En Larve

Han avspiser henne med noen små finurlige ord, mens hun kunne revet strupen av ham for at han skulle levert flere. "Kom igjen da, for faen, si noe mer! Skal jeg sitte her og diskurere aleine", hun er tilnærmet desperat etter vegger å hvile seg til, etter motstand i ordflommen sin, som er i utgangspunktet en galle med gammel dritt, ute etter å høyne egen eksistens, i form av super spydig arrogant tale. Hennes forsøk er ikke bra, men han smeller med dørene og det er ikke bedre. Og hun roper høyere enn han, mye høyere! Alt er blitt en maktkamp. Dumming, dumming sjøl.

Hun har mistet kontakt med det hun egentlig ville, får ikke formidlet det rett. Har glemt hva det var allerede. Hun er mere opptatt av hva han ikke kan, slik at hun kan få vekk fokusen fra eget ubehaget, slik at hun slipper å se på sitt eget ansvar for egen fornøydhet. Hun prøver å forandre på han, så hun kan få det bedre, idiotisk!

Hun vet! Hun har gjort det før, og hun gjør det igjen, slenger av seg sine egne behov innpakket i "hvis bare du hadde gjort sånn eller slik, så hadde jeg vært lykkelig", og sannheten er at hun holder ikke ut seg selv, hun greier simpelthen ikke å være fornøyd, sexy og tiltrekkende. Hun vet hvorfor han har trødd avisen som et skyttergrav foran fjeset. Hun hakker hele tiden. Det er blitt en vane.

Hun ønsker seg action og at ting er strammere, mere spennende, men vet ikke hva hun selv kan gjøre. Det sure oppgulpet blir ignorert, og han tenner ikke på en halvdød, rødvinsdrukken, middelaldrende kvinne, som kritiserer villt, for å ikke forstå eller være tankeleser eller oppmerksom nok.

Hun har samlet det opp igjennom år, som en latent bombe gyver hun løs: "Det kan være det samme". Så svarer han trist:" Må du skyte spurv med kanon, hva er egentlig problemet?" Hun svarer: "Du virker ikke interessert når jeg prater". Han svarer:" Du ditt, du datt? Jeg kunne ønske meg at du så på ditt eget mønster. Det er ikke særlig spennende når du er misfornøyd med alt jeg gjør, og du leverer ikke sjøl, annet enn en massiv klage, hvor spennende er det da?".

Det blir stillt. Hun følte seg fortapt. Hun har prøvd å legge skylda utenfor seg sjøl, prøvd å fjerne ubehaget med å anklage, og nå var det avslørt.

Hun kviner som måkeskrik, mens hun egentlig ønsker å være en vakker sommerfugl, som tar ansvar for seg sjøl, som ønsker å være trivelig. Så lekker dritten ut, fordi han er tilgjengelig og kjenner henne godt, og da kan alt bare falle.

For han går ikke lell, tror hun.