligere liv, har drukket og blitt for jævli og sluppet alle spøkelsene ut, og du sitter og venter på at det skal skje her også.

Projisering, kalles det, som har størknet i deg, som moralske aspekter og som sprer galle over enhver anledning. Gjør noe med ditt liv, du og for faen. Jeg føler meg småelig når jeg tenker sånn, men klarer ikke å la det være.

Du skuler med blikket, himler med øynene. Jeg småsnakker om noe annet med sidekvinnen, for å få trykket vekk, og jeg vet at du synes at jeg er ekspressiv og frekk, for det har jeg fått høre.

Praten kommer igang igjen og gudskjelov, vi prater om hun som tok livet sitt, advokat, og tok begge barn med seg i døden. Hun hadde tapt en rettsak om foreldreretten til barna, og kvitterte med å forsvinne fra jordens overflate. "Det sier litt", sier jeg," hvor ensomme vi kan være blant mange, og hvor lite av vårt trykk vi får tatt ut, når ingen aner noe, og hun tar livet sitt, og ungene med". En svarer: "Ja, men vi vet ingenting, om hvordan situasjonen hennes var". Du setter blikket ditt i mitt, full av ammunisjon, og ikke før en stor slurk av kaffekoppen din har satt seg i magen. "Nei", svarer jeg, "men det er da lov å ha tanker for det". Det ble taust, Ja, ja, hvordan fortsetter vi dette. Praten gikk over til voldelige menn, som om menn var født aggresive. Og de beste menn var de som var feminister blitt, og jeg kiker på klokken for 5. gangen. Jeg har fyrt meg opp før, og det slo ikke heldig ut, skal ikke gjøre det i dag, ikke på vilkår.

Får lyst til å si det høyt: Jeg synes at menn skal være maskulin og seg sjøl, ikke tilpasse seg regler skapt av kvinner. Vi er født likeverdige, med ulike styrker og må bryne oss litt. At mannfolk blir voldelige, er en feil i personlighetsutviklingen, et kulturproblem og slik er det også med kvinner som blir håvmodige og kjører makt, for å få gjennomført sitt. Bare mye vanskeligere å "ta det".

Kvinner er ikke født underdanige, menn er ikke født slående, vi lærer oss dette i en kultur, i en sosial arv, skapt i generasjoner. Vi er født med evne til å utvikle oss selv, ikke bruke tiden på å dømme andre. Menn skal ta vare på sin identitet, maskulinitet og være autentiske og vitale. Kvinner skal ta vare på sin kraft, vår personlighet, femininitet og være autentiske og frie.

Jeg prøver å samle opp styrke i ordene mine igjen. Finne ord som virker. Jeg er knocket ut i 6. runde og begynner å bli trøtt av dette. Ingenting virker på disse, de har bestemt seg for hvordan verden ser ut, hvem som har skylda og hvem vi skal `blame`.

Jeg fyller opp kaffe i mitt krus, ingen melk, jeg får en metallisk smak i munnen, og går først av alle.

Klokken er 22:48

Tidløst

Hun gikk som en modig mor, foran og sa hvordan det skulle være.
"Du vasker deg nedentil med en slik såpe, ikke i ansiktet, etter at du har barbert deg. Jeg kommer og ser på barberingen etterpå!".
"Jeg vil inn på det store badet, det med vindu på", svarte jeg. "Det er greit, siden det er så tidlig på dagen", svarte hun, og snudde på hælen for å ordne med noe. Hun småpratet, jeg følgte ikke med, for hun sa noe hele tiden, litt manisk og moderlig, men hun gjør så godt hun kan. Jeg, manko på morskjærlighet, tar i mot med utstrakt hånd.

Solen skinte på halve kroppen min, vanndråpene hang igjen på huden. Jeg har ikke lyst til å tørke de bort, de henger som små perlesmykker. Jeg puster dypt og kjenner at lukten av deg henger igjen, og her står bare tiden kravløst tilbake. Tenker på hvor mange egg jeg knekket på dine knær, og hvordan de sklei ned langs leggen. Jeg maner frem bilder nå, en slags reise inn i hodet. For timene foran meg er masse venting, jeg er nr.2 i operasjonskøen.

Inni hode mitt er det fritt for dritt, bare fine tanker. Jeg ser meg i speilet igjen og ser en kvinne som er frisk, som evnet å komme igjennom kampen, og nå er det siste gangen. Det er slutten på begynnelsen. Deilig uforklarlig, bare et mysterium, bare et uforklarlig bilde og en inderlig vilje til å leve. Jeg hadde det ikke slik før, det var ikke samme drivkraften, så for meg ble overraskelsen stor, at jeg fikk dette kikket, av å få livet rett i tryne.

Jeg tenker på i går, vi lå i gyngestol, total hengiven. Du stryker på overarmen min i en lydløs rytme. Jeg så på den røde solen som duppet ned i fjellkanten, du sovnet. 2 sekunder etter, tok du bare plass. Som største selvfølgelighet med begge armer rett ut.

Hun sjekker barberingen, tar maskinen og fortsetter. Det er stille mellom oss, bare maskinen som durer mot kjønnshårene som hang igjen. Det er snedig å se når kjønnsleppene kommer frem, et slags ansiktsløft. De blir som små brefall som titter ut av sine sprekker. Hun gjør barbeiringen glatt og fin, har mere trening enn jeg har. Hun jobber med kropper. Hun er effektiv og nøye.

Jeg tenker på i går igjen, vi lå med armer og bein som i et trekkspill, du slenger ut en arm og gir meg et spark, trekker pusten trygt og dypt. Jeg kaster på meg, våken.

"Nå ser det bra ut, du kan legge deg igjen". klokken er 06:38

LIGGE MED MEG

Trondhjæmsværet har gått fra fornuften
Det er liten storm og det er regn i luften
Utrolig deilig at du gir meg hetta
Med øl i magen og med skum på leppa
Her eg sitter og skjønner at du ikkje vil
Ligge med meg

Nei- nei - vikkje ligge med meg

Eg kjenner på suget du gir meg i magen
Ser deg for meg, sårbar og naken
Har lyst til å skrike: Kom og ta meg
Eg holder hardt - kald som et laken
For eg vet at du slettes ikkje vil
Ligge med meg

Nei - nei - vikkje ligge med meg

Eg danser hele natten i kåtskap og glede
Eg sanser også at du e tilstede
Eg vil ha deg, eg vil knull deg til taushet
Du flørter villt, uendelig raushet
Men eg vet at du slettes ikkje vil, slettes ikkje vil
Vil ligge med meg

Innestengt Joker

Vi lekte med kort og småord på bordet, med bankende hjerte la jeg fra meg et tegn. Jeg kom seint hjem, du hadde lagt deg for å sove. Vi kan ikke knulle hver dag, da går spenningen bort, sa vi til hverandre, sist vi gjorde det.

Det finnes 103 måter å legge tingene ut over bordet på, du hadde formet det til et hjerte. Det lå spiker, lommekniv, en ølkork, lighter, slange til et hjemmebrent apparat og bilnøkler i skjønn forening. Det lå halvferdige vers til sanger overalt, jeg satt meg ned og bretter en tekst til papirfly. De flyr ikke særlig langt, men de gjør det.

Jeg går inn og ser på deg når du sover, med dynen krøllet mellom beina. Skal jeg gå inn til meg selv, eller skal jeg vekke deg opp? Hva er det som gir mest, totalt sett.

Platen vår snurrer enda på grammofonen, stiften hikker for hver runde den tar. Skal jeg gjøre meg kostbar eller virker det billig hvis jeg legger meg inn til deg nå? Dette blir jeg aldri klok på. Game in, game out. Vi krydrer hverandres symboler. Legger ut agn og koder. Vi skriver ikke lapper, vi sier ingenting om hvor vi er, vi bare dukker opp, vi er frie.

Din stol, står inntil min stol, som konge og dronning, så vakker du er når du sover. Det går en strømning gjennom meg,når jeg tenker på i går, vi elsket ut i bakgården, mellom busker og kratt og gav faen i om noen kunne se det. Et sånt knull der du sleiker over alt, det dyriske i full rulle.

Jeg har vært borte fra deg noen dager og du ante det, jeg vet at du vet, når jeg er nypult. Det skulle ikke mere til for å få deg tent. Det er lettere med oss, det er et velkjent terreng, vi kan hverandres kropper. Men jeg trengte å ha deg litt mere desperat. Vi snakker aldri om dette spillet vårt, vi er ikke redde, vi er frie.

Det kan virke som om du har gått et steg for langt, overgitt deg til føleriet. Da blir det så mye mer sårbart alt, og ryggen din virker kaldere enn før.

Du strekker ut hånden, spriker med fingrene og har øynene igjen. Du smiler, men sier ikke noe. 123 sekunder går det, fristelsen er for stor. Jeg tar hånden din inni min og setter meg på den harde sengekanten og hører skvulpingen under din kropp. "Ta meg bakfra", sier jeg. "Ja, men da går det så fort", svarer du. Våre samtaler er stort sett på dette nivået. "Det gjør ikke noe, jeg er trøtt og våt".

Indian Summer

Jeg sklir ut i det blikkstille vannet, forsiktig, for å ikke forstyrre. Likevel gir det ringer i sjøen, så langt øye kan se. Jeg bryter meg på naturen og blir en del av den, naken. Vannet gir liv til hele kroppen.

For hvert stille tak jeg tar, kommer gleden frem, jeg legger meg på ryggen, ser mot solen som nettopp har tittet frem, og takker for alt det fine. Kjenner at det er godt å vaske bort gårdagen, sæden som er klistret til mine kjønnslepper renner bort, ut i det store drikkevannet.

Jeg fikk ham, han valgte meg. Eller jeg valgte ham og. Det skal ikke mere til enn å gå rett på sak. Du skjærer bort alt maset. Jeg sa bare: "Vil du ha sex med meg?" og så var det gjort.

Du kan se et menneske i øynene i 10 sekunder, og etter det vet du, om det er en du kunne hatt sex med. Vi har sett det i øya på hverandre mange ganger. Vi har lengtet oss helt ville. Vi kunne vært i spenningen til evig tid, for ingen av oss har problemer med å ha oss med andre. Men svaret hans var: Ja, æ vil ha dæ. Da trengs det ikke flere ord.

Jeg så at de andre damene ikke greide å skjule sin overraskelse. Tenning har fått en ny venning. Det som før, da vi var ung, bare virket traurig, er nå blitt det som gjelder. Det hjelper ikke lenger å pynte seg bort, med alt for høye hæler og å skravle høyest. Jo eldre en blir, er det like tiltrekkende med ro, med karisma og med erfaring. Og der har jeg et fortrinn, jeg vet!

Jeg satt meg overskrevs og red mannen til taushet. Det er ikke stillingen jeg liker best, men jeg ville se ham ligge der og nyte. Så kom alle yoga øvelsene til sin rett, for å ha fotbladene i sengen og sitte til topps, det er arbeid.

Han kastet meg rundt, og jeg hadde ikke forventet denne gløden. Jeg lå med hode utenfor sengekanten og kjente hvert støt, langt opp i halsen. Det var bare pust og urlyden som kom, mere trengtes ikke å sies. Jeg fikk samme følelsen som jeg får på motorsykkelen min, i godvær og hestekreftene jobber. Jeg får ingenting annet gjort enn å være tilstede og følge med, en deilig komafølelse.

Vi kom fort, og vi smilte av det. Vi lå side om side og kjente på pusten. Jeg sovnet og våknet i sted, 3 meter fra dette badevannet.

Jeg spenner i fra, jeg sklir fort igjennom vannet. Jeg svømmer ut og vil teste kreftene. Kjenne livsnerven og musklene i kroppen. Fettet som er overflødig dirrer villig med. De skulle ha sett meg, de skulle ha sett meg!

SÅ begynner jeg å le, tar 6 knallharde butterflytak inn mot landet. Der står du, vakker, naken og ivrig følger med. Jeg roper:"Kom igjen då" og du kommer svømmende, vi er noen tak i fra hverandre. Jeg når så vidt ned, men du løfter meg opp og trer meg på. Eg blir en enda større del av vannet.

ØYEBLIKKET

Du tar på magen min og det går frysninger igjennom huden. Hårene reiser seg som soldater og jeg skyver deg bort. Det er nå jeg trenger å se deg - om jeg kan stole på ditt blikk. Jeg klarer ikke å slappe av når kroppstemperaturen minner meg på nuet.

Øynene dine borer seg inn i huden og du stirrer på punkter på kroppen. Jeg vet ikke, men jeg tenker at du tenker, at du har sett finere kropper. Men har du sett deg sjøl akkurat nå da?

All alkoholen har bedøvd oss. Det måtte noen flasker rødvin til for å gi faen. Men vi kom dit tilslutt, når sansene vant over alt som skulle vært sagt. Jeg lytter til den skjelvende pustingen, som taler sitt språk. Pusten er kraften, og den tar større plass nå. Jeg lukker øynene og vil nyte, ikke tenke.

Inni hodene våre skal den andre se så perfekt ut, men virkeligheten er det vi har å by på akkurat nå - og det er litt sorry å bli stoppet opp av våre egne skavanker og tanker som dette.

Jeg ser på deg og du har en reisning som spidder øyet mitt. Jeg må gni meg i øya for de blir våte. Du spør hva det er og jeg sier: Er vi ikke bare kåte?

DU HAR MEG

Eg har kjent deg snart no
I halve mitt liv
Likevel - får ikkje nok av deg
Eg synes vi leiker så inderlig godt
Du har meg og eg vil ha deg

Eg vil være ved din side
Og kjenne din pust
Ta på roen og rytmen du bærer
Eg vil møte ditt deilige glassklare blikk
Som sier: Eg går ikkje i fra deg

Du vekker opp en drivende lyst
Eg undres over lidenskapen
Det kjennes så deilig levende ut
Eg kviler i roen og kysser din hud
Vet at du alltid står bak meg

Det beste av alt, eg kjenner det og
Med deg blir alltingen bedre
Eg synger at eg elsker deg
Eg lever det ut
Sammen og langt i fra deg

Inn i min kropp!

Jeg står i dusjen og vasker av meg harde dager. Jeg holder hendene i kanten på mitt dusjkarbinett, henger der, mens hjerte slår og gråten sprenger. Dusjen er beste plass å gråte på, jeg har et trykk som skal ut. Jeg holdet hodet høyt, kjenner at vannet sklir igjennom håret. Det virker.

Vannet renner og kysser min hud. Vann som gir nytt liv og berører i uante mengder. Varmen fra tårene i mine rødsprengte kinn, er varmere enn alt vannet som renner. Det kjennes ut som om jeg skal dø her jeg står, for kroppen min bare skjelver. Jeg holder meg fast for ikke å ikke miste min forstand. Så går det over!

Jeg bråvåknet mitt i en orgasme. Jeg kjente den fysisk lenge etter. Kjente meg irritert på at jeg våknet opp, som om jeg fornektet det gode. Jeg hadde panikk, samme følelsen jeg får når jeg springer eller er mitt i et fall. Jeg drømte at jeg hadde sex med min venninne sin mann, og at hun hadde fått greie på det, via bloggen. Jeg løp ned og sjekket bloggen. Det kjentes så virkelig ut, at jeg måtte sjekke det opp. Hadde jeg virkelig postet det i en blogg. Puhhh, det hadde jeg ikke. Nei, for en plass går grensen.

Jeg kiker ned. Kroppen eldes, men den er fin. Takk Gud for at jeg kan synes vel om meg selv. Og for at jeg ikke lenger er ung, for jeg hadde det ikke bra meg selv den gangen. Jeg synes faktisk bedre om meg selv nå, med appelsinhud, sprengte blodkar og mørere hud, jeg bærer mine arr som medaljer. Jeg liker kropper min, den ser levd ut. Jeg er glad for at jeg har disse tankene om meg sjøl, for jeg blir ikke yngre med åran.

Når jeg ikke er sammen med andre, synes jeg at jeg er fin. På badet har jeg ikke kritiske blikk til meg selv. Frirommet i denne verden. Det er vel fordi jeg ikke har noen å sammenligne meg med, at det er slik. Uansett, så er det denne kroppen jeg har, jeg kan lik den eller la det være. Hva hjelper det vel å ikke være fornøyd. Sexy, det sitter i hodet.

Når jeg drømmer at jeg har sex, er jeg helt vill og gal, mer frigjort enn jeg greier som våken, og jeg synes at det er ganske rart, for jeg er egentlig en rimelig modig person. Men når alt kommer til alt, så tenker jeg på alle tankene som tenkes i løpet av en dag, de handler alle om å tøre litt mere enn i går. Og da er det ikke rart at drømmene mine bearbeider. Et sted må det tenkte leves.

Før, når jeg drømte om sex, så våknet jeg og kjente skammen. Den er jeg fri fra, den er der ikke mer. Jeg kjenner ennå at drømmen dunker i kroppen. Det er en fin følelse å ha med seg inn i dagen.

Jeg gjør det med meg selv for å få kontroll på mitt begjær. Så ønsker jeg dagen velkommen.

Soft-Is Blikk!

Jeg spiser soft-is og det smaker godt. Jeg gikk og kjøpte meg en soft-is og det er lenge siden jeg har gjort. Jeg spiser soft-is, hvert skudd år. Nå gjelder det å ikke spise den for fort, som om nytelsen skal fortrenges, så jeg slipper å kjenne på at jeg unnet meg noe godt, og liksom ikke har lov til det fordi jeg er stor.

Det sitter to damer på et nabobord, de kiker på meg og jeg tror jeg kan lese deres tanker:"Spiser hun soft-is, ser hun ikke hvor tjukk hun er?" Jeg vet ikke, det kan hende at det er jeg som tenker at de tenker dette. Men det er noe med blikkene deres som gjør at jeg kjenner fordømmelsen deres lang vei. Det er kikkingen og smilene, som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg kan liksom ikke bare reise meg opp og si: "Denne soft-isen har jeg fortjent", eller "selv om dere er slank, så er det ikke sikkert at dere er lykkelig for det" eller "hva faen glor dere på" eller "har dere aldri sett noen spise soft-is før". Eller, kanskje jeg kan.

Jeg lener meg tilbake, slenger beina på en annen stol. Jeg blir en demonstrativ soft-is spiser, og jeg vet! Alt dette handler om meg selv, min egen evne til å bære min kropp. Min selvfølelse blir synlig for meg selv igjennom en soft-is. Jeg liker det ikke, det er tankene som ikke smaker godt. Soft-isen, den er god den.

Jeg tar meg sammen og konsentrerer meg om meg selv. Jeg sleiker soft-isen underifra, der kjeksen starter. Slik har jeg alltid spist soft-is, de gangene jeg har gjort det i mitt liv. Et visst tempo påkreves fordi den smelter fort. Det er varmt her jeg er, og jeg sitter i badedrakt. Krokanen drysser av, og det blir klisjat på mine lår.

Jeg ser at de ser det, og later som ingenting. Ingenting av det som forgår inni meg, kan du se på meg. Skal jeg reise meg og gå, men da kommer jeg på, at jeg er nesten uten klær. Det blir for nakent. Jeg får lyst til å si:"Jeg er enda bedre på å spise banan og det gjør jeg nesten hver dag!" Hvor ble det av den fine følelsen jeg hadde da jeg kjøpte soft-isen? Voldtatt av fordommer og tanker, stukket ihjel med uangripelige blikk. Etterhvert som blodsukkeret stiger, kjenner jeg jeg raseri, får lyst til å gå og kjøpe meg en soft-is til, men jeg er mett. Får lyst til å skrike det ut: "Det må da for faen gå an å være forskjellig" eller "jeg har vært syk og trengte beskyttelse, derfor er jeg stor".

Jeg leste i avisen at unge jenter går ikke i Pirbadet fordi de ikke føler seg fin nok. Det tilhører min generasjon, det er vi som er mødre til våre barn. Det er vi som må synes at vi er fin nok. Det er vi som er forbildene til våre barn, og vi må starte med oss selv og være fornøyde.

Det virker helt meningsløst, de ville sikkert tenkt: "Hun har psykiske problemer i tillegg til å være tjukk". Jeg skal ihvertfall skrive om det når jeg kommer hjem, for de som leser blogg, de tenker ikke sånn, å neida! De tenker sikkert ikke sånne tanker når de spiser soft-is heller, aldri! Jeg er sikkert helt aleine i denne verden om å tenke slike tanker, ye right! Jeg er sikkert aleine om å kjenne et raseri mot " perfekt kropp", sikkert! De slanke og det feilfrie kravene, som har forplantet seg, kjenner bare jeg, jada! Jeg tror faktisk at alle har det sånn inni seg noen ganger, også de to som sitter der, med hver sitt glass vann og ikke spiser soft-is.


Er det jeg som skal reise meg først? Jeg tar sats og gjør det.

Puh, det blir lenge til neste soft-is, gitt!

Mitt Nye Kontor!

Det er første dagen på den nye jobben min og jeg går rundt og hilser på alle. Eller alle hilser på meg, for det er en forskjell på det. Om jeg bevisst går til noen eller noen kommer til meg. Det ene føles bedre enn det andre, avhengig av tid og sted.

Jeg gikk inn i det åpne landskapet og kiker meg rundt. Jeg har en guide med meg som liker å snakke og det er sånn passelig greit. Jeg detter litt inn og ut av det som blir sagt, fordi på første øyekast på nye steder, er det alltid så mye å fordøye.

Et åpent landskap er igrunnen det samme overalt, folk som sitter foran hver sin pc og med telefonen på øret. Jeg får tanker om at det er her de sitter alle de som leser blogg på dagen. Husker fra sist jobb at det mest frustrerende med å være leder, var medarbeidere som ikke brant og alt det uvirksomme. Alle som ikke hadde et eieforhold til prosjektet, folk uten ambisjoner, men som klaget på alt. Tar meg selv i å huske at for mye ambisjoner gjorde meg syk, så du kan si at de to siste årene har også gitt en kompetanse.

Jeg tok denne jobben fordi den ble for fristende. Jeg skal gå inn som et prosjekt i 2 år og endre en kultur. Så får jeg inderlig håpe at jeg har lært, ikke jobbe mer enn det som er avtalt. Ikke brenne jobben inn i hjerte mitt, ikke tattoovere logoen deres på min skulder, ikke jobbe så cellene mine løper villt, men holde hodet kaldt som en fisk og levere det som er avtalt.

Her har klagingen satt seg i veggene. Dette kan jeg noe om. Jeg er knallgod på å få overblikk og lage bilder av situasjoner. Jeg er blitt fortalt at her er folk villige til endring, men jeg vet at det krever en hvis vilje til egenendring og ikke bare drive og endre på de andre. Det har bensinstasjonen lært meg alt om: Det er ikke de andre som kan endres, men kun egen atferd.

Men det er jo greit at alle årene utenfor bensinstasjonen, i tillegg til min fagkompetanse, kan være med å få andre til å se sine egne stengte stasjoner, egne fordommer og egne liv. Jeg vet hvor vanskelig det er å ikke legge dritten på andre. Men den voksne i meg har en gang for alle skjønt, man står ikke foran muren og klager. Vi har alle et ansvar for vårt eget liv, jeg gjentar det til meg sjøl hver dag nå.

Den værste subgruppen å få hull på er de som snakker i hemmelige koder. De som har avtaler om hvem det skal snakkes om, og som blir en lukket gruppe mot den det gjelder. De skal du faen få billig av meg, for de tviholder på sine regler og normer. De sitter på øverste hylle og velger hverandre hver eneste dag og de kan ikke, har ikke ferdigheter til å slippe taket. Ingen tør å stå utenfor, i redsel for å bli den som blir snakket om. Frigjøring har en høy pris å betale!


Jobbmessig er dette spennende,og hvorfor synes jeg det. Kanskje fordi det ikke er meg de i utgangspunktet snakker om. Jeg har ikke ennå blitt deres offer og med den jobben jeg har foran meg, så kan jeg sette svære lyskastere på gruppens atferd og få betaling for det, i tillegg. Innenfor to år skal alle de 70 ansatte ha sett på egen framferd og eget ansvar i forhold til livet.

De har spesialsydd en stilling som taes av forskningsmidler, og hentet meg inn på teppe. De har visst om mine tidligere prosjekter på endringsarbeid. Denne jobben er godt betalt, hadde aldri tatt den hvis ikke.

Jeg skal drive personlig måljobbing med folkene her. Jeg skal hjelpe folk å få troen på egen innsats. Løse opp i knuter som har satt seg fast, og jeg skal arrangere fester. Jeg har fått frie tøyler og et eget budsjett, sekretær og eget kontor. Jeg lover, det blir turer i skog og i mark, seminarer med ekspressiv jobbing. Undres over at det er så mange med så lange utdanninger, med kunnskap opp etter ørene, som sitter fast i seg selv. Folk som ikke fikser å tro på seg sjøl eller som ikke fungerer sosialt. Som starter subkultur med snakking i kroker. Folk som ikke tåler at andre lykkes. Andre som rævsleiker, og noen som er helt pusekatt, for å selge inn seg selv, alt dette er makt! Når alt dette mølet blir det dominante i en arbeidsdag, så får ikke bedriften resultater. Det blir ikke frigjordt noe kraft til å få gjort det som skal gjøres.

Jeg er ikke nervøs for jobben jeg skal gjøre. Heller ikke for alle menneskene som er nye og ukjente. Men for om jeg fort vil bli spist opp her. For det er problemet jeg har hatt, at jeg har gått inn i alt og alles, kjent og senset og gjordt det til mitt.

Nå har jeg gjort en gedigen endring, og det er veldig typisk meg å presentere alt jeg ikke fikk til før, også behersker jeg det egentlig bedre enn jeg formidler. Det er akkurat som om jeg tilpasser meg andres bilde av meg. Hvis de opplever meg som en uten ro, så kan jeg bekrefte at: Joda, slik er jeg! Men det er ikke sant, jeg har erobret en ny ro, men det gamle imaget får vandre. Jeg overlærte meg å ta kritikk dengangen jeg var i rehabilitering for rusproblemer, for der knakk de sammen alt. Der brøt vi sammen og tilsto det meste og litt til, for det var liksom greia å gjøre det. Egentlig var det underdanig å legge seg så flat, men alternativet var mye værre. Siden har jeg lært at når folk gir deg kritikk eller ros, så skal du alltid si: Takk! uansett hva det er og så filtrere det etterpå, om det var noe hold i det.

For andre kan oppleve deg forskjellig, akkurat slik jeg har tanker om hvordan andre er, og det behøver ikke å stemme. For vi opplever også ut i fra de stengslene vi har, ut i fra noe som trigger i oss. Og med så mange stengte besninstasjoner overalt, så blir det spennende om det ikke påvirker prosessene mine. Jeg skal ihvetfall vokte meg vel, for å forhåndsdømme "den tjukke", "den stille" og den "alt for plass krevende", men se på samspillet imelllom folkene, og hvordan de trives med hverandre.

Vi gikk gjennom det svære landskapet, mot kontorrekken som hadde vinduer ut mot havet. Jeg ble vist inn til mitt kontor, et hjørnerom, med lange lyse fratrekte gardiner. Jeg tok et dypt pust inn og kiket meg rundt, tavle, videokanon, langbord med 12 stoler. Lap top, flip-over, fasttelefon, kontorpult med stol som svinger.

Inn døren kom en mann, med nypressete appelsiner i glass. Gikk bort til bordet og danderte litt rundt det.
"Hei", sier jeg, "Det er du som er Lars?". "Ja, det stemmer, jeg er sekretæren din og det var jeg som anbefalte deg til stilllingen her. Jeg har lest bloggen din hver dag i et år nå. Jeg skjønte at du hadde kompetansen vi trengte for å få til noe resultat". Jeg trykket han i hånden og sa: "Da innfører vi det fast! Alle skal lese Betty42, samt to fagblogger hver dag, i tillegg til 4 avbrekk med ropet: Jeg er bra nok".

Så voknet jeg i morges på Moholts Perle og jeg lo. Jeg våknet leende til dagen og solen. Før jeg hadde spist ferdig frokost hadde jeg grått, fordi jeg følte meg som "den som rydder". Så hadde vi det litt vanskelig og så hadde vi det litt lett, så drakk vi kaffe på trammen. Når alle de flotte guttene hadde gått, dro jeg på trening: Piltaes. Så sitter jeg her og skriver igjen, og holder fast i at dette er verdifullt. For jeg kjenner ingen andre som er så god til det jeg kan, ha innhold i "bli-frisk-arbeidsdagen".