Det var en kald, regntung dag i Bergen. 26. desember og klokkene slo tolv på natten. Hun presset haken ned mot brystet for å unngå den bitende kulden og det pistrende regnet. Det var ubehagelig, så hun løp så fort hun kunne ned til det nedsarvete grønne huset hvor hun bodde. Hun smatt like fort inn døren, en gufs av rå vind for inn sammen med henne. I gangen luktet det fyll, og eimen av bossposene fikk neseborene til å krympe. På veggene var det klistret opp plakater og slagordene stod tett i tett:
ALL MAKT TIL INGEN
Hun tenkte: «Dette er det siste huset jeg blir med å okkupere. Punken er død. Vi oppfører oss som døde. Vi lar dopen stjele kampviljen vår». Naboene gav faen i om de vasset i møkk, og han ene i hjørneleiligheten glemmer å gi bikkjene sine mat. Hun slepte seg opp de 13 trappetrinnene og stoppet foran en plakat med bilde av kongen. Over stod det: INGENTING FOR NORGE. En plate de fikk gitt ut, før alt rotet seg skikkelig til. Døren hennes stod alltid åpen og hun gikk inn til seg selv, hun kjente plutselig hvor sliten hun var. Her kunne hun slippe opp trøttheten og de siste dagers helvete. Alt lå rundt omkring, som en slags håpløshetens oppsamlerplass.
De var grådige med hverandre, dyrisk, kjøtt og blod, elsket, hatet, hadde bare hverandre, gav alt, glefset, hele sirkuset i et jafs, gav faen, som oksedyr, de rev opp klærne med et inderlig begjær.
Hun stod på tå ved siden av inngangsdøren, han så på henne som den eneste han hadde, og det var sant, de hadde bare hverandre, i en lugar, på vei til Amsterdam. Fred hadde ordnet med billetter, de skulle på en konsert med et favorittband, Discharge.
Kim så i speilet, håpet at han kjente det samme som henne. Hun tenkte: «pul hele verden i dette knullet, la meg glemme, gjemme, la meg kjenne, leve, litt mer, tilstede med han. La dette vare evig, disse intense timene vi har i lag. I denne verden, i en båt ut på havet, langt fra de som stiller krav».
Hun glemte ikke å puste. Det var det eneste hun bedrev med. Ingen rutine, bare livet. Døren til Just var lukket, en ny var åpnet. Hva hadde hun å tape? Jo mer hun prøvde seg, jo nærmere kom hun seg selv. Hun forandret det hun kunne, flyttet på seg, slik hun hadde lært, bevegelse, moren hadde jo tross alt flyttet med henne hele livet, hun kunne det, miljøskiftene betydde bare møte med nye fortapte og opprørere. Hun lot resten ligge, de hun møtte måtte bare få holde på slik de gjorde, for alle mennesker er make, eter og driter og strever med å være bra nok, det er det hele. Puster inn og ut, alle er viktige, alle har noe her på jorden å gjøre, alle bør ha respekt for alle. De som prøver noe annet, er besteborgerlige og bakstreverske, forvalter energien sin feil i livet. Ingen imponerte henne, uansett antall tatoveringer eller status i miljø, Kim gav faen i det, hun trengte bare beskyttelse, og Ib hadde det hele, hun hvilte seg i det.
skip to main |
skip to sidebar
Min diktning om det inderlige, lidenskapelige livet!
