Første Damene

Jeg prøver å finne på en god ting å si, men det står fast. Det knyter seg i halsen og jeg trenger å svelge. Her er det om å gjøre å bare la tiden skli, ikke se på klokken for ofte. Jeg leiter etter noe å snakke om, så gjør at jeg vil bli. Jeg leitet etter ord som har styrken i seg til et overtak. Jeg er ikke særlig god på sånt, trives ikke, jeg er ikke fri nok.

Jeg sier: "Jeg tåler et glass vin til!", og angrer med en gang etterpå, enn å avsløre meg sånn. Vi sier ikke slikt, vi bare tenker det, og venter på at noen serverer, men alle sitter med 3 dråper igjen i hver sine glass og praten ebber ut, og noen har begynt å gjespe. Det er fingermerker på mitt glass, lange tynne stett, ligger ikke for meg, ikke noe å holde rundt. Flasken går rundt, og de fleste tar litt, 3 dråper mere.

"Nei takk, jeg skal på jobb i morgen", sier en. Og jeg svarer: "Jeg skal til tannlegen klokken 08:00 og klokken er bare 22:30". Jeg fyller opp glasset mitt halvfullt og har likevel tatt mest av alle. Å gud, hvor jeg hater dette. Sånne kontrollerte stunder, hvor jeg må passe meg for det jeg sier, og ikke slurpe vin, men bare nippe til glasset og så blir jeg nervøs. Denne stivheten er uutholdelig og pinlig.

Jeg får lyst til å skrike det ut: Jeg kan få orgasme på under ett minutt! Men det synes jeg sjøl ville være å dra den for langt, selv om det er sant. Men jeg kjenner denne galskapen koker i meg, når alt skal være så ordentlig.

Hvordan er det å sitte der og ha slik kontroll, og i tillegg kontrollere andre med blikk. Jeg ser at under overflaten skjelver du litt, men du klarer deg fint, holder masken. Hvordan skal man få kontakt med sånt, uten å by for mye på sitt eget, eller spørre med bedende blikk, kan du si noe som får dette til å svinge litt?

Jeg har allerede sagt masse om meg selv, har bestandig brukt å si for mye. Men jeg teller opp i kveld, hvor mye jeg deler av meg selv, og vokter meg vel, så jeg ikke blir for personlig, flådd liksom. Men det ligger naturlig å dele noe, så jeg har sagt sånne "light" tinger, som at jeg har kjøpt meg nye klær,at jeg er trøtt om dagene, at treningen går bra, at livet er herlig.

For tusende gang opplever jeg det, damer som drikker 2 1/2 glass vin, de drikker aldri, ikke en eneste gang, et glass formye. Det er skikkeligheten som har overkvinnet dem, og så prater de om dem som drikker det 3. glasset. Sånn har det bestandig vært, og sånn vil det bestandig være. Jeg tenker på damer som kan ta litt av, og drømmer meg bort og ler litt. Hun som sovnet gråtende med cognacglasset i hånden, hun spytter aldri i glasset, og på hun som jeg alltid deler en 3 liter med, etter to liter bare ler vi, en gang i året, alt for sjelden igrunnen.

Forstå det den som vil, hvorfor de alltid kniper igjen. Så ordentlig det må være. Som om noen i deres tidligere liv, har drukket og blitt for jævli og sluppet alle spøkelsene ut, og du sitter og venter på at det skal skje her også.

Projisering, kalles det, som har størknet i deg, som moralske aspekter og som sprer galle over enhver anledning. Gjør noe med ditt liv, du og for faen. Jeg føler meg småelig når jeg tenker sånn, men klarer ikke å la det være.

Du skuler med blikket, himler med øynene. Jeg småsnakker om noe annet med sidekvinnen, for å få trykket vekk, og jeg vet at du synes at jeg er ekspressiv og frekk, for det har jeg fått høre.

Praten kommer igang igjen og gudskjelov, vi prater om hun som tok livet sitt, advokat, og tok begge barn med seg i døden. Hun hadde tapt en rettsak om foreldreretten til barna, og kvitterte med å forsvinne fra jordens overflate. "Det sier litt", sier jeg," hvor ensomme vi kan være blant mange, og hvor lite av vårt trykk vi får tatt ut, når ingen aner noe, og hun tar livet sitt, og ungene med". En svarer: "Ja, men vi vet ingenting, om hvordan situasjonen hennes var". Du setter blikket ditt i mitt, full av ammunisjon, og ikke før en stor slurk av kaffekoppen din har satt seg i magen. "Nei", svarer jeg, "men det er da lov å ha tanker for det". Det ble taust, Ja, ja, hvordan fortsetter vi dette. Praten gikk over til voldelige menn, som om menn var født aggresive. Og de beste menn var de som var feminister blitt, og jeg kiker på klokken for 5. gangen. Jeg har fyrt meg opp før, og det slo ikke heldig ut, skal ikke gjøre det i dag, ikke på vilkår.

Får lyst til å si det høyt: Jeg synes at menn skal være maskulin og seg sjøl, ikke tilpasse seg regler skapt av kvinner. Vi er født likeverdige, med ulike styrker og må bryne oss litt. At mannfolk blir voldelige, er en feil i personlighetsutviklingen, et kulturproblem og slik er det også med kvinner som blir håvmodige og kjører makt, for å få gjennomført sitt. Bare mye vanskeligere å "ta det".

Kvinner er ikke født underdanige, menn er ikke født slående, vi lærer oss dette i en kultur, i en sosial arv, skapt i generasjoner. Vi er født med evne til å utvikle oss selv, ikke bruke tiden på å dømme andre. Menn skal ta vare på sin identitet, maskulinitet og være autentiske og vitale. Kvinner skal ta vare på sin kraft, vår personlighet, femininitet og være autentiske og frie.

Jeg prøver å samle opp styrke i ordene mine igjen. Finne ord som virker. Jeg er knocket ut i 6. runde og begynner å bli trøtt av dette. Ingenting virker på disse, de har bestemt seg for hvordan verden ser ut, hvem som har skylda og hvem vi skal `blame`.

Jeg fyller opp kaffe i mitt krus, ingen melk, jeg får en metallisk smak i munnen, og går først av alle.

Klokken er 22:48