SMSBABES

Hun har en 1 timers gammel sms liggende i innboksen, som hun ikke har svart på ennå. Og etterhvert som tiden går, så er det et tydeligere svar, å ikke svare, enn å ha plinget tilbake. Hun tørde simpelthen ikke. Hun holder på å psyke ut og stryke med av innvendig spenning. Ikke så tøff i trynet når det hele ble alvor, kvalmen veltet opp i henne som et altfor tydelig tegn på at dette takler hun aldeles ikke. Lettere å skyte ut ordflom i safe smsboks, enn å kjenne på at nå nærmer han seg. Et resultat av langvarig lengsel etter en å dele livet, brettet ut på match.com

Og hun som hadde blitt så flink til det, skrive hva livet betyr, hvordan hun hadde det, hva hun gjorde på i små korte ordspill. Hvor kåt hun var, hvor flott hun følte seg og hvor inderlig hun ønsket seg. Og så stoppet det hele opp, pga en kvelningsfølelse, en lammelse inni kroppen, som hadde dukket opp før, og som gjorde at hun aldri tørde å satse på seg selv.

Hun satt med beina opp under seg og med telefonen liggende på bordet foran. Kanskje han ikke var på vei hit, at det bare var noe han skrev: ”På vei nordover!” Hun hadde lært seg mange måter å lese ord på og tolket de til det beste for seg selv, slik hun drømte om at de skulle bety.

Sms endrer ikke hjelpesløsheten, den krever samme utsjekkingen som all annen kontakt. Nå plinget det ikke inn noe, for hun hadde ikke svart. Det er gamet, det er opplegget med sms, det er mobilvett i høysetet. Du selger ikke inn mere enn du får. Og hun visste hvor irriterende det var med de som aldri svarte.

En ting er å være for hektet, å ta med seg telefonen på do og sove med den, ved sin side, åpne den i alle mulige andre samtaler. Hun la den ofte fra seg, men svarte alltid når hun først åpnet den. Unntatt på massesms`er, dårlige utspill og produserte vitser fra Telenor. Hun visste hvordan det naturlig skulle avsluttes, men det var ikke slik i dag, hun var grepet av en panikken inni seg selv.

Hun åpnet mobilen sin og gikk igjennom innboks og utboks. Det var ihvertfall han som hadde startet. “Savnet meg?” Det var fryktelig direkte, men kunne også være en artig gimmik, to “slengut” ord, som en lett, morsom måte å starte plingingen frem og tilbake på. Greia var at hun hadde svart ærlig: “Ja, i grunnen” og det var første gang hun hadde vært dønn ekte i plingingen de bedrev.

Så kom dette “På vei nordover” svaret og hun ble aldeles ut av seg. Hun hadde gitt seg ut for mere enn hun maktet å stå for, sagt mere om seg selv, gjort seg naknere og åpnere enn noen gang før i livet. Hun tenkte å satse alt, for å slippe den trykkende ensomheten som laget gnagsår i hjernen hennes. Aleineheten som tvang henne til å huske hva moren hennes alltid hadde sagt: “Ingen orker å leve med en sånn som deg”. Morens ord fikk større plass enn selve livet, og de overtok alle andre sunne tanker. Selv om hun kunne stå i speilet og se på seg selv, og se en flott kvinne, så hørte hun morens ord: “Det hjelper med sminke på deg”. Ubetydelige setninger som hadde brent seg inn i minne, sterkere enn alle sms`er.

Nå var det egentlig nok for henne, men hun ble låst fast, når det nærmet seg. Hun prøvde å huske psykologens ord, om å ta styring på gamle kassettbånd som kvernet i hodet. Vi er inne i cd-tiden nå. Det finnes snart ikke spillere å oppdrive for gamle kassetter. Men hun velger å være av gamle sorten selv, som pusser støv av gamlespilleren og de gamle kassettbåndene, skaffet seg aldri noen nye. De gamle fungerte på sitt vis. Hun tar ikke jobben med å innstallere en cd-spiller i hode, med ubrente plater, hvor hun kan bestemme selv, spole over morens spor, og bestemme selv.

Det som krevdes av henne, var å bryte ut av skinnet, forgå i egen gråt og knuse alle gamle kassettbånd. Hun ble sittende lammet i stedet. Hun kunne også velge å svare: “På vei til meg?”, men hun tørde det ikke. Hun skrev sms`en mange ganger, men trykket ikke på send-knappen likevel. Hun syntes det ville være forsmederlig om det ikke stemte, derfor lot hun være å drite ut seg selv, som hun tenkte at hun gjorde, hvis hun valgte å satse.

Hun satt i samme stillingen på 3. timen, da kom det en sms og det gyv i hele kroppen, hun knyttet hendene rundt telefonen og løftet den i været:”må det inderlig være deg” tenkte hun, og det var det. Hun ble yr og rar og varm i fjeset, skjelven og lengtende og hun visste ikke hva hun ønsket seg at det stod, men lammelsen kom tilbake etter 4 velvalgte ord: “Vel framme, god helg!”