C.W. Alm

Jeg er den perfekte kvinne. Jeg føler meg sikker på meg selv. Jeg lyser opp tilværelsen til hvem som helst. Jeg har alltid vært noe eget, noe helt for meg selv. Jeg er dynamisk, utadvendt og brennsikker i mine beslutninger, men nå har jeg truffet en mann som ikke ser det.

Per Fecht vil jeg gjerne ha, men han vil ikke ha meg. Altså, han er i grunnen "høy på pæra" og godtar rett og slett ikke meg. Ennå jeg er skapt for ham, vi ville være det perfekte par for syning. Et slikt par du bare kiker på og beundrer, pene, velykkete og rene i vårt tøy. Vi viser sammen en uant styrke. Ikke for å holde andre nede, neida, men for å minne andre på at vellykkethet, det finnes om du venter på det. For meg var det greit å vente til han kom, for det er viktig at alt stemmer.

Jeg heter Christina Weronica Alm og bare det gjør meg helt spesiell. Jeg må alltid stave navnet mitt. Da bruker folk tid på meg, de blir stående og beundre meg, når jeg forklarer hvorfor jeg heter Christina med Ch og W i Weronica. Noen blir brydd, det ser jeg jo, men samtidig, så løser jeg et problem, de står jo bare der likevel, og jeg trenger simpelthen denne plassen.

Jeg har aldri hatt problemer med sex, men jeg har ikke funnet noen som er god nok i sengen. Per Fecht er det. Han matcher meg totalt og jeg slipper å kjede meg. Mange ganger, når jeg har hatt sex med andre, så har jeg rett og slett kjedet meg, de har ikke vært så oppfinsomme, Per gir seg hen så totalt og gir alt der ingen andre greier å gi det, om du forstår?

Per Fecht begynte å drikke flere glass rødvin hver kveld. Før greide vi oss med en flaske. Vi koste oss og sovnet i hver vår sofa, hadde sex når vi våknet. Rett på sak, for å ha gjort det. Fordi, jeg har alltid ment, at det er greit med alt som er gjort, ingenting å holde tilbake. Men Per begynte å sitte lenge etter jeg hadde gått og lagt meg. Han lukket seg inne mer og mer, ennå så åpen jeg var for å prate. Ja, for det kan jeg, vise en inderlighet, men jeg velger selvsagt selv når jeg gjør det.

Typen jeg hadde før Per, het Inge N. Mannsland. Han var igrunnen nokså god, men han stilte spørsmål hele tiden. Ikke sånne spørsmål som angikk meg, men sånne: "Skal jeg velge hvite eller svarte sokker i dag", eller "skal jeg ha en eller to t- skjeer med sukker". Jeg utstår ikke slik svakhet, jeg får fort nok av sånt. Men saken er vel at jeg var ikke så flink til å si:"Klar deg selv", men jeg lærer da jeg også.

Inge var enig med alt, og det gav på en måte ingen utfordring. Han ble for vag og ubestemmelig og vi kranglet aldri. Men han hadde en solid utdanning, var advokat. Jeg har alltid vært fasinert av mennesker som har tilegnet seg kunnskap og som kan det til fingerspissene. Han glødet i kinnene når han pratet om faget sitt, men en slik glød fant jeg ikke i han, når vi elsket.

Jeg har alltid hatt en slik overnaturlig evne til å definere folk og jeg har alltid greid å fylle rommet. Ja, helt fra barnsbein av har jeg synes at mine egne foreldre har vært svake. De greide aldri å motsi meg, ennå jeg gav dem alle mulige sjanser, de ble bare stående tause og svarskyldige og jeg har siden foraktet slik svakhet. Jeg kunne underholde et hvert kaffeslaberas med sanger og ting jeg hadde lært meg. Alt for å slippe å være "nobody".

"Per", sa jeg med innlevelse,"det er viktig at du holder fast i deg selv, så du ikke blir duppert av min styrke, du kan ikke sitte slik og drikke hver kveld, da går det utover din egen helse". Per har vaskebrett mage og perfekt kropp, glinsende humør og stilistisk oppførsel, ut mot andre. Selv om folk med begrenset kunnskap prater til han, så greier han å få de til å føle seg vel.

Slik var også typen før det, Inge Færøl, hyggelig fyr, men med for mange småfeil. Alle elsket han, når han troppet opp. Likte å spille høy musikk, litt av den gammeldagse typen. Han ble fort sentimental, var småfeit og glad i øl. Sprudlet bestandig, til det irriterende, han tok ikke ting nok alvorlig. Det gjorde derimot Tom Bola, men han hadde psoriassis over hele kroppen. Da snakker jeg ikke om et sted eller to, men han tok sol hver dag, hos en hudlege, for å holde det i sjakk. Han greide egentlig aldri å ta det alvorlig nok, så jeg måtte tilslutt be han om å gå. Han ble sittende bestandig og glane med sine tomme øyne. Knakk opp en øl, når ting ble vanskelig. Ikke for det, jeg kan ta meg et glass jeg og, men han ble for ivrig, og så ble det tomt, ingenting å prate om liksom. Han elsket å bruke penger, og jeg er ikke gjerrig, men jeg liker en viss styring på ting. Med han mistet jeg dette. Han hadde aldri en eneste kvittering.

Atle Tisch var mannen før det, han var veltrent og hadde fin kroppsbygning, men han tjente ikke stort og elsket å bruke penger. Han var igrunnen en skikkelig spreking, men for ung, hadde til og med "bola seg" for å vise frem kroppen. Så var det noe med stemmen hans, litt for lys, kunne minne mer om en kvinne.

Atle ville ha barn med meg, men man føder ikke barn til denne verden, uten å vite at ting er perfekt og da snakker vi ikke bare om kroppen.Jeg mener, du kan ikke bare kjøpe et treningskort til ditt barn og si: "Bygg opp kroppen". Atle elsket min kropp, og det skal han ha. Kroppen min er slank og min egen forelskelse lot seg ikke skjule.

Atle kom etter Tor Peder Ring, som ødela alt. Tor var en skikkelig drittsekk, spør du meg, men tross alt bedre enn Egil Eritvihl, som aldri, aldri fikk bestemt seg. Han hadde større problemer med beslutninger enn Inge N. Mannsland, men det visste jeg jo ikke før siden. Men som sagt, ingenting å satse på, det var åpenbart, mine venninner holdt på å dette av stolen når de møtte han og lo aldri av det han sa, for han vissket bare tilslutt, sa ikke ting høyt. Han vissket ut seg selv, på en snu og finurlig måte.Selv når han var stille, var han i tvil på om han skulle si noe eller la det være. Han grunnet alltid på om stavelsn i etternavnet sitt, skulle være med eller uten h.

Det var tross alt lettere med Fred Erik Af Chonto, som kom fra en rik, svensk adelsslekt. Han hadde arvet alt og hadde aldri gjort et dagsverk. Han var riktignok utdannet Økonom, fordi faren hans mente at det var det som var riktig. Han kjørte en Porche Cabriolet, men han var litt for gammel.I tillegg så lekte han "hard to get" og slikt noe har jeg vokst fra for lenge siden.

Da var Arve Synden bedre, med oppkneppet skjorte og hår på brystet. Han kunne alt om sex og hadde virkelig draget. Gull-lenka gjorde han ikke mindre pornokonge, men han kunne ingenting. Hadde ikke engang musikk-smak. Han spillte det jentene likte og høre.

Må bare nevne han som krevde like stor plass som jeg. Are O. Gant og jeg, vi fyllte rommet til randen. Han tok 90 % av plass, jeg stod igjen med et 10 %`s hjørne. Ikke fordi han mente å overta alt, han var bare så sinnsykt begeistret i livet. Han kunne stå på en stol, midt i rommet og si: "Jeg har sinnsykt vakre baller". Jeg var enig og likte utspillet hans, men hvis jeg sa det, ble han stående og rope sånt og gav seg aldri.

Jeg har ikke så mange venninner, jeg har to, og det rekker. De er perfekte,på en eller annen måte og på hver sitt vis, aldri for brysom eller korrigerende, i så måte. Begge har sagt at jeg kan virke falsk, vi har diskutert det, men de greier ikke å argumentere så jeg blir overbevist om det Hun ene heter Katja Maran. Hun har en dobbel kjølet seilbåt og greier seg veldig godt aleine. Selv på en seilbåt, som er minst skapt for to, så navigerer hun det hele aleine. Helt utrolig sterk. Hun andre heter Marie Cheks, litt fyldig, men rik. Lav selvfølelse, men jeg er aldri sammen med henne så lenge, at det blir et problem. Du vet, gjester og fisk lukter etter tre dager.

Jeg er ikke vant til å ha et problem, men Per han er vanskelig. Dessuten er han blitt glad i å drikke likør og det er for "dandy", sånn helt egentlig. Han ringte meg i går, og sa: "Hva vil du egentlig?" Jeg svarte: "Føde dine barn og bli din perfekte kone". Vet du hva jeg fikk til svar: et sukk og deretter en lang stillhet. Han greide å håne meg i to sekunder, før han sa: "Du gjør meg Kvalm, frøken Christina Weronica Alm, skaff deg et liv".

Jeg har grunnet litt på den, men tar det ikke så veldig personlig.