Byen Brenner!

Det er måten du gjør det på, som gjør meg kåt og rar, jeg vil egentlig ikke være der når du er der. Det er en helvetes utfordring hver gang å ikke avsløre seg. Passer på så jeg ikke stirrer for det vil virke for påfallende. Uten at det bryr deg, for jeg kjenner at du ikke er der. I forestillingen min.

Jeg liker ikke når blikket mitt ber en bønn om å bli pult i stykker, det forstyrrer meg, gjør meg våt og lengtende. Jeg lukker øynene og kjenner en ru, åpen hånd bevege seg nedover ryggen min, deilig og forsiktig, så hardere, en hånd som følger begjæret mitt. Jeg får gåsehud over det hele og sier: "Det er kaldt her". All varmen dunker i midten.

Jeg vet at jeg er på viddene, jeg flykter inn i rusen, det som gir meg en bekreftelse på mitt, begjæret, elsket, likt og wanted. Drømmer som forteller meg at jeg duger litt, i stedet for å kjenne på ferdigheter jeg ikke har erobret. Du har de.

Jeg kjøper en six-pack, kald øl, har vin, men hvem trenger vin i denne varmen. Bzzzzt, en beroliggende lyd, ren og skjær stimulans, og den første slurken renner ned i et åpent svelg og sprer seg rundt i kroppen. Kontroll. Greit å komme seg hjem fra jobben, slippe å få for mye inntrykk av deg. Du leder det hele an, det er bare å slappe av rundt deg, du snakker om noe som interesserer meg, men jeg hører ikke filla av det du sier. Kanksje jeg bare er fyllt opp av redsel. Kåtskap og redsel, jeg greier ikke å skille sånt.

Jeg tror at du tror, at jeg ikke kan noen ting, for jeg sier ingenting, og det er ikke meg. Tause Birgitte, liksom. Jeg tror at du tror, at jeg går hjem og puler med en mann, med bedende øyne og uten ryggrad, men det er ikke sånn. Det er faen ikke sånn. Men du har heller ikke sagt det.

Jeg tar en ny slurk for å finne ro i tankerekkene, og for å le litt.

Jeg tror at du tror, at jeg ikke har noe liv, at jeg bare går og venter på at du skal komme og ta meg, det er ikke sånn! Jeg tror at du tror, at jeg ikke klarer meg uten din ledelse, men det kan jeg. Høyt utdannet og selvmedlidende, tror at alt skjer i jobben, det er ikke sånn. Det er faen meg ikke sånn. Jeg tror at du tror at jeg er avhengig av deg, men jeg klarer meg fint, ditt rævhøl. Og jeg tror at du tror, at du har nøkkelen til alt, det er nonsens. Jeg får tanker om at du tror, jeg har et ventende og kjedelig liv, bullshit. At det bare er rundt deg det er interessant, men vi andre har også fine liv. Jeg kjenner at krampen tar meg.

Jeg synes det er sexy at du vet du er noe, at du holder fast i deg selv og ikke lar deg underkaste. Vi sikler rundt deg, vi suger på karamellen av din erfaring og i tillegg er du pen, det er ingen av oss som sier noe til deg. Din selvsikkerhet gjør alle forfjamset, og vi holder deg for narr. For vi vil alle ha deg, så vi har noe å prate om, noe å legge blikket vårt på, noe annet enn fag å fordøye. Så vi slipper å reise oss og bli eksponerte og sårbare selv. Vi lar deg ta støyten, du er jo så pen så.

Jeg føler meg som en hel jævla fuckings by, som himlen har falt ned i, store, sterke, selvstendige meg, som bare ønsker meg at du går, så jeg får tenkt på noe annet. Så jeg får vært meg, få sagt noe. men jeg kan gå selv, jeg vet at hvis jeg blir værende, må jeg skjekke disse vanvittige tankene mine ut, og jeg forstår jo at det er for barnslig.

For jeg er klok nok til å forstå at dette er noe jeg tror, at du utfordrer min egen begrensning, mitt eget ståsted, min egen evne til å formidle. Hva hjelper det vel med en årrekke skolegang, når jeg bare sitter på gjerdet? Blir oppspist, underdanig og utvisket. Min psykologiske kropp kaster seg sulten rundt, vil sees og ernæres. Jeg skulket visst i livets skolegang, når jeg har behov for at andre er skyldig, som kan klare.

Min egen rolle, min egen autoritet, forkludret inn i sex lyster, for å slippe å ha ansvar for å utvikle ferdigheter som gir meg mulighet til å dumme meg ut, ta noen sjanser, si at jeg liker deg for din selvsikkerhet, og at jeg ønsker å få til noe likens. Jeg, den ansvarlige, streng og klar, med skjulte drifter, brenner inne med meg selv. Du - mitt eget nonverbale speil, og jeg sjekker ikke ut, for du vil si: Dette foregår inni deg selv. Og da kan jeg ikke lenger ha deg.

Det er fantasiene om deg som gjelder, det er blitt hele livet mitt, utilstrekkelighet i overført betydning. Mine fantasier og forestillinger som jeg tillegger deg, og som påvirker mitt syn på deg, så jeg kan gå fri selv. Det brenner!