Like/Elske

Du er akkurat som meg. Blir skuffet hvis du ikke hører noe, og irritert hvis du hører for mye. Vår egen arroganse vil gjerne ha oss dit, at vi skal ha sånn akkurat passe. "Egentlig er det de som ikke forstår sitt eget beste", men det sier vi ikke for ofte, det avslører oss selv.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

"Å gi for mye av seg selv" er en brist, et svakhetstegn, vitner om lav selvfølelse, tenker du og jeg. Hever oss litt over de som tør å elske, fordi vi ikke tør selv. Løfter oss over den usynlige linjen, mens den som gav, kjenner avmakten inni seg selv. Men er sterkest i kveld.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Vi snakker om ærlighet, om ekte oppriktigtighet, om å tøre å stå for seg selv, men vi higer inni oss, etter å være i lag med "de rette", de som ikke avslører, men beundrer oss, sånn passelig behagelig, ikke for nær, men berørt likevel. Vi lar oss ikke bli kledd av, vi kan kle av oss selv.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Vi er tilgivende og hyggelig, er glad i, på en måte, tør ikke miste, kaller det en svakhet hos dem. "Alle kan drite seg ut". Vi rensker farvannet for eremitter og krepsdyr, som biter inni ryggmargen på oss selv. Vi er strenge, har regler om hvordan vi skal være og hun står i gjeld.

Du liker henne ikke, men elsker henne likelvel.

Vi snakker mest om andre, gir en trygg avstand til eget. Vi dupperer og leverer, og ler av, sånn godhjertet, men likevel. Det som irriterer, et sår som gnager, kommer ikke helt unna likevel. Hun er klok, men plagsom, trenger ikke å trø for nære. Aleineheten skal stå som et eget fjell.

Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Hun sa: "Jeg trenger deg", og du svarte: "Det gjør du ikke". Vel vitende, belærende og sterk, med forakt for det svake: "Vi trenger bare oss selv". Ordene ble en sannhet, et skjold som beskyttet, fritt oversatt til: "Hun vil ha meg for mye, enda et svakhetstegn". Hun trakk seg tilbake: "Neivel".


Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.

Vi vet liksom best hvordan de har det. Spør ikke, bestemmer selv, i vårt eget bilde, slik at det passer inn i vår egen ramme. Så er vi på innsiden like aleine. Det er best slik, så får vi overlate til de svake, å ha retten til kjærlighetens uransakelige vei. Vi er ikke frie nok inni oss lell.