tirsdag 24. juli 2007

Den Virkelig Valla Går For Gull

Hun kom vandrende i mot oss, med sine flagrende gavanter, i kjent positur. Sjølhøytidlig, stram, sur og misfornøyd, som alltid. Hun ser stort på seg selv og forakten hennes lyser som en diger fakkel i det stygge tryne hennes. Hun ser ikke at alle ser det, hun tror det er en slags gåte, et hemmelig spill hun driver med, som det bare er noen utvalgte involverte med i. Andre er hun høflig og grei med.

Vi opponerer ikke mot den slags autoriteter, til det kan hun lage for mye bråk. Hun bare setter igang alle rundt seg, som myldrer rundt i hennes leir og prater drit om den som reiser seg. Hun tar runden hver gang, så det er lurt å gå stille i dørene.

"Du skal ikke stå her, du har en oppgave å gjøre", hun bøkset mot meg, med sitt hat. Hun så seg rundt og oppdaget damen som stod innenfor døren, og ansiktet hennes endret seg. "Vi varmer opp stemmene våre fordi vi skal synge. Jeg har gjort oppgaven min, jeg har smurt baguetter til alle musikerne, de ligger på bordet oppe", svarte jeg mens jeg tenkte din jævla bitch. Hun hilste høflig på min sidekvinne, det gjorde hun ikke til meg, og jeg lurer på om hun andre la merke til forskjellen, men nevner det ikke. Hun svarte tørt, mens hun gikk opp trappen:"Ja, men du skulle passe på de". Passe på noen jævla tørre baguetter. Jeg lurer på hvorfor jeg har endt opp i et slikt klammeri. En lørdagsmorgen, min egen fridag, tilrettelegge for en sjølopptatt kjerring, som ikke engang kan si takk.

Hun stod og tok i mot gjestene og hilste med sitt overskudd på alle de promonente gjestene, oss så hun ikke på en gang. Jævli å være avhengig av en idiots oppmerksomhet, som ikke vil noe annet enn å duppere deg. Hun kaller det for en treningsoppgave for meg. Jeg voksne kvinnen, har sagt meg villig til å hjelpe til å lage en stor dag, har jobbet med den i 3 år, og hun kaller det for treningssak for meg. Hun har til og med bedyret at jeg bare var en klamp om foten og til tider har hun truet med å avlyse alt, slik at vi kunne sitte igjen og ha dårlig samvittighet for henne.

Hvis hun ønsker seg en kopp kaffe, så sier hun gjerne:"Ingen serverer meg kaffe". Og hun har balletak på oss alle. Vi springer og henter det hun ønsker seg, for å ikke bli utstøtt av hennes dårlige aura, som fungerer som en magnet på oss.

Hun fikk gull, han vi pratet om mente hun var verd sølv, men da gikk hun i fistel.