Ferietid

Hun tok ferie fra de kvasiintellektuelles forgård. La seg på minne det de predikerte med store bokstaver uten å berøre. Hjerter uten sol i.

Hun ville være der hun var, i seg selv, ikke gå ned to trappetrinn for å bli revet med i noe som ville begrense henne. Hun var klar for en kald dusj etter ukens bunning. Kun svevet i comfortsonen og blitt sett, halleluja stemning i alle fjes. Hun kunne ikke si det en gang til denne uken, for døve ører, selv om de betalte godt for seg, at alles oppgave er universell, å legge vekk skallet, bryte ned egoet og vokse. De elsket at hun sa det, men det gjalt liksom ikke dem. De tørde ikke mere.

Hun ville ikke gjøre andre folks personlige valg til noe som hadde med henne å gjøre, det ville være et overgrep mot dem.

Det gamle dusjhode dingla løst, som en viser på en ødelagt klokke. Hun tok gjerne til takke med det kalde vannet.

Hun vandret ut i sitt liv, med en eplemost i den ene hånden og en hund med løpetid i den andre. Ferietid, og hun var fri.