Growing Up

Jeg plukket opp den lille jenta, julaften morgen i Oslos gater. Hun kom forslått ut av legevakten. Snøen knirket under bootsene, jeg tok henne i hånden, vi gikk til en lånt leilighet. Jeg sa ingenting, men satt henne på fanget mitt og vugget henne i søvn.

Jeg stod på trappen utenfor hytta, det var folk i anmarsj. Jeg kunne lukte det, kjente det på vinden, den hvisket det til meg. De kom over jordet, en hel hær, på en lang ugjennomtrengelig rekke. De var på jakt og visste hvor de skulle leite. De trakket den nye snøen ned, med sine svære støvler og gevær. Kampklare og grådige. Jeg kunne se det på ansiktene deres, ennå de var langt unna, trenger ikke klart syn for å se desperasjon. De murret, som sinte okser.

"Det har gått 3 måneder siden jeg spurte de om å få komme hjem til jul, det fikk jeg ikke? Hvorfor kommer de her? Hva vil de meg?" den lille jenta trakk føttene under seg og skrek: "Hvorfor er de her, jeg har aldri vært velkommen der". Jeg svarte, mens jeg stirret på folkene som kom nærmere: "De greier ikke å leve med sin egen historie, må sjekke ut hvordan du har det her. Slik at de kan leve med seg selv". Hun sa, mens hun stirret igjennom rommet: "Er de interessert i hvordan jeg har det, eller handler dette om dem selv?"

"Vi krever at hun kommer og ordner opp etter seg?" Den taleføre med kjeppen hadde steget 3 meter foran rekken, og stod rak, men skjelven foran hytta. "Ordner hva da?" spurte jeg, uten å røre meg. "Hun er blitt sprø. Det har tiltet for henne, hun er ikke som før. Hun har sviktet sine egne!", fortsatte han. "Men ikke seg sjøl, for jeg er her!" Det ble stille. Den taleføre ville vinne: "Hun er bare opptatt av seg selv". "Det er på tide det", svarte jeg, "et barn skal være det, intill det er klart for å ta ansvar for andre og dere kan passe på dere selv! Hun er tatt i hus, av meg. Hun har ikke noe hos dere å gjøre. Gå ut og forbedre deres eget liv. Finn på noe annet enn å være ute etter, få fred med dere selv".

De bøyde seg alle i ordets avmakt, ikke respekt, for de visste ikke hvordan de skulle hanskes med den voksne. De hatet alle som minnet dem på, dem selv. De kom ikke i kjærlighet, men i vantro. Viktig å vite, for å ha noe å fortelle, for å ryggen klar "vi gjorde da noe". De trengte en å legge skylda på, så de kunne gå fri selv.

Hva skjedde egentlig?

Jeg hadde kjørt hardt i Oslo en stund, greide ikke å la være å dope ned det store svarte hullet inni meg, tomheten. Jeg har ikke følt meg elsket, bare dårlig likt. Har ikke passet inn noe sted, bare vært til bry. Det ble slik etter at jeg slapp ut av fengselet. Fikk leilighet av Kriminalomsorgen i Frihet, men gikk på amfetamin. Naboen var forelsket i meg, prøvde å ta livet sitt, jeg følgte han opp til sykehuset. Løp frem og tilbake i korridorene der, greide ikke mer. Flyttet ut på dagen, dro til Oslo og nå er jeg her.

Lillejuaften ringte jeg hjem, jeg ønsket meg sånn å være i et varmt hus. Den voksne: "Men selv når du har vært der, så har du ikke kommet ordentlig inn". Det er rett, men det er bedre med en sur mor, enn å gå i Oslo og fryse, bomme penger og være uønsket over alt. Dessuten så kunne det jo kanskje hende, at det ble en endring, at det ble godt vær. Men egentlig så har det vært en fånyttes kamp. Det skjer aldri en endring der.

Vi gikk stille i dørene, mor måtte ikke bli sur, hvis hun ble vred, ble det er helvete. Ihvertfall hvis hun drakk, da kom den gamle leksa, om alle udugelige mennesker og særlig meg. Jeg lignet min far, sa hun aaltid med forakt i sin stemme, halvkvelt og innlært. Jeg likte ham, men tørde ikke mer.

Jeg satt i hennes stue, følte aldri at jeg var hjemme, kjenne meg tilovers og not wanted. Hun hadde sånne pust og oppgitte stønn, som sa det meste, og som lammet kroppen. Best å ikke røre seg eller si noe som kan provoser. Hun ville ha tiden til å gå, slik at vi ble store, så hun kunne få fred for seg selv. Hun klaget når hun snakket, selv når hun ønsket seg noe: "Ingen tenker på meg" eller "ingen bidrar med noe" eller "hvordan har du tenkt å klare deg som kvise på samfunnets rumpe?" Hun spydde ut forakt og galle, bittert brennstoff som sprengtes i luften, med saftglass og sprit som gav henne gass. Det virket. Jeg bet på, gang etter gang, fyrte meg opp og ble usaklig, nådde aldri fram. Hun kveltes av skyld. Hun kveltes av skam. Hun klandra med ord og meg navn. Aldri fikk hun gjort opp med meg, for alt var bare alle andres skyld. Vi nådde aldri fram, nei ikke en eneste gang.

Minutta gikk alltid seint, fikk de aldri brukt.

Tok to linere med kokain og følte meg helt fin. Problemet var da jeg skulle gå hjem. Jeg er en punker og det er nok til å få juling det. Det sparket meg i ansiktet, jeg har knekt kjeven før, men denne gangen knaste det i nesen også. Jeg prøvde som jeg alltid har gjort, samme gamle tapen, bet på og gikk i forsvar. Det funket omtrent som det har gjort hjemme, slapp egentlig billig unna fordi purken kom, det gjorde an aldri hjemme. Der måtte jeg høre gnålet gå og gå.