tirsdag 17. juli 2007

Tilstede

Den indelige følelsen av fravær, var ikke lenger til å holde ut. Det største treffet han noen sinne hadde gjort, i vanskelig veivalg, ville vært løgn å si noe annet. Han ville følge drømmene, og lene seg inn i tiden som stod stille. Trengte å komme i kontakt med seg selv, etter mange års forsøk på å springe unna.

Han hadde fått beskjed om at han hadde ett halvt år igjen å leve og søkte en ro, ville tenke igjennom alt det fine, høre på seg selv, være på en reise i sitt indre. Andre syntes han var gal, som valgte det slik, men andre hadde han hørt nok på i livet. Riktig rødfarge var valgt, alt var klappet og klart. Nå skulle åpningen finne sted. 30 var invitert. De skulle få se 4 måneders stillhet fra hans indre, i form av bilder. 30 bilder, ett til de hver av dem, som han skulle leve videre i, etter han døde.

Kalde kledninger over bildene, støvete stoler, lyset trengte seg inn i striper. De som skulle komme var de siste han ville tilbringe tiden sin i lag med. De han ville ta farvel med. Rennende vann fra springen, for å få det kaldt, du koker ikke kaffe på noe lunkent.

Han kunne ikke forvalte tiden anneledes, den som var igjen, den kom som en tornado og rev ham med, inn i sin verden. Som om den hadde noen den ville si ham, det er bare akkurat nå, du eier. Sekundenes evinnelige tale, livet ebber ut, synger på siste verset, rokker med roten i ditt eget kjøtt og blod, forhold deg til livets regler.

"Har jeg vært et bra menneske og hva har jeg fått gjort", var tanker han kvernet på hele tiden. Han hadde skrevet plakater til seg selv, med stor skrift: "Lev livet ditt, min kjære". Ydmykheten og undringen tok aldri slutt, den kastet seg rundt inni ham, som store ørner. Kvernet på meningen med alt, og forstod at livet var rimelig enkelt, bare å leve og bære kjærligheten ut.

Kampene han hadde kjempet ble ubetydelige. Både de han hadde vunnet og de han hadde tapt, forsvant som skyggen gjør når solen lyser direkte. Den søte smaken han hadde kjent av seire, ble borte i det store og det hele, til noe som var gjort, ikke til triumferende tanker lenger. Ingen gongonger å høre nå, bare en svak dempet tromme. Hva var det meningen at dette livet skulle romme?

Han hadde ikke kjørt safet, men kjempet for sin rett til å få være seg selv, ikke bli plassert av andres meninger om hvordan ting skulle være. Han hadde ikke sittet fast i en havn, men alltid vært ute i det åpne hav, nå var han tvunget til ly, til stillhet, uten vind i seilene, til seg selv, til freden vi søker til slutt, med oss selv. Det var ikke noen vindkast som utfordret mere.

Stillhten pustet, han hadde ikke lagt merke til dette i livet, som var levd. Nå kunne han ikke få nok av det denne stillheten gav. Han tenkte på sin siste pust: "Når er det og hva er det siste jeg tenker? Kan solen gi meg en dag til? Kan jeg være mere for andre?"

Kruset ble knust i gulvet, loftet knaket, begynnelsen, slutt, gråten, sorgen, sinne. Gleden med å se, lukte og sanse. Alt ble så sterkt, større enn alle avtalebøker noen gang kan favne. Følelsesløs, kald, hjelpesløs, valg, aleine, gal, godt, grådig på å se, sulten på å ikke miste et eneste sekund av syne, oppleve, være, greie å ta inn det vakre, det usannsynlig store i naturen, skiftningene i været, fargene, himmelens blåe dager og de lilla. Han hadde sett det før, men ikke skikkelig sett det. Ville skyene skrive navnet hans i mot himmelen, han synes han plutselig så det.

Livet var alt. Ville solen skinne en eneste dag til, for ham?

Hadde han hentet frem det innerste i alt, hadde han elsket nok, var han klar for å ta kvelden? Klamret seg fast til kanten, bare klokken gav lyd i rommet. Tikk-takk-Tikk-takk, som om den visste at tiden var inne. Han hadde alltid irritert seg over slik lyd, men stopp ikke klokken ennå. Den må få gå, bare litt til, la klokkene slå, tiden er ikke omme.

Han ville fylle hvert minutt med seksti solsekunder, som et kipling-dikt sa. Han ville leve og ånde. Han fant fred i seg selv. Han hadde lært seg og tie og å lytte. Han bygget naken på noe nytt, helt til det aller, aller siste. Nå hørte han at de kom, han hørte skotråkk rundt seg, og ble glad.

Nå skulle de feire!