Hun hadde han i seg. 5 tak og han kom. Spennningen var en lidelse. Han hadde ventet og holdt igjen, lenge. Han satt oppreist i sengen og ville ha henne stående foran, suge henne. Han ville skli ned i sengen og la hele ansiktet bli fyllt med kjønnslepper, myke som gele, varme, trygge. Han ville kveles av kjønnet hennes, fordype seg i det, stikke tunget inn og ut av hullet, med en finger inni bak, og se henne kaste på seg og aldri få nok av det.
Moren kom. Låste seg inn rett og slett. De føk ned i liggende, hun opp på han, sa ikke noe. Moren gikk på. Han reiste seg. Hun krevde han med blikket sitt, og en tung pust som talte sitt eget språk. «Hvordan kan du ha det fint, når ikke jeg....» Hun eide han. Han eide ikke seg selv. Klarte ikke å gi faen, det onde indre objektet styrte inni han et sted. Hun var needy, hun var feil.
Han hadde ønsket seg henne, men moren hadde jerngrep. Han hadde savn, gamle savn, som aldri gav opp å gjensøke han. Han var lydig, redd for skyld, han skøv kvinnen fra seg og løp ærend for moren. Alt for å slippe blikkene, som kvelte han, men ikke på den måten som han ville bli kvelt på.
Hun ville ikke krangle om plassen.
skip to main |
skip to sidebar
Min diktning om det inderlige, lidenskapelige livet!
