Gamle Sår er ikke som de nye. De bare ligger der som klare bilder, som vrenger seg frem i møte med de nye. Kaller frem minner som tenner ild i tørre kvister, og flamberer enhver celle i kroppen til verkende sår.
Smerten lammer og danner hinne på kraften, og sviket blir så inderlig fortvilende. Du gjemmer deg. "At hun kunne", skriker stemmen din. Du hører deg selv bli sint og utenfor.
Så står du der mitt i følelsen og bestemmer deg, aksepterer det du kjenner, det er bare livet, og du kan takke henne, fordi ut av grodde sår gror en kraft som er din, som genererer muligheter. Det kommer en ny vår.
skip to main |
skip to sidebar
Min diktning om det inderlige, lidenskapelige livet!
