Du er akkurat som meg. Blir skuffet hvis du ikke hører noe, og irritert hvis du hører for mye. Vår egen arroganse vil gjerne ha oss dit, at vi skal ha sånn akkurat passe. "Egentlig er det de som ikke forstår sitt eget beste", men det sier vi ikke for ofte, det avslører oss selv.
Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.
"Å gi for mye av seg selv" er en brist, et svakhetstegn, vitner om lav selvfølelse, tenker du og jeg. Hever oss litt over de som tør å elske, fordi vi ikke tør selv. Løfter oss over den usynlige linjen, mens den som gav, kjenner avmakten inni seg selv. Men er sterkest i kveld.
Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.
Vi snakker om ærlighet, om ekte oppriktigtighet, om å tøre å stå for seg selv, men vi higer inni oss, etter å være i lag med "de rette", de som ikke avslører, men beundrer oss, sånn passelig behagelig, ikke for nær, men berørt likevel. Vi lar oss ikke bli kledd av, vi kan kle av oss selv.
Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.
Vi er tilgivende og hyggelig, er glad i, på en måte, tør ikke miste, kaller det en svakhet hos dem. "Alle kan drite seg ut". Vi rensker farvannet for eremitter og krepsdyr, som biter inni ryggmargen på oss selv. Vi er strenge, har regler om hvordan vi skal være og hun står i gjeld.
Du liker henne ikke, men elsker henne likelvel.
Vi snakker mest om andre, gir en trygg avstand til eget. Vi dupperer og leverer, og ler av, sånn godhjertet, men likevel. Det som irriterer, et sår som gnager, kommer ikke helt unna likevel. Hun er klok, men plagsom, trenger ikke å trø for nære. Aleineheten skal stå som et eget fjell.
Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.
Hun sa: "Jeg trenger deg", og du svarte: "Det gjør du ikke". Vel vitende, belærende og sterk, med forakt for det svake: "Vi trenger bare oss selv". Ordene ble en sannhet, et skjold som beskyttet, fritt oversatt til: "Hun vil ha meg for mye, enda et svakhetstegn". Hun trakk seg tilbake: "Neivel".
Du liker henne ikke, men elsker henne likevel.
Vi vet liksom best hvordan de har det. Spør ikke, bestemmer selv, i vårt eget bilde, slik at det passer inn i vår egen ramme. Så er vi på innsiden like aleine. Det er best slik, så får vi overlate til de svake, å ha retten til kjærlighetens uransakelige vei. Vi er ikke frie nok inni oss lell.
mandag 24. mars 2008
onsdag 12. mars 2008
Jomfrutacet
Hun våknet med suget av ham i seg. Kjente hvert fiber pirre og spenne seg, før morgensøvnen forlot kroppen. Drømmen gikk som en streng igjennom henne. Hun elsket det, tankene var friere om natten.
Hun memorerte fort, før følelsen og bildene slapp taket. Gjenfødt, til sitt første jomfrutace, iscenesatt i sitt indre, der alt er frigjort og blottlagt.
Kjønnsleppene var hovnet opp og flyten fra i går lå som et teppe av temperatut rundt henne. Hun hadde skreket det ut: knull meg! Brettet ut, bøyd helt tilbake, gitt seg hen og kallkauket: Kom! I den helt alminnelige misjonærstillingen, hvor dyret satt i hoftene og øynene aldri slapp hverandre. Og dette var det nærmeste hun kom.
Han hadde følt seg hjemme. Velkommen! Hun hadde sugd i seg sæden hans og fordelt det rundt i de indre organene, transformert det til styrke for immunforsvaret. Hun hadde støtt i mot, som bare den ekte viljen kan, når den kommer. Hun hadde spillt død, når han tok henne, fordi han ønsket seg henne, inderlig.
Hun hadde elsket han sønder og sammen. Sett han komme i alle land på kloden, sett han vri seg i nytelse og det smertelige blikket som tvang han ut av sin kropp, som fikk han til å glemme at han var dødelig. Sterk, kåt, sårbar og levende.
Hun lo høyt, som et sjølopptatt dyr. Lysten rant ut av munnvikene. Han hadde aldri kysset hennes munn, han var ingen «klemmer».
Hun tok fingrene langs veggene og nesten uten å ha berørt seg selv, kom hun. Hun løftet underlivet som dunket opp i pannen hans, i en rytmisk besettelse. Det strammet og reiv som barberblad i stri strøm. Hun kom lenge, konset på dypet i det. Det store ubesudlete rommet, skapt av ham, uten at han hadde løftet en finger. Hun lot seg fylle helt.
Hun sank om. Tilstedeværelsens pris var i gang. Hun gikk ned på kjøkkenet, tok bilde av han bort, en drømmeprins ble revet i to, slik en mann i rullestol kan bli, når en god kamerat kaster han ut av stolen.
Hun gikk inn på internett og googlet ordet: Knulle. For å se om hun fikk en flik av han. Drømmen var hennes, de var i ingenmannsland.
Hun memorerte fort, før følelsen og bildene slapp taket. Gjenfødt, til sitt første jomfrutace, iscenesatt i sitt indre, der alt er frigjort og blottlagt.
Kjønnsleppene var hovnet opp og flyten fra i går lå som et teppe av temperatut rundt henne. Hun hadde skreket det ut: knull meg! Brettet ut, bøyd helt tilbake, gitt seg hen og kallkauket: Kom! I den helt alminnelige misjonærstillingen, hvor dyret satt i hoftene og øynene aldri slapp hverandre. Og dette var det nærmeste hun kom.
Han hadde følt seg hjemme. Velkommen! Hun hadde sugd i seg sæden hans og fordelt det rundt i de indre organene, transformert det til styrke for immunforsvaret. Hun hadde støtt i mot, som bare den ekte viljen kan, når den kommer. Hun hadde spillt død, når han tok henne, fordi han ønsket seg henne, inderlig.
Hun hadde elsket han sønder og sammen. Sett han komme i alle land på kloden, sett han vri seg i nytelse og det smertelige blikket som tvang han ut av sin kropp, som fikk han til å glemme at han var dødelig. Sterk, kåt, sårbar og levende.
Hun lo høyt, som et sjølopptatt dyr. Lysten rant ut av munnvikene. Han hadde aldri kysset hennes munn, han var ingen «klemmer».
Hun tok fingrene langs veggene og nesten uten å ha berørt seg selv, kom hun. Hun løftet underlivet som dunket opp i pannen hans, i en rytmisk besettelse. Det strammet og reiv som barberblad i stri strøm. Hun kom lenge, konset på dypet i det. Det store ubesudlete rommet, skapt av ham, uten at han hadde løftet en finger. Hun lot seg fylle helt.
Hun sank om. Tilstedeværelsens pris var i gang. Hun gikk ned på kjøkkenet, tok bilde av han bort, en drømmeprins ble revet i to, slik en mann i rullestol kan bli, når en god kamerat kaster han ut av stolen.
Hun gikk inn på internett og googlet ordet: Knulle. For å se om hun fikk en flik av han. Drømmen var hennes, de var i ingenmannsland.
torsdag 10. januar 2008
Klompen i Magen.
Jeg er trøtt og vil glemme meg selv. Jeg vil sove, men en stor, urolig, seig, svart, klomp sitter midt i magen, rett over skrittet, nærmere ryggen, tar fra meg pusten, gir fra seg små trykk som jeg blir nødt til å forholde meg til. Jeg velger å kjenne etter og stille meg undrende til den voldsomme kraften jeg kjenner på. Jeg har alltid greid å springe i fra den, organisere den bort, men jeg kan det ikke mere. Jeg forstår at den tar fra meg selve livet. Den tar fra meg handlekraften og setter meg til side. Klompen lammer meg, og gjør meg hard og stille. Jeg er ikke meg, og blir fortvilet. Prøver å finne forklaringer i det gamle, og det skal ikke mange runder til, før jeg kaller det for gamle svik.
Klompen gjør jævli vondt. Som om jeg har tatt 7000 situps, greier ikke å rette ut kroppen, kjenner meg støl og fortvilet, som om jeg skal sprenges i 1000 biter. Jeg blir redd igjen. Redd for at det skal være sånn for bestandig, for midt opp i alt det fine som foregår rundt meg, sitter jeg med krampetrekninger i magen, som kommer i rier, som ligner en fødsel.
Når jeg tør å kjenne videre, tør å se på klompen, retter den seg ut til en glatt, kald fjellvegg som rekker meg opp til nakken, som gjør meg skamfull, som bestemmer at jeg sitter med bøyd hode, og jeg ser meg ikke i speilet denne kvelden.
Jeg forsøker å være rasjonell, forklare meg selv: "det går da ikke an å sitte slik", at jeg må prøve å fortrenge det, dytte det vekk, slik at jeg ikke blir spist opp og blir gal. Jeg blir redd igjen. Hva er meg? Min indre kritiker vil at jeg skal ta meg sammen, oppføre meg. Barnet i meg roper på luft, jeg får ikke puste uten at jeg ventilerer. Før kunne jeg bare gjøre noe, ta oppvaksen, springe, ta et glass vin, så gikk det bort, det funker ikke lenger.
Det er kaldt, kaldt her jeg står, jeg fryser. Jeg roper på hjelp inni meg, men det er tomt og jeg får ikke svar. Det er bare jeg og min indre kamp som ordner opp med meg selv. Det er ensomt. Krampetrekningene gir seg litt og jeg prøver å orientere meg. Kiker meg rundt og ser på den kalde, glatte flaten. Jeg setter håndflaten i veggen, den er seig og hard. Jeg klorer og dunker i veggen. Jeg ramler sammen igjen og gråter, fortvilelsen tar overhånd igjen. Krampen er så kraftig at jeg ligger i fosterstilling og holder på magen. Jeg er ikke større enn et knappenålshode og veggen er uendelig svær. Jeg hylgråter: "Slipp meg inn!". Jeg ligger stille en stund og hører etter, det drypper fra fjellveggen, dråpene treffer meg og gir meg kalde gufs, som går igjennom kroppen. Jeg slipper pusten til og hylene kommer av seg selv, det er jævli kaldt og utrygt og stemmen min skjelver. Jeg slipper ikke inn til meg selv.
Det er ingen utenfor min egen kropp, alt foregår inni meg. Jeg trenger ikke at det er noen sin skyld, jeg trenger bare å få den forpulte, fuckings følelsen av å være innvadert av mørke vekk fra meg selv. Jeg trenger omsorg, jeg trenger hjelp og det er bare jeg som kan hjelpe meg her, for dette er gamle sår, svære som fjell, som kroppen ikke har greid å fordøye som liten, men nå er jeg stor og kan ordne opp selv. Kroppen husker. Jeg fikk ikke komme inn, jeg fikk ikke komme hjem. Jeg husker følelsen av svik, av skam, av ensomhet, fortvilelsen, hjelpesløsheten, unyttig, uelsket. Jeg begynte å hate meg selv. Men nå er jeg stor og kan slippe inn til meg selv. Skammen puler rundt i kroppen, og forteller meg at jeg er verdiløs, at jeg ikke får komme inn, at jeg overdramatiserer, overreagerer, overdimensjonerer. Ord som har forfulgt meg hele livet.
Jeg visualiserer en dør og går inn i materien, som du ser på film, det er slim over alt, trykker seg mot huden min og jeg sitter fast, får ikke puste. Det er ikke plass, det er fortrangt inni kroppen min. Jeg prøver å strekke ut armene, men slimet er tungt å dra på. Jeg må hyle og gjør det med hele meg. Hyler ut smerten: Jeg vil ikke kjempe mere!
Jeg faller til ro inni der, finner ut at det er "bare meg selv". Jeg må godta at jeg ikke kan springe mere. Selvfølelsen kommer sakte tilbake.
Klompen gjør jævli vondt. Som om jeg har tatt 7000 situps, greier ikke å rette ut kroppen, kjenner meg støl og fortvilet, som om jeg skal sprenges i 1000 biter. Jeg blir redd igjen. Redd for at det skal være sånn for bestandig, for midt opp i alt det fine som foregår rundt meg, sitter jeg med krampetrekninger i magen, som kommer i rier, som ligner en fødsel.
Når jeg tør å kjenne videre, tør å se på klompen, retter den seg ut til en glatt, kald fjellvegg som rekker meg opp til nakken, som gjør meg skamfull, som bestemmer at jeg sitter med bøyd hode, og jeg ser meg ikke i speilet denne kvelden.
Jeg forsøker å være rasjonell, forklare meg selv: "det går da ikke an å sitte slik", at jeg må prøve å fortrenge det, dytte det vekk, slik at jeg ikke blir spist opp og blir gal. Jeg blir redd igjen. Hva er meg? Min indre kritiker vil at jeg skal ta meg sammen, oppføre meg. Barnet i meg roper på luft, jeg får ikke puste uten at jeg ventilerer. Før kunne jeg bare gjøre noe, ta oppvaksen, springe, ta et glass vin, så gikk det bort, det funker ikke lenger.
Det er kaldt, kaldt her jeg står, jeg fryser. Jeg roper på hjelp inni meg, men det er tomt og jeg får ikke svar. Det er bare jeg og min indre kamp som ordner opp med meg selv. Det er ensomt. Krampetrekningene gir seg litt og jeg prøver å orientere meg. Kiker meg rundt og ser på den kalde, glatte flaten. Jeg setter håndflaten i veggen, den er seig og hard. Jeg klorer og dunker i veggen. Jeg ramler sammen igjen og gråter, fortvilelsen tar overhånd igjen. Krampen er så kraftig at jeg ligger i fosterstilling og holder på magen. Jeg er ikke større enn et knappenålshode og veggen er uendelig svær. Jeg hylgråter: "Slipp meg inn!". Jeg ligger stille en stund og hører etter, det drypper fra fjellveggen, dråpene treffer meg og gir meg kalde gufs, som går igjennom kroppen. Jeg slipper pusten til og hylene kommer av seg selv, det er jævli kaldt og utrygt og stemmen min skjelver. Jeg slipper ikke inn til meg selv.
Det er ingen utenfor min egen kropp, alt foregår inni meg. Jeg trenger ikke at det er noen sin skyld, jeg trenger bare å få den forpulte, fuckings følelsen av å være innvadert av mørke vekk fra meg selv. Jeg trenger omsorg, jeg trenger hjelp og det er bare jeg som kan hjelpe meg her, for dette er gamle sår, svære som fjell, som kroppen ikke har greid å fordøye som liten, men nå er jeg stor og kan ordne opp selv. Kroppen husker. Jeg fikk ikke komme inn, jeg fikk ikke komme hjem. Jeg husker følelsen av svik, av skam, av ensomhet, fortvilelsen, hjelpesløsheten, unyttig, uelsket. Jeg begynte å hate meg selv. Men nå er jeg stor og kan slippe inn til meg selv. Skammen puler rundt i kroppen, og forteller meg at jeg er verdiløs, at jeg ikke får komme inn, at jeg overdramatiserer, overreagerer, overdimensjonerer. Ord som har forfulgt meg hele livet.
Jeg visualiserer en dør og går inn i materien, som du ser på film, det er slim over alt, trykker seg mot huden min og jeg sitter fast, får ikke puste. Det er ikke plass, det er fortrangt inni kroppen min. Jeg prøver å strekke ut armene, men slimet er tungt å dra på. Jeg må hyle og gjør det med hele meg. Hyler ut smerten: Jeg vil ikke kjempe mere!
Jeg faller til ro inni der, finner ut at det er "bare meg selv". Jeg må godta at jeg ikke kan springe mere. Selvfølelsen kommer sakte tilbake.
torsdag 29. november 2007
Kims Corner
Gratulerer med dagen, Kim. Du sitter fint i det, 19 års dagen i fengsel. Nå fikk de rett alle sammen: "Hva var det vi sa? Du er en kvise på samfunnets rumpe".
Kim løftet blyanten til munnen, og tresmaken kom frem i tyggene. Nydusjet, naken, våt i håret, etterveksten gjorde at hun snart så helt vanlig ut, når hun ikke tok stæsj i det. Hun fikk dusje i etasjen under cellen, med en fengselsvakt utenfor. Et trangt låst rom, som ikke innbydde til å dusje lenge.
Bak arrene og tattooveringene satt en liten jente, med et levd liv. Hennes øyne var gjennomtrengende sår, sølvring i det ene øret. Bomsemerke på den venstre hånden, synliggjorde at hun tilhørte en annen side i samfunnet. De utstøtte. De som satt i cellene, side om side med henne, og drøvtygget på dagene, før de slapp ut til forskjellene. I fengslet var de make. De kan ha klikka, kan ha myrda noen. Alle med koder og et språk som ikke vaktene forstod. Dealing av hasj, noen ganger makka. Hasjen kunne bæres i munnen og bli spyttet i en kaffekopp, og på fellesrommet ble koppen byttet med en annens. De fleste som satt inne, hadde utøvd småkriminalitet og skulle ikke sitte der lenge. Voldtektsforbrytere og incestutøvere ble hånet av andre innsatte. Mordere har også talt, gått for langt i sin egen fortvilelse, og de styrte bruket, alle hadde en viss frykt for en som kunne gjøre slutt på en annens liv. Sårene inni håndflatene til Kim hadde fått en tynn lyserosa hinne, som virket stram, gjorde at det ikke var godt å skrive, men ordene fløt ikke fort og lett likevel.
Din verden i dine øyne.
Min verden i mine.
De e islagt av gammelt hat.
Vi e blind for hverandre.
Sårene på innsiden kunne ingen se, ingen som brukte språket for å kommunisere seg bak punkeuniformen. Når Kim ble pratet til, så handlet det om utseende eller om bebreidinger eller krav, det gjorde bare Kim skallet enda tjukkere.
Kim var trøtt, følte at en bulldoseren hadde spasert over henne, ingen kunne se på henne hva hun hadde vært igjennom, og da tenkte hun ikke på hendelsene det siste halve året, men alt ansvaret hun hadde tatt for moren og broren, overgrepene fra pornokongen, all misnøyen, prestasjonsjaget, kravene hun ruste seg bort i fra.
Vondt å være redd og bare være stille.
Vondt å være redd.
Vondt å kjenne angst og la den styre.
Vondt å være redd.
Hun hadde vindu ut mot gaten, og måtte stå på bordet for å få sett noe igjennom gitteret. På andre siden lå rådhuset, hun stod og så på folk som kom og gikk til jobb, minnet henne på alle de vanlige spørsmålene. "Du som har et så klokt hode, skal du ikke ta deg sammen snart?" Ta seg sammen til hva da? Kim visste ikke om noe å bruke hodet sitt på annet enn musikken og livet i det okkuperte husene, ingenting annet som fristet. Hun tenkte, at hadde samfunnet lagt opp til at dette hadde noen verdi, så ville det vært enklere å være i det.
Kim kunne nøktre seg opp her og tenke kreative tanker igjen, å sitte i fengsel var å "ta seg sammen", for her gikk det an å trene, forholde seg til klokkeslett, gjøre skolearbeid, sammen med andre slitne sjeler. Bare at dette "ta seg sammen" greiene var for henne å skape tekster og spille gitar, men det gjalds ikke, kravet var at hun skulle gjøre noe på ordentlig. Musikk hadde ikke verdi i den forstand og ihvertfall ikke punken, som hadde samfunnskritisk innhold.
DESTROY
Det var ikke noe i veien med punken som folk trodde, den var opplysende på en sint måte, det var systemet og dets manglende evne til å inkludere alle mennesker, en protest mot alt som var riv ruskende galt. Punken var en valgt livsstil, en nødvendighet for å greie å holde fast i seg selv og ikke godta ubalansen, folk hadde ikke arbeid eller steder å bo, noen måtte gjøre opprør mot det bestående, mot de tause trykkene, mot de voksnes ubegrensete sjøllopptatthet, og manglende evne til å se de unge, klaget hvis de var krevende, ville endre på de, til de ble like stille, misfornøyde og livløse som de selv.
Eg sa kan eg ville.
Du tente en røyk og ble stille.
Eg svelgte mine ord.
Du svelgte dine.
Det gikk an å rope til nabocellen igjennom vinduet. De ropte omsorgsfulle ord til hverandre, lurte på hvordan det gikk, drømte høyt om rusing- Kim hadde foreløpig 4 uker med brev og besøksforbud, gav ingen muligheter for samtaler med noen utenfor. Ikke det at det var så mange samtaler å spore for henne heller. Moren til Kim hadde møtt opp første dagen, med sin fylleånde, neddynket i parfyme. Hun stod der med sitt triste blikk,som bebreidet uten ord, og foraktet uten stemme. Hun sa ikke mye: "Tenker du ikke på oss andre". Kim svarte ikke, men tenkte, at det har hun gjort for mye i allerede i livet.
Vi verner om hver vår meter.
Vi pleier våre kropper i fred.
Vi verner om hver vår meter.
Hun fortsatte på papiret:
Moren min og lillebroren min var her første dagen. Jeg holdt rundt lillebroren min lenge. Litt kjipt at han måtte leies inn i dette, men sånn er livet, og jeg kan ikke ha skyld for det hele, selv om moren min veldig gjerne vil det. Hun vil ha meg til å si unnskyld for noe, og jeg skjønner ikke hva det skal være. Det er som to isfronter, våre kropper stivner når vi er sammen, for det finnes ingen nærhet, ingen varme.
Det gjør så vondt å deg Mama, sitte der og se. Det gjør så vondt å se deg Mama, ikke leve mer. Det gjør så vondt å se deg Mama drikke mer og mer. Det gjør så vondt å se deg Mama dø av kjedsomhet.
Lurer meg på hvor soveposen og sekken ble av, har ikke hørt noe. Men trenger det ikke her likevel. Lenge siden jeg har sovet i vanlig sengetøy og det kjentes godt ut. Trives, litt skummelt i starten med de voldsomme dørene, som gir en voldsom gjenklang når de lukkes. Men jeg er litt vant fra fyllaresten, men der er det sprinkler i døren og lettere å rope. Her må jeg ringe på hvis det er noe, og det kan ta lang tid før de kommer. Jeg får nøktret meg opp her, kjenner ingen tapsfølelse, greit å bli ferdig med de usonete månedene, de kan ikke gi så mye straff for Københavnstøtet med øltønnene, men så spørs det hva som skjer med saken, som hun var etterlyst for. Lurer på hvor det ble av Ib og Håkon, hva Fred har sagt til snuten. Hva gjør de på? Hvorfor sitter ikke Odd, Tonnie og Fred inne? Hvor er de som kan holde rundt meg, som vil være med meg, og som ser meg?
Celledøren gikk opp, uten at hun hadde ringt på. En mann, med en stram mine, og et nøkkelklippe svær som en sakosekk, spaserte bort til henne.
"Du får besøk i dag, fordi du har bursdag".
"Jaha", svarte Kim, "gjelder ikke besøksforbudet da?"
"Vi gjør unntak, det er din far, som vil komme".
Kim hadde ikke sett han på flere år.
Kim løftet blyanten til munnen, og tresmaken kom frem i tyggene. Nydusjet, naken, våt i håret, etterveksten gjorde at hun snart så helt vanlig ut, når hun ikke tok stæsj i det. Hun fikk dusje i etasjen under cellen, med en fengselsvakt utenfor. Et trangt låst rom, som ikke innbydde til å dusje lenge.
Bak arrene og tattooveringene satt en liten jente, med et levd liv. Hennes øyne var gjennomtrengende sår, sølvring i det ene øret. Bomsemerke på den venstre hånden, synliggjorde at hun tilhørte en annen side i samfunnet. De utstøtte. De som satt i cellene, side om side med henne, og drøvtygget på dagene, før de slapp ut til forskjellene. I fengslet var de make. De kan ha klikka, kan ha myrda noen. Alle med koder og et språk som ikke vaktene forstod. Dealing av hasj, noen ganger makka. Hasjen kunne bæres i munnen og bli spyttet i en kaffekopp, og på fellesrommet ble koppen byttet med en annens. De fleste som satt inne, hadde utøvd småkriminalitet og skulle ikke sitte der lenge. Voldtektsforbrytere og incestutøvere ble hånet av andre innsatte. Mordere har også talt, gått for langt i sin egen fortvilelse, og de styrte bruket, alle hadde en viss frykt for en som kunne gjøre slutt på en annens liv. Sårene inni håndflatene til Kim hadde fått en tynn lyserosa hinne, som virket stram, gjorde at det ikke var godt å skrive, men ordene fløt ikke fort og lett likevel.
Din verden i dine øyne.
Min verden i mine.
De e islagt av gammelt hat.
Vi e blind for hverandre.
Sårene på innsiden kunne ingen se, ingen som brukte språket for å kommunisere seg bak punkeuniformen. Når Kim ble pratet til, så handlet det om utseende eller om bebreidinger eller krav, det gjorde bare Kim skallet enda tjukkere.
Kim var trøtt, følte at en bulldoseren hadde spasert over henne, ingen kunne se på henne hva hun hadde vært igjennom, og da tenkte hun ikke på hendelsene det siste halve året, men alt ansvaret hun hadde tatt for moren og broren, overgrepene fra pornokongen, all misnøyen, prestasjonsjaget, kravene hun ruste seg bort i fra.
Vondt å være redd og bare være stille.
Vondt å være redd.
Vondt å kjenne angst og la den styre.
Vondt å være redd.
Hun hadde vindu ut mot gaten, og måtte stå på bordet for å få sett noe igjennom gitteret. På andre siden lå rådhuset, hun stod og så på folk som kom og gikk til jobb, minnet henne på alle de vanlige spørsmålene. "Du som har et så klokt hode, skal du ikke ta deg sammen snart?" Ta seg sammen til hva da? Kim visste ikke om noe å bruke hodet sitt på annet enn musikken og livet i det okkuperte husene, ingenting annet som fristet. Hun tenkte, at hadde samfunnet lagt opp til at dette hadde noen verdi, så ville det vært enklere å være i det.
Kim kunne nøktre seg opp her og tenke kreative tanker igjen, å sitte i fengsel var å "ta seg sammen", for her gikk det an å trene, forholde seg til klokkeslett, gjøre skolearbeid, sammen med andre slitne sjeler. Bare at dette "ta seg sammen" greiene var for henne å skape tekster og spille gitar, men det gjalds ikke, kravet var at hun skulle gjøre noe på ordentlig. Musikk hadde ikke verdi i den forstand og ihvertfall ikke punken, som hadde samfunnskritisk innhold.
DESTROY
Det var ikke noe i veien med punken som folk trodde, den var opplysende på en sint måte, det var systemet og dets manglende evne til å inkludere alle mennesker, en protest mot alt som var riv ruskende galt. Punken var en valgt livsstil, en nødvendighet for å greie å holde fast i seg selv og ikke godta ubalansen, folk hadde ikke arbeid eller steder å bo, noen måtte gjøre opprør mot det bestående, mot de tause trykkene, mot de voksnes ubegrensete sjøllopptatthet, og manglende evne til å se de unge, klaget hvis de var krevende, ville endre på de, til de ble like stille, misfornøyde og livløse som de selv.
Eg sa kan eg ville.
Du tente en røyk og ble stille.
Eg svelgte mine ord.
Du svelgte dine.
Det gikk an å rope til nabocellen igjennom vinduet. De ropte omsorgsfulle ord til hverandre, lurte på hvordan det gikk, drømte høyt om rusing- Kim hadde foreløpig 4 uker med brev og besøksforbud, gav ingen muligheter for samtaler med noen utenfor. Ikke det at det var så mange samtaler å spore for henne heller. Moren til Kim hadde møtt opp første dagen, med sin fylleånde, neddynket i parfyme. Hun stod der med sitt triste blikk,som bebreidet uten ord, og foraktet uten stemme. Hun sa ikke mye: "Tenker du ikke på oss andre". Kim svarte ikke, men tenkte, at det har hun gjort for mye i allerede i livet.
Vi verner om hver vår meter.
Vi pleier våre kropper i fred.
Vi verner om hver vår meter.
Hun fortsatte på papiret:
Moren min og lillebroren min var her første dagen. Jeg holdt rundt lillebroren min lenge. Litt kjipt at han måtte leies inn i dette, men sånn er livet, og jeg kan ikke ha skyld for det hele, selv om moren min veldig gjerne vil det. Hun vil ha meg til å si unnskyld for noe, og jeg skjønner ikke hva det skal være. Det er som to isfronter, våre kropper stivner når vi er sammen, for det finnes ingen nærhet, ingen varme.
Det gjør så vondt å deg Mama, sitte der og se. Det gjør så vondt å se deg Mama, ikke leve mer. Det gjør så vondt å se deg Mama drikke mer og mer. Det gjør så vondt å se deg Mama dø av kjedsomhet.
Lurer meg på hvor soveposen og sekken ble av, har ikke hørt noe. Men trenger det ikke her likevel. Lenge siden jeg har sovet i vanlig sengetøy og det kjentes godt ut. Trives, litt skummelt i starten med de voldsomme dørene, som gir en voldsom gjenklang når de lukkes. Men jeg er litt vant fra fyllaresten, men der er det sprinkler i døren og lettere å rope. Her må jeg ringe på hvis det er noe, og det kan ta lang tid før de kommer. Jeg får nøktret meg opp her, kjenner ingen tapsfølelse, greit å bli ferdig med de usonete månedene, de kan ikke gi så mye straff for Københavnstøtet med øltønnene, men så spørs det hva som skjer med saken, som hun var etterlyst for. Lurer på hvor det ble av Ib og Håkon, hva Fred har sagt til snuten. Hva gjør de på? Hvorfor sitter ikke Odd, Tonnie og Fred inne? Hvor er de som kan holde rundt meg, som vil være med meg, og som ser meg?
Celledøren gikk opp, uten at hun hadde ringt på. En mann, med en stram mine, og et nøkkelklippe svær som en sakosekk, spaserte bort til henne.
"Du får besøk i dag, fordi du har bursdag".
"Jaha", svarte Kim, "gjelder ikke besøksforbudet da?"
"Vi gjør unntak, det er din far, som vil komme".
Kim hadde ikke sett han på flere år.
tirsdag 30. oktober 2007
Dedikert
Juvi dro avgårde etter arbeidstid til en kamerat, som stod mitt i en livskrise. Roar, en helstaut norsk kar på 55, gikk alltid i gortex sko og allværsjakke, og hadde skiftet til vinterdekk først av alle. Betalte reiningene i tide, og hadde orden på verktøyskrinet. Roar var raus og enkel, betydde ikke noe for han, hvor du kom i fra her i verden, slagferdig, rask i replikken og tydelig type for alle, untaget for damen han var livredd for å miste. Han tilba henne, så det ikke fantes mystikk igjen. Løp, hvis hun sa det, slo alle spikrene i veggene, nøyaktig der hun ville, ble underdog i enhver dialog de hadde.
Flyttelasset var kommet. Det var allerede gått for langt, hun kjente på det å miste alt det trygge, men for seint. Kunne ikke gå tilbake og tape ansikt. Juvi så det triste draget over hennes øyne, selv om hun prøvde å smile med fjeset. Rita var en utvannet feministtype, likte å dirigere, men likevel snill pike, vant til å lide, nå drev hun med selvrealisering og gikk til alle slags behandlingstyper, inkludert massasjer. Roar var ikke en del av planen, bare en "feil" hun hadde begått. All sjølforakten hennes pøste hun ut i tvansmessig sjølopptatthet. Syntes at hun hadde et åndelig preg og at hun var spesiell, en som hadde skjønt det, i motsetning til oss andre.
Rita flørtet ubegrenset, Juvi kunne pult henne på stedet, alle signallampene "ledig" stod og lyste rundt henne, men ikke inni, der var hun skjør. Hun ville ha makt, tjene penger, kjørte "klare sjøl" syndromet, men trengte mest hjelp av alle han kjente. Rita hadde leveregler for det meste og forventet at en mann var der når hun befalte, slik hun var vant med.Men hun foraktet det likevel.
Juvi likte henne ikke, hun stinket tunge ubearbeidete følelser, som lakk ut i syting og jammer. Han så på henne og sa:
"Hei".
Hun glødet i mot ham: "Ja, nå skjer det, jeg flytter i kveld".
"Lykke til med livet" svarte Juvi og trakk seg tilbake, for å vente på at Roar skulle springe ferdig for henne.
"Roar skal hjelpe meg inn i det nye huset med møblene nå", fortsatte Rita.
"Men Roar har en avtale med SiceSeven gjengen og jeg skal henta han her nå", fortsatte Juvi. "Nei, han har lovet meg å flytte", svarte Rita.
Roar kom til: "Sorry Juvi!".
Juvi svarte:" Herregud, du kunne ha sagt fra, jævli balleløst av deg å springe for henne, du må være med på møte vårt i kveld.
Roar svarte: "Bare si at jeg ikke går med på kontrakten lell, og da får du det som du vil Juvi, en grei plan det, vi fortsetter der vi slapp, og treffes om noen dager."
Juvi greide ikke å kjempe mot hennes ærgjerrighet. Roar eide ikke kraft til å holde henne tilbake eller stå for det han ville. Det eneste han gjorde nå var å dedikere livet sitt til "det spiller ingen rolle - det går til helvete alikevel". Ubetydeliggjøre sin egen rolle, hviske ut seg selv, han var oppdratt til tanken at det er kvinnenes tur til å styre. Juvi hatet det, fordi det fantes ikke noens tur, men alles tur alltid.
Juvi likte ikke å se Roar skrapte, kraftesløst og såret, men måtte tåle det. Forholdet han hadde til Rita kunne fått Roar til å vokse i seg selv, hvis han hadde tørd å opponere mot beskyldningene og greid å utrykke det han kjente, istedet for sementet og det tause blikket. Ikke sikkert det ville vare, men han hadde ihvertfall vunnet seg selv. Hjertet hans var forsteinet som en ihjelsteikt pepperkake, mens forholdet smuldret opp, han stod død ved siden av henne og gapte, spørrende: Vil du dra nå?"
I stedet for å skrike: "Jeg vil ha deg tilbake".
Juvi gikk for seg selv.
Flyttelasset var kommet. Det var allerede gått for langt, hun kjente på det å miste alt det trygge, men for seint. Kunne ikke gå tilbake og tape ansikt. Juvi så det triste draget over hennes øyne, selv om hun prøvde å smile med fjeset. Rita var en utvannet feministtype, likte å dirigere, men likevel snill pike, vant til å lide, nå drev hun med selvrealisering og gikk til alle slags behandlingstyper, inkludert massasjer. Roar var ikke en del av planen, bare en "feil" hun hadde begått. All sjølforakten hennes pøste hun ut i tvansmessig sjølopptatthet. Syntes at hun hadde et åndelig preg og at hun var spesiell, en som hadde skjønt det, i motsetning til oss andre.
Rita flørtet ubegrenset, Juvi kunne pult henne på stedet, alle signallampene "ledig" stod og lyste rundt henne, men ikke inni, der var hun skjør. Hun ville ha makt, tjene penger, kjørte "klare sjøl" syndromet, men trengte mest hjelp av alle han kjente. Rita hadde leveregler for det meste og forventet at en mann var der når hun befalte, slik hun var vant med.Men hun foraktet det likevel.
Juvi likte henne ikke, hun stinket tunge ubearbeidete følelser, som lakk ut i syting og jammer. Han så på henne og sa:
"Hei".
Hun glødet i mot ham: "Ja, nå skjer det, jeg flytter i kveld".
"Lykke til med livet" svarte Juvi og trakk seg tilbake, for å vente på at Roar skulle springe ferdig for henne.
"Roar skal hjelpe meg inn i det nye huset med møblene nå", fortsatte Rita.
"Men Roar har en avtale med SiceSeven gjengen og jeg skal henta han her nå", fortsatte Juvi. "Nei, han har lovet meg å flytte", svarte Rita.
Roar kom til: "Sorry Juvi!".
Juvi svarte:" Herregud, du kunne ha sagt fra, jævli balleløst av deg å springe for henne, du må være med på møte vårt i kveld.
Roar svarte: "Bare si at jeg ikke går med på kontrakten lell, og da får du det som du vil Juvi, en grei plan det, vi fortsetter der vi slapp, og treffes om noen dager."
Juvi greide ikke å kjempe mot hennes ærgjerrighet. Roar eide ikke kraft til å holde henne tilbake eller stå for det han ville. Det eneste han gjorde nå var å dedikere livet sitt til "det spiller ingen rolle - det går til helvete alikevel". Ubetydeliggjøre sin egen rolle, hviske ut seg selv, han var oppdratt til tanken at det er kvinnenes tur til å styre. Juvi hatet det, fordi det fantes ikke noens tur, men alles tur alltid.
Juvi likte ikke å se Roar skrapte, kraftesløst og såret, men måtte tåle det. Forholdet han hadde til Rita kunne fått Roar til å vokse i seg selv, hvis han hadde tørd å opponere mot beskyldningene og greid å utrykke det han kjente, istedet for sementet og det tause blikket. Ikke sikkert det ville vare, men han hadde ihvertfall vunnet seg selv. Hjertet hans var forsteinet som en ihjelsteikt pepperkake, mens forholdet smuldret opp, han stod død ved siden av henne og gapte, spørrende: Vil du dra nå?"
I stedet for å skrike: "Jeg vil ha deg tilbake".
Juvi gikk for seg selv.
torsdag 25. oktober 2007
Tøre å stå aleine!
Solen falt på kroppen hans, og varmet. Han puttet pluggene i ørene, gjorde klar låten han ville høre, lå mobilen i venstre lomme, røyken i den høyre. En tidlig høstdagsmorgen hvor dugget rimet på bilene, smeltet fort, de trengte ikke å skrape det bort, bare bruke håndflaten og lage en sirkel til å se ut. Han så at naboen gikk med et pusseskinn over det hele. Han var bløt i håret, nydusjet, på vei til jobb, trakk glidelåsen i skinnjakken halvt opp, og begynte å rusle. Mandag - beste dagen, for da er det 7 dager til neste. Han gikk bestandig, klarnet hodet med vandringen. Jobben var alminnelig, kalte seg linoleumsterapaut, men på andres språk var han en rengjøringsassistent på en barneskole.
Juvi kom til Norge for 3 år siden, takknemlig for det, han hadde inntrykk fra fortiden i hodet, som han nesten ikke greide å leve med. Om nettene kom bildene, han hadde sett for mye, 27 år, men likevel 1000 år gammel inni seg. Han hadde evner som lå hinsides det noen kunne forestille seg, varme hender som kunne endre, lindre og bringe mennesker videre med seg selv. Han visste det, men ville ikke skynte på det, lot det være, for ting kommer av seg selv, når de skal det.
Det tikket inn en melding til han: "God Morgen. Stemmer det at vi har en avtale i kveld?" Han lot seg rive med av hennes inderlighet, hadde muskler inni kroppen sin som elsket henne. Nerver som strenger og en mage som sa: Kom til meg! Men han visste at det måtte skje av seg selv, han kom aldri til å si det, bare inni seg. Libido har energien som ikke krever mer enn at den fyller seg sjøl, den største energien av alle, han ville tåle, tøre å kjenne, være i kåtskapen på livet, uten å prestere.
Det finnes alltid noen som ditraherer prosesser, noe som tar bort fokusen og det irriterte han. Forsmåddhet var det værste han visste, han så at hun var fanget av tilbudet, hadde smeltet for inntrengeren karismatiske evner til å skynte på og løfte prosjektet, men det var fortidlig. Kunne ikke gi slipp på en uferdig baby, da kunne det heller være. Han fryktet ingenting, men visste at dette møte han skulle i, ville bli vanskelig. Han kunne ikke la være å mene det han mente, og det ville føre til diskusjoner som egentlig var unødvendige. Han orket ikke å være en del av et felleskap som skulle stå på andre for å komme seg frem selv, og skynte seg frem i lyset for å bli en døgnflue. Det tok vekk fokusen fra det kreative, og det var omtrent som å skyte seg selv. Han svarte: Det stemmer det og slengte på et smilefjes.
Hun ville skjønne det, og han ville få mulgiheten til å bevise at prosjektet ville kun overleve hvis de tok det roligere. Han visste at de var avhengig av hans stemme for å få kontrakten i boks. Ideen var kuppet av en idiot, som mente at han visste, tok æren for det de hadde skapt og han kunne ikke, aldri, gå med på det, det var uansett for tidlig, det ville ikke bære. Hvis de skulle greie å gjøre prosjektet solid, så måtte de ha arbeidsro til å skape, og ikke bli slukt opp av reklameapperatet. Det var ikke ferdig. De var ikke klare. De kunne ikke selge skinnet, før bjørnen var skutt.
Juvi tok motbakken lett, hadde gjort den så mange ganger før, visste når musklene svei og at pusten holdt hele veien, hadde det ikke travelt, var alltid ute i god tid. Han låste seg inn og skiftet til arbeidsantrekket, en kjeledress som strammet i skrittet. For liten, men hadde glemt å si i fra, kom bare på det hver morgen og vendte seg til det utover dagen. Han måtte få seg en ny en. Han tok trillen og moppen frem, startet i gymsalen, med store armslag og tankene hans forsvant tilbake.
Store annonser som skulle fortelle andre at de trenger dette, men et prosjekt som ikke er ekte kan ikke selge noe. Det uferdige var synlig, det kunne aldri vare. Folk lar seg ikke lure. Dessuten så trengte prosjektet noe å gå på, grunnmuren var støpt, men de kunne ikke tapesere uten at veggene var oppe, de måtte bli vant med innholdet, gjøre det solid nok, det måtte leve inn i de, bli modent, før de kastet det ut på en scene.
Juvi kom til Norge for 3 år siden, takknemlig for det, han hadde inntrykk fra fortiden i hodet, som han nesten ikke greide å leve med. Om nettene kom bildene, han hadde sett for mye, 27 år, men likevel 1000 år gammel inni seg. Han hadde evner som lå hinsides det noen kunne forestille seg, varme hender som kunne endre, lindre og bringe mennesker videre med seg selv. Han visste det, men ville ikke skynte på det, lot det være, for ting kommer av seg selv, når de skal det.
Det tikket inn en melding til han: "God Morgen. Stemmer det at vi har en avtale i kveld?" Han lot seg rive med av hennes inderlighet, hadde muskler inni kroppen sin som elsket henne. Nerver som strenger og en mage som sa: Kom til meg! Men han visste at det måtte skje av seg selv, han kom aldri til å si det, bare inni seg. Libido har energien som ikke krever mer enn at den fyller seg sjøl, den største energien av alle, han ville tåle, tøre å kjenne, være i kåtskapen på livet, uten å prestere.
Det finnes alltid noen som ditraherer prosesser, noe som tar bort fokusen og det irriterte han. Forsmåddhet var det værste han visste, han så at hun var fanget av tilbudet, hadde smeltet for inntrengeren karismatiske evner til å skynte på og løfte prosjektet, men det var fortidlig. Kunne ikke gi slipp på en uferdig baby, da kunne det heller være. Han fryktet ingenting, men visste at dette møte han skulle i, ville bli vanskelig. Han kunne ikke la være å mene det han mente, og det ville føre til diskusjoner som egentlig var unødvendige. Han orket ikke å være en del av et felleskap som skulle stå på andre for å komme seg frem selv, og skynte seg frem i lyset for å bli en døgnflue. Det tok vekk fokusen fra det kreative, og det var omtrent som å skyte seg selv. Han svarte: Det stemmer det og slengte på et smilefjes.
Hun ville skjønne det, og han ville få mulgiheten til å bevise at prosjektet ville kun overleve hvis de tok det roligere. Han visste at de var avhengig av hans stemme for å få kontrakten i boks. Ideen var kuppet av en idiot, som mente at han visste, tok æren for det de hadde skapt og han kunne ikke, aldri, gå med på det, det var uansett for tidlig, det ville ikke bære. Hvis de skulle greie å gjøre prosjektet solid, så måtte de ha arbeidsro til å skape, og ikke bli slukt opp av reklameapperatet. Det var ikke ferdig. De var ikke klare. De kunne ikke selge skinnet, før bjørnen var skutt.
Juvi tok motbakken lett, hadde gjort den så mange ganger før, visste når musklene svei og at pusten holdt hele veien, hadde det ikke travelt, var alltid ute i god tid. Han låste seg inn og skiftet til arbeidsantrekket, en kjeledress som strammet i skrittet. For liten, men hadde glemt å si i fra, kom bare på det hver morgen og vendte seg til det utover dagen. Han måtte få seg en ny en. Han tok trillen og moppen frem, startet i gymsalen, med store armslag og tankene hans forsvant tilbake.
Store annonser som skulle fortelle andre at de trenger dette, men et prosjekt som ikke er ekte kan ikke selge noe. Det uferdige var synlig, det kunne aldri vare. Folk lar seg ikke lure. Dessuten så trengte prosjektet noe å gå på, grunnmuren var støpt, men de kunne ikke tapesere uten at veggene var oppe, de måtte bli vant med innholdet, gjøre det solid nok, det måtte leve inn i de, bli modent, før de kastet det ut på en scene.
søndag 21. oktober 2007
Utdrag fra "Død ved Ankomst"
Det var en kald, regntung dag i Bergen. 26. desember og klokkene slo tolv på natten. Hun presset haken ned mot brystet for å unngå den bitende kulden og det pistrende regnet. Det var ubehagelig, så hun løp så fort hun kunne ned til det nedsarvete grønne huset hvor hun bodde. Hun smatt like fort inn døren, en gufs av rå vind for inn sammen med henne. I gangen luktet det fyll, og eimen av bossposene fikk neseborene til å krympe. På veggene var det klistret opp plakater og slagordene stod tett i tett:
ALL MAKT TIL INGEN
Hun tenkte: «Dette er det siste huset jeg blir med å okkupere. Punken er død. Vi oppfører oss som døde. Vi lar dopen stjele kampviljen vår». Naboene gav faen i om de vasset i møkk, og han ene i hjørneleiligheten glemmer å gi bikkjene sine mat. Hun slepte seg opp de 13 trappetrinnene og stoppet foran en plakat med bilde av kongen. Over stod det: INGENTING FOR NORGE. En plate de fikk gitt ut, før alt rotet seg skikkelig til. Døren hennes stod alltid åpen og hun gikk inn til seg selv, hun kjente plutselig hvor sliten hun var. Her kunne hun slippe opp trøttheten og de siste dagers helvete. Alt lå rundt omkring, som en slags håpløshetens oppsamlerplass.
De var grådige med hverandre, dyrisk, kjøtt og blod, elsket, hatet, hadde bare hverandre, gav alt, glefset, hele sirkuset i et jafs, gav faen, som oksedyr, de rev opp klærne med et inderlig begjær.
Hun stod på tå ved siden av inngangsdøren, han så på henne som den eneste han hadde, og det var sant, de hadde bare hverandre, i en lugar, på vei til Amsterdam. Fred hadde ordnet med billetter, de skulle på en konsert med et favorittband, Discharge.
Kim så i speilet, håpet at han kjente det samme som henne. Hun tenkte: «pul hele verden i dette knullet, la meg glemme, gjemme, la meg kjenne, leve, litt mer, tilstede med han. La dette vare evig, disse intense timene vi har i lag. I denne verden, i en båt ut på havet, langt fra de som stiller krav».
Hun glemte ikke å puste. Det var det eneste hun bedrev med. Ingen rutine, bare livet. Døren til Just var lukket, en ny var åpnet. Hva hadde hun å tape? Jo mer hun prøvde seg, jo nærmere kom hun seg selv. Hun forandret det hun kunne, flyttet på seg, slik hun hadde lært, bevegelse, moren hadde jo tross alt flyttet med henne hele livet, hun kunne det, miljøskiftene betydde bare møte med nye fortapte og opprørere. Hun lot resten ligge, de hun møtte måtte bare få holde på slik de gjorde, for alle mennesker er make, eter og driter og strever med å være bra nok, det er det hele. Puster inn og ut, alle er viktige, alle har noe her på jorden å gjøre, alle bør ha respekt for alle. De som prøver noe annet, er besteborgerlige og bakstreverske, forvalter energien sin feil i livet. Ingen imponerte henne, uansett antall tatoveringer eller status i miljø, Kim gav faen i det, hun trengte bare beskyttelse, og Ib hadde det hele, hun hvilte seg i det.
ALL MAKT TIL INGEN
Hun tenkte: «Dette er det siste huset jeg blir med å okkupere. Punken er død. Vi oppfører oss som døde. Vi lar dopen stjele kampviljen vår». Naboene gav faen i om de vasset i møkk, og han ene i hjørneleiligheten glemmer å gi bikkjene sine mat. Hun slepte seg opp de 13 trappetrinnene og stoppet foran en plakat med bilde av kongen. Over stod det: INGENTING FOR NORGE. En plate de fikk gitt ut, før alt rotet seg skikkelig til. Døren hennes stod alltid åpen og hun gikk inn til seg selv, hun kjente plutselig hvor sliten hun var. Her kunne hun slippe opp trøttheten og de siste dagers helvete. Alt lå rundt omkring, som en slags håpløshetens oppsamlerplass.
De var grådige med hverandre, dyrisk, kjøtt og blod, elsket, hatet, hadde bare hverandre, gav alt, glefset, hele sirkuset i et jafs, gav faen, som oksedyr, de rev opp klærne med et inderlig begjær.
Hun stod på tå ved siden av inngangsdøren, han så på henne som den eneste han hadde, og det var sant, de hadde bare hverandre, i en lugar, på vei til Amsterdam. Fred hadde ordnet med billetter, de skulle på en konsert med et favorittband, Discharge.
Kim så i speilet, håpet at han kjente det samme som henne. Hun tenkte: «pul hele verden i dette knullet, la meg glemme, gjemme, la meg kjenne, leve, litt mer, tilstede med han. La dette vare evig, disse intense timene vi har i lag. I denne verden, i en båt ut på havet, langt fra de som stiller krav».
Hun glemte ikke å puste. Det var det eneste hun bedrev med. Ingen rutine, bare livet. Døren til Just var lukket, en ny var åpnet. Hva hadde hun å tape? Jo mer hun prøvde seg, jo nærmere kom hun seg selv. Hun forandret det hun kunne, flyttet på seg, slik hun hadde lært, bevegelse, moren hadde jo tross alt flyttet med henne hele livet, hun kunne det, miljøskiftene betydde bare møte med nye fortapte og opprørere. Hun lot resten ligge, de hun møtte måtte bare få holde på slik de gjorde, for alle mennesker er make, eter og driter og strever med å være bra nok, det er det hele. Puster inn og ut, alle er viktige, alle har noe her på jorden å gjøre, alle bør ha respekt for alle. De som prøver noe annet, er besteborgerlige og bakstreverske, forvalter energien sin feil i livet. Ingen imponerte henne, uansett antall tatoveringer eller status i miljø, Kim gav faen i det, hun trengte bare beskyttelse, og Ib hadde det hele, hun hvilte seg i det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
