lørdag 16. juni 2007

Tidløst

Hun gikk som en modig mor, foran og sa hvordan det skulle være.
"Du vasker deg nedentil med en slik såpe, ikke i ansiktet, etter at du har barbert deg. Jeg kommer og ser på barberingen etterpå!".
"Jeg vil inn på det store badet, det med vindu på", svarte jeg. "Det er greit, siden det er så tidlig på dagen", svarte hun, og snudde på hælen for å ordne med noe. Hun småpratet, jeg følgte ikke med, for hun sa noe hele tiden, litt manisk og moderlig, men hun gjør så godt hun kan. Jeg, manko på morskjærlighet, tar i mot med utstrakt hånd.

Solen skinte på halve kroppen min, vanndråpene hang igjen på huden. Jeg har ikke lyst til å tørke de bort, de henger som små perlesmykker. Jeg puster dypt og kjenner at lukten av deg henger igjen, og her står bare tiden kravløst tilbake. Tenker på hvor mange egg jeg knekket på dine knær, og hvordan de sklei ned langs leggen. Jeg maner frem bilder nå, en slags reise inn i hodet. For timene foran meg er masse venting, jeg er nr.2 i operasjonskøen.

Inni hode mitt er det fritt for dritt, bare fine tanker. Jeg ser meg i speilet igjen og ser en kvinne som er frisk, som evnet å komme igjennom kampen, og nå er det siste gangen. Det er slutten på begynnelsen. Deilig uforklarlig, bare et mysterium, bare et uforklarlig bilde og en inderlig vilje til å leve. Jeg hadde det ikke slik før, det var ikke samme drivkraften, så for meg ble overraskelsen stor, at jeg fikk dette kikket, av å få livet rett i tryne.

Jeg tenker på i går, vi lå i gyngestol, total hengiven. Du stryker på overarmen min i en lydløs rytme. Jeg så på den røde solen som duppet ned i fjellkanten, du sovnet. 2 sekunder etter, tok du bare plass. Som største selvfølgelighet med begge armer rett ut.

Hun sjekker barberingen, tar maskinen og fortsetter. Det er stille mellom oss, bare maskinen som durer mot kjønnshårene som hang igjen. Det er snedig å se når kjønnsleppene kommer frem, et slags ansiktsløft. De blir som små brefall som titter ut av sine sprekker. Hun gjør barbeiringen glatt og fin, har mere trening enn jeg har. Hun jobber med kropper. Hun er effektiv og nøye.

Jeg tenker på i går igjen, vi lå med armer og bein som i et trekkspill, du slenger ut en arm og gir meg et spark, trekker pusten trygt og dypt. Jeg kaster på meg, våken.

"Nå ser det bra ut, du kan legge deg igjen". klokken er 06:38